NTNU - en moderne tragikomedie

Publisert - Sist oppdatert
NTNU på Gløshaugen i Trondheim.

NTNU på Gløshaugen i Trondheim.

Struktur. Over natten har NTNU blitt Norges største universitet spredt på sju forskjellige steder. Det opprinnelige argumentet om uoverstigelig avstand mellom Dragvoll og Gløshaugen, om akademisk samling, har forduftet som dugg for solen, skriver to professor emeriti.

NTNU er et barn av Norges Tekniske Høgskole (NTH) og Den Almenvitenskapelige Høgskole (AVH) i Trondheim. NTNU ble unnfanget under et komitemøte i 1995 og tatt med tvang 1. januar 1996. Da hadde NTH og AVH hatt et nesten 30 års fredelig samliv under paraplyorganisasjonen Universitetet i Trondheim (UNIT) .

Det må ha vært kronisk mangel på meningsfylt beskjeftigelse som fikk byråkrater i Utdanningsdepartementet til å legge ned et velfungerende UNIT og erstatte det med et problembarn. Vittige sjeler foreslo den engelske betegnelsen Norwegian University of Technology and Science, med tilhørende forkortelse NUTS (det ble Norwegian University of Science Technology).

Nå, i begynnelsen av tjueårsalderen, viser barnet tydelige tegn på stormannsgalskap og innbilt overlegenhet, kjent som Dunning-Kruger effekten.

NTH var en internasjonalt anerkjent teknisk høgskole; og hadde sin ærverdige campus på Gløshaugen. AVH levde et mer tilbaketrukket liv, spredt i lokaler flere steder i Trondheim inntil 1978, da fikk de splitter ny campus på Dragvoll. Den var vakkert plassert i åpent landskap like ved Strindamarka, en halv mils vei fra Gløshaugen.

Det må ha vært kronisk mangel på meningsfylt beskjeftigelse som fikk byråkrater i Utdannings-departe-mentet til å legge ned et vel fungerende UNIT og erstatte det med et problembarn.
Einar N. Strømmen og Tor G. Syvertsen
Professor emeriti ved NTNU

Utbyggingen på Dragvoll var basert på et konsept utviklet av den danske arkitekten Henning Larsen. Hans idé var å knytte fire-etasjers bygninger sammen med glassoverbygde gater. Selv i surt Midt-Norsk klima kunne man da hele året vandre rundt med inneklær på hele campus. Konseptet er kopiert en rekke steder i Norge, også i det nye Elektrobygget på Gløshaugen.

Universitetssenteret på Dragvoll er en av Europas flotteste etterkrigs-campuser, med utsikt over Trondheimsfjorden og med romslige utvidelsesmuligheter. Etter første byggetrinn fra 1978 har det kommet flere nye bygg, det siste ble innviet i 2007. Da hadde NTNUs styre vedtatt at NTNU skulle utvikles etter en to-campus-modell: samfunnsvitenskap og humanoria på Dragvoll, naturvitenskap og teknologi på Gløshaugen.

Men slik skulle det ikke gå. Det nybygde universitetssenteret på Dragvoll skal fraflyttes og selges; det ender kanskje som kjøpesenter.

Kort fortalt er bakgrunnen følgende:

Da NTNU kom til verden hadde Universitetssenteret på Dragvoll eksistert i nesten tjue år. Etter kort tid startet noen maktsyke personer en kampanje for å legge ned universitetssenteret på Dragvoll og samlokalisere samfunnsvitere og humanister med teknologene på Gløshaugen. Formålet var visstnok å skape akademisk samarbeid og muligheter for studier på tvers av fagområdene. Det var fremtidens universitet det dreide seg om.

Mot hylekoret var det få som våget å ta til motmæle, slik Rolf Grankvist gjorde det allerede i 2004 da han påpekte at man hadde mistet universitets egentlige intensjoner.

Men lokale politikere og kremmere gned seg i hendene, de trodde universitetet skulle flytte til Midtbyen; de var desperate etter å blåse liv i det gamle bysenteret som i en årrekke har visnet i konkurranse med kjøpesentra i forstedene, som har fått vokse som ugress med de samme politikernes velsignelse.

Flyttesaken har vinglet videre i mer enn femten år siden den ble først lansert i 2002, og det ligger fremdeles ikke an til samlokalisering. Et betydelig (men ukjent) antall millioner har blitt brukt på utredninger, staber, konsulenter, visjoner, strategier og planer. I 2013 kom en departemental konseptvalgutredning, etterfulgt av kvalitetssikring, med vasne rammer og romslige budsjetter slik at byråkratiet og en flokk konsulenter kunne bruke tid og penger ad libitum.

Universitetets egne toppbyråkrater er i fyr og flamme; de danser rundt gullkalven «Fremtidens campus», de har lansert sitt eget «Visjonsprosjekt.»

Trondheim kommune driver ufortrødent sin byutvikling; de har sitt campusprosjekt. Colonialmajor Odd Reitan har hengt seg på med C ampus Kalvskinnet i Midtbyen; han lukter nok profitt fra studenter og universitetsansatte.

Kunnskapsdepartementet har også sitt campusprosjekt, mens Statsbygg spinner sitt nett av bastante føringer; de bryr seg lite om at det dreier seg om en universitetscampus og ikke et kontorbygg for statlige byråkrater.

Ingen vet hva den endelige regningen vil beløpe seg til. Foruten utredninger, planlegging, kvalitetssikringer, prosjektering, anbudsrunder, bygge- og anleggskostnader, kommer flyttekostnader samt frustrasjon og demotivering av et par tusen ansatte over en periode på flere tiår.

I mellomtiden har NTNU vært hovedaktør i en kald fusjon med høgskolene i Ålesund, Gjøvik og Sør-Trøndelag.

Over natten har NTNU blitt Norges største universitet spredt på sju forskjellige steder, hvorav to ligger i helt andre landsdeler. Det opprinnelige argumentet om uoverstigelig avstand mellom Dragvoll og Gløshaugen, om akademisk samling, har forduftet som dugg for solen. For tiden har NTNU 15 campuser, og vi venter i spenning på neste krumspring.

Mens byråkratene fråtser i skattebetalernes penger er vi andre i en tilstand av frykt og beven for hva som skal komme. De ansatte på Dragvoll er lamslått; de skal tvangsevakueres fra sin vakre campus og inn i nye kontorlandskaper; ikke til en plass i solskinnet på Gløshaugens parnass hvor teknologene har enerådende sittet i mer enn hundre år, men i skyggenes dal nedenfor skrenten.

Allerede i 2004 påpekte organisasjonspsykolog Per Øystein Saksvik fire sikre veier for å mislykkes, og her man har på behendig vis klart å kjøre i grøfta på alle fire!

Det kan være verdt å reflektere over det triste faktum at NTNU i lang tid har vært en svak middelmådighet på internasjonale rangeringer.

The Times Higher Education (THE) rangering for 2018 hevder å rangere de 1000 fremste universitetene i verden. Her finner vi NTNU i fraksjonen 251-300, uten forkleinelse i godt selskap med bl.a. Umeå og Universitetet i Oulu. I puljen foran ligger Universitetene på Island og i Tampere.

NTNUs vedtatte strategi hevder: «NTNU - internasjonalt fremragende». Vi er fristet til å minne om Winston Churchills ord: «Selv med en fjong strategi, kan det stundom være verdt å vurdere resultatene.​»P

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Biblioteket. Læringssenterdirektør ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Lars Egeland, skriver om biblioteksledelse.