Høgskolene som forsvant

Høgskolenes yrkesutdanninger har en lang historie. De har spilt en viktig rolle i utviklingen av samfunnet vårt, særlig utenfor de store byene; for næringsliv og forvaltning, for skole og helsestell.

Nå blir høgskolenes nærhet erstattet av universitetenes internasjonalisering. Dette skjønner alle på Nesna og i Namsos, nå som Nord universitet vil nedlegge disse studiestedene.

Lærerutdanningen

Vi har hatt offentlig utdanning av lærere siden det første lærerseminariet ble etablert i 1826. Disse seminariene var toårige og bygde på allmueskolen. I 1902 ble utdanningen utvidet til tre år.

Den store reformen kom i 1930 da lærerutdanningen ble fireårig og det også ble opprettet en toårig linje som bygde på examen artium. Dette var starten på lærerutdanningens storhetstid i Norge. Det var vanskelig å komme inn, utdanningen hadde prestisje, den ga sikker jobb og en solid posisjon i samfunnet. Det var stor kulturell og sosial aktivitet ved lærerskolene, noe som også inkluderte lokalsamfunnene.

I 1975 ble lærerskolene pedagogiske høgskoler. Den to-årige utdanningen for artianere ble treårig, i 1992 ble den fireårig. Etter hvert kom akademiseringen: Rammeplanen fra 2010 sa at utdanningen skulle kvalifisere for forskningsbasert yrkesutøvelse.

Fra 2017 er lærerutdanningen femårig og fører fram til mastergrad. De nye lærerne skal bruke forskningsbaserte undervisningsmetoder, de skal kunne utføre egne forskningsprosjekter for å øke elevenes læring og trivsel.

Sykepleierutdanningen

Norges første sykepleierutdanning ble etablert i 1868 i Oslo. Fra 1890-tallet startet flere sykepleierutdanninger rundt om i landet. Eierne var kommunale sykehus eller humanitære organisasjoner. Stort sett varte utdanningen mellom ett og to år. Elevene var lenge billig arbeidskraft for sykehusene. Først i 1948 ble forholdene regulert gjennom Lov om utdanning og offentlig godkjenning av sykepleiere.

I 1962 ble sykepleierutdanningen skilt fra sykehusdriften. Tidligere hadde elevene hatt 40 timers arbeidsuke og 4 uker ferie. Nå skulle de i mindre grad være arbeidshjelp og i større grad få tid til å tilegne seg faget også teoretisk.

Først i 1986 overtok staten ansvaret for de offentlige sykepleierutdanningene. De kom inn i det regionale høgskolesystemet som sykepleierhøgskoler. Den praktiske opplæringen ble redusert til 50 prosent av studietiden. Fra 2003 ble grunnutdanningen i sykepleie et bachelorstudium.

Rammeplanen fra 2008 viser et formidabelt løft i ambisjonene for denne utdanningen: Nå skal studentene kunne lese forskningsrapporter og nyttiggjøre seg forskningsresultater i yrkesutøvelsen.

Summa summarum: Det er ikke veldig lenge siden høgskolenes profesjonsutdanninger var yrkesfaglige utdanninger. Nå er de blitt universitetsutdanninger. Samtidig er høgskolene blitt universiteter.

Strukturreformen

Mot slutten av 1980-tallet hadde Norge rundt 200 høgskoler, et flertall av dem hadde mindre enn 400 studenter. Hernes-utvalgets innstilling fra 1988 la grunnlaget for Høyskolereformen i 1994, da 98 statlige høgskoler ble slått sammen til 26.

Ved revisjonen av Universitets- og høyskoleloven i 2002 ble det besluttet at høgskoler kan søke om opprykk til universitet. Overgangen til universitet betyr større vektlegging av forskning, dette har konsekvenser også for undervisningen. Kortere, yrkesrettede utdanninger får mindre oppmerksomhet, forskning fortrenger erfaringskompetanse som basis for undervisningen.

I 2015 kom stortingsmeldingen om strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren. Her varslet regjeringen at flere av de statlige høgskolene ville bli slått sammen med et av universitetene. Andre statlige høgskoler ville bli slått sammen med hverandre.

Stortingskomiteen på sin side viste til at etablering av høgskolene var et av våre viktigste virkemidler for å sikre næringslivet i distriktene høy kompetanse og at høgskolenes samfunnsoppdrag først og fremst har vært å utdanne kandidater til de brede profesjonsfagene: Vi trenger lærere, sykepleiere, barnehagelærere, ingeniører og andre profesjoner med høy kompetanse.

Men bare Senterpartiets representant uttrykte bekymring over at vi var i ferd med å avvikle høgskolene som distriktspolitisk virkemiddel.

Foruten Samisk høgskole er det nå bare høgskolene i Volda og i Østfold som fører høgskoleoppdraget videre: Nærheten til region og lokalt næringsliv. De har til sammen 10.000 studenter. Vi har også 21 private høgskoler med til sammen 15.000 studenter, men de fleste er ganske små og bare fire er lokalisert utenfor Oslo.

Universitetssektoren har på sin side over 250.000 studenter.

Det er en ubalanse i forholdet mellom akademisk utdanning og yrkesrettet utdanning i vårt utdanningssystem. Selvfølgelig har vi akademiske utdanninger som også er yrkesrettet, men vi mangler kortere, høyere utdanning basert på erfaringskompetanse.

En langvarig akademisk utdanning passer ikke for alle. Dessuten trenger samfunnet mer yrkesfaglig kompetanse. Hullene etter høgskolene må derfor fylles med nye utdanningstilbud.

Nå har Stortinget vedtatt at fagskoleutdanning skal være høyere yrkesfaglig utdanning. En videre utvikling av fagskolen til faghøgskole kan ivareta høgskoleoppdraget: Nærheten til region og lokalt næringsliv. I tillegg til å videreføre og videreutvikle de utdanningsmulighetene for fagutdannede som ligger i dagens fagskole, må faghøgskolen også tilby yrkesrettede utdanninger til utdanningssøkende som har fullført studieforberedende linje i videregående opplæring. Dette vil være andre yrker enn de som i dag er basert på fagbrev. Det vil utvide søkergruppen til yrkesutdanning og åpne nye muligheter for mange

I 1988 satte Hernes-utvalget som mål at halvparten av befolkningen burde ha høyere utdanning. Men det vil neppe være riktig, verken for de studiesøkende eller for samfunnet, å ha som mål at halvparten av befolkningen skal bedømmes ut fra sine kunnskaper om vitenskapelige arbeidsmetoder og forskning. Yrkesfaglig utdanning må igjen bli et alternativ for bredden av norsk ungdom.

Innlegget er først publisert i Klassekampen.