Brexit dreier seg om noe større

Professor Peter Ørebech ved UiT Norges arktiske universitet lurer på når det blir bråstopp for fri flyt av forskere og studenter i Europa.  Han antyder i sitt innlegg at jeg har varslet en slik bråstopp, gjennom min egen blogg og i Khrono.

Les også Ørebechs innlegg: «Bråstopp» for fri flyt av forskere og studenter?

Han burde ha lest min tekst med litt større oppmerksomhet. Det jeg hevder, er at utviklingen de siste tiårene har gått i retning av en stadig friere og mer omfattende flyt av kunnskap, forskere og studenter i Europa og at Brexit kan føre til at denne utviklingen stopper opp og kanskje reverseres. Men noen umiddelbar «bråstopp» i utveksling av forskere og studenter er det ingen som har varslet. Heller ikke undertegnede. Nå er det usikkerheten som rår.

Det er ingen gitt å si hva som vil skje med forskningen og utdanningen de nærmeste månedene og årene, like lite som det er noen gitt å si hva som vil skje med det europeiske samarbeidet for øvrig dersom Storbritannia melder seg ut. Britiske universiteter er engstelige for at institusjoner i andre EU/EØS-land nå vil trekke seg ut av felles prosjektsøknader fordi usikkerheten er for høy. Og når det gjelder studentutveksling gjennom Erasmus Plus vil vel alt gå som normalt i 2017, men etter dette er det uklart hvilke ordninger som vil være på plass for Storbritannias del. Forhandlingene blir avgjørende.  

Lett polemisk spør Ørebech om hva som vil hende med den invitasjonen han har fått om forskningsopphold i Dundee og om denne vil bli kansellert. Hvis så skulle skje, vil det nok være andre ting enn Brexit som ligger bak.  Slik jeg har oppfattet det, er de britiske universitetene opptatt av at det europeiske forskningssamarbeidet skal fortsette som før. Alt tyder på at denne holdningen deles av universitetene i Europa for øvrig.  The European University Association (EUA), som har over 800 medlemsinstitusjoner spredt over Europa, publiserte allerede den 24. juni en erklæring med overskriften  Despite Brexit, UK universities remain part of European family.

I erklæringen står følgende å lese:«EUA shares the disappointment over the result with its member UUK and the British university community. EUA is very concerned about the insecurity this causes, notably with regard to the participation of British universities in the EU funding programmes as well as the long-term consequences for European cooperation in research and education». Men siste del av erklæringen har mer enn et snev av optimisme:

«Regardless of the result of the referendum, British universities are and remain an essential part of the European family of universities, which extends beyond EU borders. This community of knowledge and learning is strong and longstanding, and it will surely overcome this crisis, although the questions and consequences of the British exit are certainly formidable».

The Guild of European Research-Intensive Universities, et nyetablert universitetsnettverk der Universitetet i Oslo er med, har i en presemelding understreket hvor viktig det er at man i kjølvannet av en Brexit finner politiske løsninger som opprettholder fri flyt av ideer, forskere og studenter over landegrensene.  

Ørebech burde merke seg konklusjonen på mitt innlegg. Jeg skriver at jeg er optimist, og at jeg tror at forhandlerne vil lande på politiske løsninger som bevarer det akademiske fellesskapet i Europa. Vi har simpelthen ikke råd til å bryte ned dette fellesskapet – et fellesskap som ikke bare gir oss tilgang på ekspertise og kunnskap, men som også bygger tillit og forståelse over landegrensene.

Ørebech spør til slutt hvilke vanskeligheter Brexit vil skape for ham. Svært få, vil jeg tro, dersom han ikke selv velger å bygge ned samarbeidet med sine kolleger i Storbritannia. Men det viktigste spørsmålet er ikke hva Brexit vil bety for den enkelte forsker her i Norge.

Det viktigste spørsmålet handler om noe mye større:  Den bærende idéen om at et tett forsknings- og utdanningssamarbeid i Europa gagner oss alle.