Ingen munnkurv i vest

Vedtakene på Vestlandet om en sammenslått Høgskule er truffet, arbeidet er i gang og det er tid for å tenke fremover. Samtidig skal det være rom for å se tilbake. En fusjon, men ulik horisont på tilbakeblikk.

Georg Arnestad sin tekst fra 8. oktober i Sogn Avis, ble denne uka publisert i Khrono. Arnestad kommer med noen kritiske merknader rundt ytringsfrihet i akademia i Sogndal. 

Han påstår at han har følt seg tvunget til å tie stille rundt sin positive holdning til fusjonen under den forrige ledelsen, og at svært få har hatt mulighet til å ytre seg positiv til sammenslåingen i debatten som pågikk før vedtaket om fusjonen ble fattet. 

Jeg har fått jobbe nært begge ledergruppene i mitt tidligere verv som studentleder og den virkeligheten som her skisseres, kjenner jeg meg ikke igjen i. Alle har hatt mulighet til å ytre seg, og alle som har villet ytre seg har gjort det. Det har hele tiden vært rom for å si sin mening både i det offentlige rom, på møter og på interne sider for både studenter og ansatte.

Hvorfor folk da har valgt å være stille, får de stå til ansvar for selv. Man angrer som oftest på det man ikke har gjort.

Arnestad påpeker videre at «når alle sier det samme, så må det vell være sant» i sammenheng med at når «alle» i Sogndal mener det samme, så må dette være det rette, og at andre unoter blir dysset ned. Det er også mulig å snu på flisa å si at «når hele Norge, og andre land, fusjonerer så må vell fusjonen være det rette». Hvem som er majoritet og minoritet avhenger bare av hvilket perspektiv en setter seg inn i; Sogndal, Sogn og Fjordane, Vestlandet, Norge, verden.  

Hele universitets- og høgkolemiljøet fusjonerer. Slik jeg ser det er sammenslåing som er trenden, ikke selvstendighetslinja.

Minoriteten i Sogndal har altså latt høre fra seg, det tror jeg er sunt og kan i vårt tilfelle bli brukt på en positiv måte slik at vi får et ennå bedre resultat for den nye Høgskulen på Vestlandet!

Jeg vil tørre å påstå at det var like trykkende og klamt for de som for to år siden var for fusjon, som det var på slutten for de som var imot. Forskjellen er at de som fortsatt var imot fusjon denne våren, lot høre fra seg. 

Ingen har satt munnkurv på noen i prosessen som har ført til den nye høyskolen. Det er derfor viktig for meg å rette opp i det forvrengte inntrykket Arnestad gir offentligheten. 

Etter å ha fått innblikk i arbeidet som nå gjøres i fusjonen, mangler det i hvert fall ikke på arbeidsinnsats og velvilje fra de tre høgskolene som skal bli til en. Det inkluderer de gamle motstanderne av fusjonen.

Selv om vi kanskje har ulik oppfatning av fortid, ser det i alle fall ut som vi kan være enige om nåtidens virkelighetsoppfatning, nemlig at fusjonen er et stort stykke spennende arbeid!