Fortellingen om atombombens far

FAKTA

Oppenheimer

• Premiere: 21.07.2023
• Skuespillere: Cillian Murphy, Robert Downey Jr., Matt Damon, Emily Blunt, Kenneth Branagh, Rami Malek, Trond Fausa m.fl.
• Sjanger: Drama
• Regi: Christopher Nolan
• Nasjonalitet: USA
• Aldersgrense: 12 år
• Språk: Engelsk

For meg er det to spørsmål som melder seg når jeg setter meg til rette for å se Oppenheimer. Det ene er om filmen om en av den moderne vitenskapens førstekjendiser er god, engasjerende, kanskje til og med opplysende. Det andre er om den britiske regissøren Christopher Nolan makter – eller ønsker – å fortelle i et realistisk format og i så fall; hvordan han gjør det.

Angående det siste spørsmålet; Nolan har levert noen av de mest spektakulære eventyrfilmene vi har sett de senere årene, som Inception (2010), Interstellar (2014) og The Dark Knight trilogien (om Batman) (2005, 2008, 2012). Samtidig har han også en katalog av filmer som er mer lavmælte, som den amerikanske nyinnspillingen (2002) av den norske thrilleren Insomnia (1997).

Derfor er det betimelig å spørre: hvordan løser så Nolan oppgaven med å fortelle om et vitenskapelig gjennombrudd av verdenshistorisk betydning; om arbeidet til teamet med base på University of California, Berkeley som ble ledet av fysikeren J. Robert Oppenheimer for å konstruere verdens første atombombe? Vi inviteres til å bevitne oppbyggingen av det såkalte Manhattanprosjektet. Altså et høyst realistisk utgangspunkt. Nolan har laget film fra andre verdenskrig tidligere også, Dunkirk (2017). Men i den filmen var action/eventyrelementet et mer naturlig virkemiddel.

Hoveddelen av filmen spiller seg ut fra det tidspunktet da Oppenheimer fikk oppdraget - i 1942 - med vekt på våren/sommeren 1945 da konstruksjonen av atombomben gikk inn i sin siste fase - og den første tiden etter at den ble detonert over Hiroshima og Nagasaki 6. og 9. august for 78 år siden. Dessuten forteller den om to høringer; en offisiell høring i regi av House Un-American Activities Comitee sommeren 1949 og en liten og hemmelig høring våren 1954. I begge høringene var hensikten å kartlegge om Oppenheimer var kommunist og eventuelt sovjetisk agent.

Nolan blander disse ulike periodene ved å pendle mellom dem gjennom hele filmen. Dette krever sitt av publikum, men stort sett er det mulig å følge handlingen ute å falle av lasset. Han har valgt å fortelle førstepersonperspektivet i farger, og et tredjepersonperspektiv i svart/hvitt.

Christopher Nolan har ikke laget en faglig film. Vi får riktignok noe stoff om kjernefysikk, men ikke mer enn en slik film er nødt til å nevne. Det skal vi kanskje være glad for – kvantefysisk teori er ikke blant de temaene det er lettest å fortelle om, verken på film eller i andre formater. Likevel er det interessant at Oppenheimer, som omtaler seg selv som en teoretiker, blir utfordret av praktikere i samme fagfelt i arbeidet med å konstruere bomben. Dessuten er det interessant å se hvordan de faglige interessene til fysikerne hele tiden utsettes for press fra de militære myndighetene, representert ved den ubøyelige generalmajor Leslie Groves (Matt Damon).

Filmen legger heller ikke særlig vekt på den moralske siden av å utvikle et masseødeleggelsesvåpen. Vi får se at Oppenheimer selv, etter Hiroshima og Nagasaki, inntok kritisk standpunkt, da han innså de uhyrlige konsekvensene av bomben. Men, i denne filmfortellingens univers, er han alene om et slikt standpunkt. Og den moralske diskusjonen utvikles ikke videre. Dermed blir vi etterlatt med en film som unndrar seg et ansvar for denne siden av saken.

I stedet får vi en film som først og fremt interesserer seg for den interne diskusjonen i USA om egne interesser i datidens politiske klima. Særlig var forholdet til Sovjetunionen vanskelig fordi landet representerte en politisk motpol, men på samme tid var en alliert – mot Hitler. Dessuten visste amerikanerne godt at de selv og sovjetrusserne var konkurrenter i utviklingen av nye tekniske løsninger for framtida; særlig raketter - som våpen og etter hvert som grunnlaget for den begynnende drømmen om å «erobre verdensrommet». Da ble det spesielt viktig å luke ut enhver i egne rekker som kunne ha sympatier for Sovjetunionen.

Derfor blir Oppenheimer aller mest en film om kommunistfrykten i USA på 1940 og 1950 tallet. Den bruker J. Robert Oppenheimers historie til å fortelle at selv mannen som kan sies å være USAs fremste våpenutvikler, ble anklaget for kommunistsympatier – delvis med hold i at han faktisk hadde vært partimedlem på 1930-tallet. USA hadde behov for å «plassere bort» Oppenheimer etter at han hadde gjort jobben med bomben. Vi snakker om en bevisst og dårlig skjult ødeleggelsesprosess med den hensikt å diskreditere ham.

Alle deler av Oppenheimer oser av kvalitet. Hoyte van Hoytemas foto er fortreffelig. En rekke skuespillere «bosatt» på øverst hylle bidrar dessuten sterkt til kvaliteten. Cillian Murphy i tittelrollen gjør en formidabel jobb. Flere andre kunne vært nevnt. Med norske øyne er det artig å legge merke til Trond Fausa Aurvåg som en av de sentrale fysikerne på temaet. Og det er morsomt å se Albert Einstein (Tom Conti) og Niels Bohr (Kenneth Branagh), som også var med i Oppenheimers team.

Den tre timer lange filmen oppleves som om den flyr av gårde.

Det første av de to innledende spørsmålet kan dermed besvares positivt. Oppenheimer er en solid film.

Men, så har den også et solid problem. Og i grunnen ett til. Her kommer jeg inn på det andre spørsmålet. Nolan overdramatiserer sin fortelling via et svært aktivt lydspor, ofte på et altfor høyt volum. Det som i begynnelsen oppleves som en litt underlig bruk av musikken, blir etter hvert en virkelig plage. I mange sekvenser der tale og dialog er det viktigste, ledsages scenen av et insisterende musikalsk bidrag som ikke tillater oss i publikum å tenke og føle selv. I filmens første del legger han dessuten inn flere korte og plutselige eksplosjoner som dekker hele lerretet, hver på ett-to sekunder. Det er som om Nolan ikke stoler på egen dialog. Gitt temaet, er dette i stor grad en dialogfilm. Og den berører et dypt alvorlig moralsk problem. Men samtidig får den ikke helt lov å være det. Ordene blir i viktige deler av filmen underordnet den dramatiske tonen i fortellerformen.

Nolan viser i flere sekvenser at han mester dialogformatet også – så det står ikke på kompetansen. Kanskje er det heller det at regissøren som mestrer de helt store virkemidlene ikke «klarer» å holde fingrene av fatet når stillhet bør ledsage ordene og skape en stemning i en scene. Det er vanskelig å forstå dette valget – bortsett fra i et par scener der det fungerer godt fordi musikken skrus ytterligere opp og dermed overdøver hovedpersonen fullstendig og bokstavelig.

Til slutt skal nevnes at filmen til en viss grad også kan sees som et portrett av vitenskapsmannen Oppenheimer. Han skal ha vært et svært sammensatt menneske, og det får vi et innblikk i her. Vi blir kjent med en fritt-tenkende mann som også var villig til å innordne seg den strengeste militære disiplin. Faktisk er dette portrettet en av filmens viktigste kvaliteter. Murphys innsats i hovedrollen er allerede nevnt.

Oppsummert forteller Oppenheimer om en vitenskapsmann som vi har godt av å vite om, og hans banebrytende, men også (i sin konsekvens) ødeleggende arbeid. Men den forteller mindre om vitenskapen enn om etterretningen og politikken. Og den berører kun overflatisk sakens moralske side. Det er likevel interessant å bli kjent med denne delen av historien, og enda bedre hadde fortellingen fungert dersom ordene i dialogene hadde fått den plassen de fortjener.