Går av tre år før tiden. Vil bruke tiden så meningsfullt som mulig

FAKTA

Jørn Mortensen

• Utdannet medieviter ved Universitetet i Oslo i 1993.
• Dekan på School of Arts, Design, and Media på Høyskolen Kristiania siden 2019. Går av 1. september 2024.
• Rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo fra 2015-2019.
• Dekan ved avdeling Kunst og håndverk, Kunsthøgskolen i Oslo fra 2011-2015.

• Siden 1993 har han vært gitarist, orkesterleder og arrangør i Penthouse Playboys, under pseudonymet Johnny Lotion.
• Medlem av det litteraturbaserte orkesteret Dei nye kapellanane siden 2012. 

Kilde: Høyskolen Kristiania

Han har tretten år bak seg i ulike lederposisjoner i den kunstneriske og mer kreative delen av akademia, og han har stått i flere stormer som leder.

Men nå takker den relativt nybakte sekstiåringen Jørn Mortensen for seg som leder, bare ett år etter at han tok sikte på en ny fireårsperiode som dekan ved School of Arts, Design, and Media på Høyskolen Kristiania. 

Han er raskt ute med å understreke at det ikke ligger noen stor dramatikk rundt beslutningen om å gå av som dekan nå — selv om han har tre år igjen av åremålet. 

Medieviteren og den kunstfaglig engasjerte Mortensen ser slett ikke bort fra at han kan komme tilbake i en lederstilling. 

— En skal aldri si aldri. Men jeg har bestemt meg for å bruke tiden min så meningsfullt som mulig, sier han.

Kunst og laksekanapéer

— Men hvorfor vil du ikke mer akkurat nå? 

— Jeg synes jeg bruker for mye tid på forhandlinger og internpolitikk. Omfanget har økt og det kommer i veien for alle de tingene jeg vil gjøre mer av. Jobbe med forskning og forskningsforståelse for kunstfagene i et større samfunnsperspektiv, for eksempel. 

Nå er han på et område som engasjerer: 

— Utsynsmeldinga bommer jo helt. Den gjør kunstfag til en utgiftspost og ikke noe som kan utgjøre et bidrag i samfunnet, sier han litt oppgitt.

— Hva er det EU og Ursula van der Leyen har forstått som vi ikke forstår i Norge? Gjennom Horizon-programmene — og ikke minst i New European Bauhaus- prosjektet — inviteres kunst og design til å være med å finne løsninger. I Norge reduseres kunsten til et slags akkompagnement til laksekanapéene, sier han.

Mange flinke folk

Mortensen kom til Kristiania akkurat da Musikkteaterhøyskolen ble innfusjonert med Teaterhøyskolen og Norges Dansehøyskole. 

— Jeg kom til et helt scenekunstmiljø, og oppdaget utrolig mange flinke folk, som alle kanskje jobba litt usystematisk og med litt lav selvtillit i forhold til kunnskapsproduksjonen. Vi har jobba mye med synliggjøring og dokumentasjon av det kunstneriske utviklingsarbeidet, for det er et høyt engasjementet for læring og kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kristiania, sier han. 

— Men hva skal du gjøre nå, søke rektorjobber rundt omkring eller stille til valg?

— Jeg er ikke professor, så det med rektorjobber er ikke gitt. Jeg skal jobbe ved Høyskolen Kristiania. Og det er en rekke ting som jeg gjør i dag som jeg kan fortsette med. Jobbe for forståelsen av kunstnerisk forskning og formidlingsarbeid, for eksempel. Jeg liker å undervise, det er veldig fint å være i kontakt med studenter. 

Krevende metoo-saker

Mortensen sto i krevende og tøffe saker som rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), da metoo-bølgen pågikk i 2018 og 2019. 

Flere varsler om seksuell trakassering ved Kunsthøgskolen kom fram. Noen alvorlige varsler gikk rett til høgskolens eiere, Kunnskapsdepartementet, som engasjerte seg i sakene.

 I en enkelt sak gikk departementet til og med så langt at de ba Kunsthøgskolens ledelse om å vurdere å politianmelde en av sine ansatte for seksuell trakassering. Flere av sakene hadde pågått i flere år, også fra tiden før Mortensen var rektor. I ett av tilfellene hadde det kommet 23 varsler mot en av professorene og det tok 14 år før vedkommende ble avskjediget. 

— Metoo-varslene var krevende tider. For meg var det viktig å forsøke å skape ro ved institusjonen hvor spenningen var så sterk. Og det var viktig for meg med kunnskapsbaserte avgjørelser, forteller han. 

— Brevet fra departementet, og at de ikke ville gi fra seg saken og få den over til KHiO var stressende. Det tok tid før vi fikk den oversendt etter at vi hadde laget en rigg som betrygget departementet.

Les også fra 2018

Tidligere rektor lyktes ikke å rydde opp i trakasseringssak

Skam og frykt

Samtidig skulle KHiO-ledelsen ivareta varslerne også. I hovedsak kom de fra avdelingene for dans og teater, og var tidligere studenter. 

— Varslerne selv følte både skam og frykt. En del av dem som varslet var mer redde for kollegene sine, enn for dem de hadde varslet om. Vi må huske på at mange kunstnere lever i et slags prekariat — med dårlige formelle sikkerhetsnett og krevende og uavklarte forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det skaper spesielle mekanismer kolleger imellom når man blir avhengig av nettverk og uformelle allianser. Rykter og fortellinger trives godt i slike rom, og da er det ikke rart fryktnivået var høyt. Kulturfeltet er enormt synlig i det offentlige, og det fikk mye oppmerksomhet fra mediene den gang, sier Mortensen. 

— Gjorde du nok som øverste leder i den vanskelige situasjonen? 

— Forventningene var store blant ansatte og studenter ved KHiO, men jeg mener at vi åpenbart fikk ryddet opp. Det ble også mer bevissthet rundt assymetrien mellom veileder og student og forskningsetikken er blitt bedre. Samtidig var det krevende å holde institusjonen samlet når behandlingene av sakene trakk ut i tid — som de gjerne gjør på grunn av sensitiviteten i slike saker. Jeg visste at vi ville greie å rydde opp, men jeg var usikker på om institusjonen og arbeidsmiljøet ville tåle å gå gjennom en prosess som trakk ut i tid.

Jørn Mortensen stilte til valg som rektor for fire nye år ved Kunsthøgskolen i 2019, men tapte mot svenske Måns Wrange. Kort tid etter valget fikk han jobb som dekan ved Høyskolen Kristiania. 

Tåler en støyt

— Lærte du noe av å stå i metoo-stormen?

— Jeg lærte at jeg tåler en støyt, og jeg lærte at kunnskapsbaserte beslutninger er viktige og står seg over tid. Og ikke minst lærte jeg at studenter i noen situasjoner ikke bare er utsatte og sårbare, de er også redde og kjenner på skam. Akkurat denne siste lærdommen har jeg brukt mye i senere ledelse. 

Jørn Mortensen ble en av tre rektorer som tok tydelig til orde for en felles kartlegging av seksuell trakassering i akademia. De to andre var daværende rektor ved Universitetet i Agder, Frank Reichert og UiO-rektor Svein Stølen. 

I 2019 fikk de endelig samlet sektoren til en undersøkelse med rystende resultater: Både seksuelle overgrep, voldtekter og trakassering blant de ansatte i akademia ble avdekket. 

Den siste tiden har flere bedt om for at det bør gjennomføres en ny felles runde, men Universitets- og høyskolerådet er imot, slik de var forrige gang. 

— Dette er så viktig sak at det burde vært kartlegginger hvert år, mener Mortensen.

Mannen i Theresesgate

Jørn Mortensen har også stått i andre tøffe tak, både på jobb og privat. 

Mens han satt i ledelsen ved KHiO i 2014 skjedde det mye som har med studenters psykiske helse og gjøre. Alt er dokumentert i den prisbelønte podkasten Mannen i Theresesgate av Joachim Førsund. 

Slik introduserer Førsund Rustam Louis Foss' siste dag på Kunsthøgskolen:

 «Rustam kom rusa til sin siste forestilling på Teaterhøgskolen. I stedet for å gjennomføre den gikk han ut i fossen ved skolen, og sa han ville hoppe. Ambulansefolk snakket ham ut av det, og studenten ble lagt inn på sykehus. Og mens han lå der skrev medstudentene hans brevet som ble begynnelsen på slutten for Rustam på Teaterhøyskolen. I brevet til ledelsen skrev de om uholdbare situasjoner de hadde hatt med medstudenten sin på skolen og på fritida. De mente at situasjonen var uholdbar og ba om at medstudenten deres ble utreda av helsepersonell. Det var ikke slik at ikke skolen visste om problemene hans, men nå fikk de det svart på hvitt. »

Gutten, som kom med tanten sin fra Kasakhstan til Norge 13 år gammel, klarte helt på egen hånd og uten å ha fullført videregående og uten at noen rundt ham visste om det, å overbevise opptakskomiteen ved KHiO om at han burde få en plass på prestisjestudiet ved Teaterhøyskolen. 350 søkere ønsket det samme, men det var Rustam og sju til som fikk studieplass det året. 

Fra KHiO til psykiatrien

Podkasten vier flere episoder til tiden hans på Kunsthøgskolen og en rekke hendelser som viste at gutten etter hvert slet med store psykiske problemer og ble mer og mer rusavhengig. Han fikk aldri fullført siste året av bacheloren sin på høgskolen. Etter hendelsen i fossen, endte Rustam opp i psykiatrien. 

Men heller ikke der klarte de å hjelpe ham. 

Så en dag i november 2021 smalt det — bokstavelig talt. 

Den tidligere studenten hadde permisjon fra psykiatrisk opphold, gikk ut i Theresesgate på Bislett i Oslo med en kniv i hånda og oppførte seg truende. Der ble han skutt av politiet og døde kort tid etter. Slik ble han Mannen i Theresesgate. 

— Jeg jobbet ikke på Kunsthøgskolen da skuddene i Theresesgate falt. Men jeg var der den dagen han møtte opp rusa og gikk til fossen for å hoppe. Det var en spesiell hendelse som selvsagt gjorde sterkt inntrykk. Da var det blant annet viktig å beskytte medstudentene også. De hadde for lenge tatt ansvar for situasjonen på egen hånd — som jo er naturlig og menneskelig. Men det måtte de få slippe. De skulle få være studenter også, sier Mortensen.

LES OGSÅ

Departementet ber Kunsthøgskolen vurdere å anmelde sextrakassering

Psykiske lidelser og studenter

— Dette var jo en uvanlig hendelse, men SHoT-undersøkelsen (Studentenes helse- og trivselsundersøkelse) nå viser jo at hver tredje student har det som kan diagnostiseres som psykiske lidelser. Er det noen du kjenner deg igjen i hos studentene ved KHiO eller Kristiania, og hva tenker du om tallene? 

— Dette er sammensatt. Jeg husker godt SHoT-undersøkelsen fra 2014 som plutselig viste en endring i studenters psykiske helse. Det er vanskelig å vite hva årsaken er, men jeg syns det er interessant å se dette i sammenheng med blant annet sosiale medier og beskyttelseskultur. Jeg tror den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt er inne på noe her, sier Mortensen.

— Samtidig må jeg si at jeg ikke alltid er like imponert over spørsmålsbatteriet til en del av disse undersøkelsene. Jeg syns de tidvis ber om bekreftelser på antakelser. Når det er sagt, så opplever jeg kunst- og designstudentene på Kristiania som svært robuste. Mulig det er forskjeller mellom for eksempel KHiO og Kristiania, men jeg har ikke tall på dette.

Mistet datteren

Den avtroppende dekanen ved Kristiania har også vært åpen om at han privat har hatt vonde og tøffe erfaringer rundt psykisk helse tett på livet. 

— Datteren min døde for litt over et år siden. Hun tok ikke livet sitt, men døde av medisiner og alkohol og ble bare 37 år. Hun hadde slitt veldig lenge og fikk ikke den hjelpa hun hadde behov for. Hun var utslitt etter mange års sykdom og fikk tidlig i ungdommen diagnosen anoreksi og OCD. Det er for mange som sliter med tilsvarende lidelser, særlig jenter, så her er det mye å ta tak i. Det må radikale tiltak til. Min datter ble som mange andre ikke sett fra et holistisk perspektiv. Da blir det ulike delbehandlinger uten at noen behandlet hele henne, sier han og legger ettertenksomt til: 

— Globalt er det faktisk flere foreldre som mister et barn, enn det er foreldre som ikke opplever det. Det er et tankekors. Det setter livet i perspektiv.