Krigens brutale spill

Nolans film har vært annonsert som en fortelling det ville være verdt å vente på. Og noen lanseringmanøvreringer har nok bidratt til å øke spenningen. Pressevisning kun 30 timer før premieren gjør sitt til mystikken. Nolan er stjerne, og hans nye tema skaper forventninger.

Dunkerque - en liten by i det aller nordøstligste hjørnet av Frankrike, tett ved den belgiske grensen – ble i slutten av mai og begynnelsen av juni 1940 arenaen for noen helt sentrale hendelser som fikk stor betydning for det videre forløp av krigen. Slaget om Dunkerque, som i realiteten var avslutningen på den nordlige delen av slaget om fastlands-Europa, er sannsynligvis mindre kjent i Norge enn en del andre hendelser i krigen. Norge var nettopp blitt okkupert på denne tiden, og våre etterkrigsfortellinger har nok handlet mer om dette.

Mot slutten av mai 1940 hadde Hitlers soldater rykket fram mot franske og britiske styrker med så stor suksess at over 300 000 mann var fanget mellom de tyske styrkene og den engelske kanal – på stranda. Krigshistorien forteller oss at Hitler kunne ha slaktet ned store deler av denne styrken. Men han lot være, antagelig av strategiske grunner. En storstilt evakuering ble organisert, og i løpet av èn uke ble 338 000 mann fraktet over kanalen til England. En betydelig del av denne innsatsen ble utført av mindre, sivile båter fra England.

Når vi kan se en film om hendelser som ligger et stykke tilbake i tid, en film som er laget med moderne midler, er det naturlig å spørre hva den tilfører som ikke allerede er fortalt, vist, ja – kanskje til og med brettet ut. Nolan forteller om krigens redsler, om nedslakting og frykt. Det er ikke nødvendigvis noen nye måter å fortelle på som slår oss, heller ikke noen nye temaer. Den som søker det gjennomgripende nye, risikerer å bli skuffet. Det er heller den tvers gjennom dyktige gjennomføringen vi legger merke til. Her er det få skjønnhetsfeil.

Vi følger flere parallelle handlingsforløp. Evakueringen fra stranden – i massescener og tett på noen få unge soldater, kanalkryssingen til en av de private småbåtene som drar fra den engelske sørkysten for å redde landsmenn og kampene utført av noen britiske flygere som forsøker å avskjære de tyske bombeflyene. Fra rundt midten av filmen veksler Nolan raskt mellom disse delfortellingene, på en slik måte at vi holdes fast i stolen – i spenning.

Krigens hverdag er preget av moralske valg. Som her, hvor det må tas avgjørelser om hvem skal være med i de evakuerende båtene. Èn mann i båre tar opp samme plassen som fem mann stående.

Men også krigens meningsløshet fortelles fram. Mange unge mennesker må bøte med livet i et grusomt tilfeldighetsspill. Den som befant seg nærmest en åpen luke når torpedoen traff, kunne kanskje klare å svømme bort fra det synkende skipet. De andre ble med ned på dypet.

 «Dunkirk» er en realistisk film. Den viser oss hendelsene gjennom bilder av hvordan det sannsynligvis var å være tilstede. Der spesialeffekter på film ofte blir brukt for å gjøre det hele mer spektakulært, brukes de her heller for å styrke realismen. Tankene går til «Redd menig Ryan» (Steven Spielberg 1998), som også handlet om krigens totalitet, om å komme seg unna - og som utspilte seg ved den samme kysten.

Et annet element er at fortellingen ikke egentlig opererer med en bestemt hovedperson. Gjennom at flere fortellinger er knyttet til hendelser som utspiller seg på samme tid, får vi et bredere bilde av dramatikken ved Dunkerque. 

Hans Zimmers musikk utgjør et viktig element i denne filmfortellingen. Den understreker det truende i at fienden når som helst kan komme med død og fordervelse. Men musikken tar også opp i seg havets lyder, bølgenes rytmer. Vannets totale krefter er nemlig i seg selv et tema i «Dunkirk».

Christopher Nolan er en av verdens mest suksessrike nålevende regissører. Hans to siste filmer, Inception (2010) og Interstellar (2014), var store suksesser. Denne gangen viser han oss noe annet enn fantasifortellingene fra disse to filmene. En Nolan-film som utspiller seg i èn dimensjon, på ett sted, og til én tid, er definitivt noe annet.

Nordmenn går ikke mye på kino midt i sommerferien, hvis været er noenlunde bra. «Dunkirk» bør de likevel få med seg. Dette er vesentlig.