Mer kunnskap gir mindre frafall

Alle er enige om at flere må fullføre videregående opplæring. Men vet vi egentlig hva som virker, spør kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Publisert   Sist oppdatert

Politikk handler om prinsipper, verdier og ideer. Vi politikere er folkevalgte, ikke teknokrater. Samtidig ønsker vi å løse problemer. Selv om det ikke finnes et forskningssvar på alle politiske spørsmål, må vi bli mer opptatt av hvordan vi skal løse problemene ved hjelp av et bedre kunnskapsgrunnlag.

For noen tiltak virker bedre enn andre. Det kan høres ut som en selvfølgelighet, men i praksis er det ikke alltid det.

Å velge de tiltakene som virker best kan gjøre stor forskjell. I forskningen til den kjente Harvard-økonomen Roland Fryer finner vi et slående eksempel. I den svarte befolkningen i USA er det tre ganger flere som lever under fattigdomsgrensen enn blant hvite. Noe av det som ville ha virket best for å tette inntektsforskjellene, er å forbedre lese- og regneferdighetene til elever fra fattige hjem.

Det har amerikanske myndigheter forsøkt. Men Fryer mener at de ikke har valgt de tiltakene som har størst effekt. Hvis myndighetene hadde satset på de meste effektive tiltakene, sier han at vi sannsynligvis ville sett en dramatisk reduksjon i inntektsforskjellene mellom svarte og hvite amerikanere.

Å velge de mest effektive tiltakene gjør altså politikken mer slagkraftig. Det betyr mye for enkeltmenneskers liv, og det betyr mye for samfunnet. Men hvordan finner vi frem til de tiltakene som virker best?   

Litt spissformulert kan vi si at vi har brukt milliarder av skattekroner på å få frafallet ned. Men når frafallet nå går ned, har vi ikke klar dokumentasjon på hvorfor det skjer.

Torbjørn Røe Isaksen
Kunnskapsminister (H)

Her i Norge har vi gjennom mange år – og gjennom regjeringer med ulik farge – arbeidet hardt for å øke gjennomføringen i videregående skole. De siste gjennomføringsstallene viser heldigvis at flere ungdommer fullfører. Men ser vi på tallene over tid, har gjennomføringen vært urovekkende stabil.  

Noe spissformulert kan vi si at vi har brukt milliarder av skattekroner på å få frafallet ned. Men når frafallet nå går ned, har vi ikke klar dokumentasjon på hvorfor det skjer.

Hvorfor har vi ikke lykkes bedre? Jeg mener det er i alle fall to viktige forklaringer. For det første har vi i for liten grad testet ut om det vi gjør faktisk virker. For det andre har vi vært for lite systematiske i måten vi har rullet tiltak ut i fylker, kommuner og skoler.

Det første problemet henger sammen med måten vi i lang tid har drevet statlige utviklingsprosjekter i skolen. Staten har kommet med en satsing, deretter har som regel fylker, kommuner og skoler selv meldt sin interesse for å delta. Det er et krevende utgangspunkt for å skaffe god kunnskap om virkningen av forsøkene.

Det kan nemlig godt kan hende – det er til og med sannsynlig – at de som melder seg, på viktige områder skiller seg fra de som ikke melder seg. Det kan for eksempel være at de er mer bevisste på at de har et frafallsproblem, eller at de har en kultur som gjør det enklere å få til endring.

Slike forskjeller kan det være vanskelig for forskerne å observere, og de kan påvirke resultatene. Når forskerne skal undersøke om statens tiltak har hatt effekt eller ikke, er det derfor svært krevende å si noe sikkert om endringer i for eksempel gjennomføringen skyldes tiltaket, eller om de skyldes noe helt annet.  

Det andre problemet handler om utrulling av tiltak på nasjonalt nivå, og henger tett sammen med mangelen på kunnskap om effekter. Det at et tiltak har virket ett sted gir selvfølgelig ingen garantier for at det skal virke overalt. Men det er likevel et bedre utgangspunkt enn et tiltak vi ikke vet effekten av.

Det er lite fornuftig å rulle ut tiltak vi ikke kjenner effekten av i hele landet. Og det er lite fornuftig å ikke organisere utprøvingen av tiltak på en måte som gjør at forskerne kan hjelpe oss å finne ut om de virker eller ikke.   

Men det er mulig å gjøre ting annerledes, og det er staten som må gå foran.

Det foregår nå flere store prosjekter i utdanningssektoren som kan bidra til å snu denne trenden. Et eksempel er Program for bedre gjennomføring, en av regjeringens hovedsatsinger for å bekjempe frafallet.  

Det er flere ting som skiller dette programmet fra tidligere satsinger. Noe av det viktigste er at staten har satt som et absolutt krav at vi skal vite noe om effektene av de tiltakene som testes ut. Det gjør at tiltakene – fra første dag – må organiseres og iverksettes slik at man kan måle effekter.

For det andre har vi gitt forskere og skoler ansvaret for å utvikle tiltakene sammen, istedenfor at innholdet dikteres av statlige myndigheter. Forskerne er gode på å designe tiltak slik at man lærer mer om effekter og hva som ligger bak dem. Lokale myndigheter og lærere vet mye om hvor skoen trykker, hvilke tiltak det kan være fornuftig å teste ut, og hvordan de best kan forankres lokalt. Sammen sørger de nå for at vi får mye bedre kunnskap om hvordan vi bekjemper frafallet.

Den samme tenkningen ligger bak andre viktige prosjekter som pågår i utdanningssektoren. Det forskes på effekten av lærertetthet på denne måten, men også på effekten av tverrfaglig samarbeid i skolen og hva fysisk aktivitet har å si for elevenes læring og trivsel. I de siste årene har regjeringen satset mye på å øke omfanget og kvaliteten på norsk utdanningsforskning. Målet er at denne forskningen også skal bidra mer kunnskap om hvordan vi kan gjøre barnehagen, skolen og høyere utdanning bedre. 

Så betyr selvfølgelig ikke dette at all forskning om barnehage og skole og læring skal være effektforskning. Det er mange spørsmål som har stor betydning for den videre utviklingen av skolen som ikke kan besvares gjennom slike studier. For eksempel hvordan elevene trives på skolen, eller hvor fornøyde foreldre er med barnehagen barna deres går i.  

Det betyr selvfølgelig heller ikke at slike studier skal erstatte læreres profesjonelle skjønn, som alltid vil være det viktigste for det som skjer i klasserommet. Det handler heller ikke om å oppheve politiske valg i bytte mot et forskningsteknokrati.

Det handler om å justere politikken slik at vi ved flere anledninger kan få håndfast kunnskap om tiltak som fungerer og tiltak som ikke fungerer, og ikke minst hvorfor de fungerer eller ikke fungerer. Verdier og prinsipper er viktig i politikken, men det er enda bedre når prinsippene fører til politikk som faktisk utgjør en forskjell.