Akademia i fri dressur

Den siste halvanna måneden har diskusjonen om Høgskolen i Moldes framtid tatt seg kraftig opp, skriver rektor Hallgeir Gammelsæter. Og fra Panorama har den etter hvert tatt veien ut i et større offentlig rom. Mange, også internt, synes dette er uheldig.

Publisert Oppdatert

Slik jeg oppfatter det er det to grunner til det. Noen føler seg ukomfortabel med at strategiske diskusjoner ikke holdes internt og frykter for høgskolens omdømme. Arve Hjelseth skrev klokt om dette i Panorama for ikke lenge siden.

Andre har samme frykt, ikke mest fordi det debatteres kanskje, men for at debatten spisses og kan få form av krangel i full offentlighet. Man er redd for det skapes et inntrykk av at akademia er en tumleplass for «tullinger». Ikke bare i Molde, for så vidt. For som det går fram av nedenforstående kommentar i Universitetsavisa ved NTNU, er ikke fenomenet ukjent der heller.

De fleste i denne byen jobber ikke ved høgskolen, men i en annen offentlig eller privat organisasjon der terskelen er langt høyere for å ytre noe om arbeidsgiveren offentlig. Derfor er det naturlig at mange synes debattkulturen ved høgskolen er underlig. Hvorfor er det «lov» hos oss det som er «ulovlig» andre steder?

Svaret er den akademiske friheten. I 2007 vedtok Stortinget å pålegge universiteter og høgskoler å fremme og verne den individuelle akademiske friheten. Men hva slags frihet er det?

Selv om vi gjerne vil tro at alle akademikere drives av faglig nysgjerrighet og søken etter sannhet, er det neppe alltid slik. 

Hallgeir Gammelsæter

Forut for det som ble et tillegg i Universitets- og høgskoleloven utarbeidet et utvalg ledet av professor Arild Underdal en utredning (NOU 2006:19) med tittelen Akademisk frihet. Rapporten er en nyttig introduksjon til begrepet, og det er verd å merke seg at Underdal-utvalget konkluderer med at akademisk frihet alt i alt erfunksjonelt. Akademisk frihet er altså et gode for samfunnet. Utvalgets syn er at den akademiske friheten «gir den mest formålstjenlige ramme for søking etter og formidling av sann kunnskap og forståelse» (s. 10). Forskningen og kunnskapsformidlingen har altså størst samfunnsmessig nytte når den er fri. Når den ikke er styrt av økonomiske eller politiske interesser, men av forskersamfunnet selv. Noe Stortinget var enig i.

Det funksjonelle ved den akademiske friheten dreier seg om frihet i forskningen, men også om offentlig debatt. I Universitets- og høgskoleloven pålegges faktisk institusjonene å «legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten» (§ 1-3 bokstav f).

Underdal-utvalget sier blant annet følgende om dette: «For et demokratisk politisk system er en opplyst offentlig debatt meget viktig, både for innholdet i den politikk myndighetene utformer og for utviklingen av en demokratisk politisk kultur i samfunnet generelt. Mange forventer at universitets- og høyskoleansatte skal bruke sin faglige kompetanse også som aktive deltakere i den allmenne samfunnsdebatten. […] Dette er en rolle som går ut over fagformidling i streng forstand. Mange vil se bidrag i form av kritiske spørsmål, korrigerende opplysninger, og varsling om negative (bi)virkninger eller truende utviklingstendenser som minst like verdifulle.» (s. 17)

Når våre fagfolk deltar i den offentlige diskusjonen om organiseringen av høyere utdanning og forskning, så beskyttes de altså av den akademiske friheten. Hvis det er slik at den akademiske friheten er viktig for kunnskapsutviklingen og formidlingen i samfunnet, er det nemlig ikke likegyldig hvordan universitetene og høgskolene organiseres. Organisering er grunnleggende sett et spørsmål om hvem som kontrollerer aktivitetene i en organisasjon, og hvem som nyter godt av det organisasjonen skaper.

I den nåværende debatten om struktur er det for eksempel relevant å spørre om forskning og høyere utdanning sentraliseres (eller ikke), og hva det i så fall har av effekter på tilgangen på høyere utdanning i befolkningen, på regional utvikling, integrering og sosial utjevning, miljøet osv. Det er altså ikke bare spørsmålet om det noe diffuse begrepet faglig «kvalitet» som er relevant. Likevel er det ikke gitt at myndigheten som vedtar og gjennomfører reformen ønsker en bred diskusjon om slike spørsmål. Nettopp derfor bør akademikere engasjere seg i debatten.

En av grunnene til initiativet om å lovbeskytte den akademiske friheten for ti år siden var organisatoriske utviklingstrekk som truer med å redusere akademikernes frihet. Underdal-utvalget brukte mye plass på dette spørsmålet. Det viser til hvordan globaliseringen bidrar til endring i konkurranse og arbeidsdeling mellom land, og hvordan Europa og Norge tilpasser seg gjennom økt satsing på avansert kunnskap og teknologi og et høyt utdanningsnivå. Men også krav om høyere avkastning på disse investeringene.

Dagens reformer i universitets- og høyskolesystemet har bakgrunn i slike krav. Ideen er at myndighetene skal detaljstyre mindre. Til gjengjeld ønsker myndighetene en sterkere og mer dynamisk ledelse av færre og større akademiske selvstendige institusjoner som skal ta rollen som kraftsentre, helst globalt. Essensen i dette er at forskning og høyere utdanning rigges for mer næringsutvikling, verdiskaping og samfunnsoppgaver som står høyt på den politiske dagsordenen.

Underdal-utvalget påpeker at slike endringer i organiseringen av forskning og høyere utdanning kan få konsekvenser for rammene for individuell akademisk frihet: «En sterkere prioritering av næringsrettet og problemorientert FoU i bestemte sektorer vil gi bedre muligheter for forskning innenfor nettopp disse feltene. Det kan skje på bekostning av fag og fagmiljøer som ikke sees som sentrale bidragsytere i en slik sammenheng. Over tid kan slik prioritering gjøre det vanskeligere å bygge opp og vedlikeholde den brede kunnskapsbasen som danner grunnlaget både for en opplyst offentlig debatt og for nyskaping som springer ut av utradisjonelle koplinger.» (s.27)

Det eksisterer altså en spenning mellom akademisk frihet og skiftende politiske prioriteringer. I Sverige, der reformene Norge nå kopierer begynner å virke, har denne spenningen nylig kommet til overflaten gjennom den nylig publiserte boken «Det hotade universitetet». 15 forskere, tidligere rektorer og embedsmenn framfører her i sterk kritikk av den nye styringen av universiteter og høgskoler. Linjestyring har tatt over for kollegial styring, og som en av forfatterne viser har rektorene i økende grad blitt rekruttert eksternt og med lavere akademisk bakgrunn.

Ledere med svakere faglig bakgrunn skal altså løfte fram kunnskapssamfunnet, men også beskytte den akademiske friheten. Enkelte mener det har gått motsatt vei, og at blant annet Macchiarini-skandalen ved Karolinska Institutet, prestisjeinstitusjonen som peker ut Nobelprisvinnerne i medisin og fysiologi, er resultat av den nye måten å styre institusjonene på (Björnsson, Magma, 23.2.2016). Når den akademiske friheten trues, trues også den faglige kvalitetskontrollen.

Det skal ikke underslås at den akademiske friheten noen ganger også trues innenfra. Selv om vi gjerne vil tro at alle akademikere drives av faglig nysgjerrighet og søken etter sannhet, er det neppe alltid slik. Nevnte Macchiarini og andre juksesaker viser det motsatte, og akademiske titler og posisjoner kan også brukes til å fremme egne politiske oppfatninger, egen karriere, nidkjærhet, selvhøytidelighet og prestisje. Kanskje brukes den akademiske friheten noen ganger også som forkledning for middelmådighet og alt annet enn funksjonell kunnskapsutvikling.

Dette er en utfordring for både høgskoler og universiteter, store som små. Med frihet følger som kjent også forpliktelser. Derfor er det viktig at vi også debatterer hvordan vi debatterer, og hvordan vi fremmer akademisk frihet. Heldigvis har vi også en slik debatt i Panorama.

Underdal-utvalget erkjente at akademia kan perverteres innenfra. Samtidig var utvalget klar på at denne faren ikke er tungtveiende nok til å tilsidesette prinsippet om akademisk frihet som det bærende prinsippet for samfunnets kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling.

Derfor bør vi først og fremst glede oss over at det debatteres ved Høgskolen i Molde.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!