Forskningsrådet: Blandet opplevelse av fire år med kontorlandskap

I Drammensveien 288 på Lysaker deler Forskningsrådet bygg med blant andre Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Forskningsrådet flyttet hit sommeren 2014, fra lokaler som OsloMet – storbyuniversitetet har tatt over i sentrum.

Fra avgjørelsen om å flytte dit og fram til flyttingen to år senere, gikk man fra å planlegge for 90 prosent cellekontorer, til å nå ha over 90 prosent kontor i landskap.

Fire år etter flyttingen stortrives noen med kontor i landskap, mens andre enten har akseptert det eller tolererer det, og noen ikke får det til å fungere i det hele tatt.

I den grad faglig fordypning i forskningens forstand foregår i Forskningsrådet, er dette noe som enten løses med hodetelefoner eller ved å arbeide andre steder.

«Evaluerte» prøveordninger

Rådgiver Steinar Kristiansen ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved OsloMet ledet Forskerforbundet i Forskningsrådet frem til 2011. Han var med da «piloten i sjette etasje» ble satt opp flere år før Forskningsrådet flyttet ut til Lysaker.

— Jeg var med under de første fremstøtene som ble gjort i retning kontor i landskap, da i innovasjonsdivisjonen for 10-12 stykker, forteller han.

Dette og et prøveprosjekt over hele syvende etasje ble evaluert av SINTEF.

— De kalte det evalueringer, men da jeg spurte hvor det var blitt av kvaliteten under presentasjonen av resultatene, fikk jeg vite at det ikke inngikk i oppdraget, sier Kristiansen.

Da Lysaker var avgjort som Forskningsrådets nye bolig, to år før flyttingen fra Oslo sentrum, startet det som et prosjekt med 90 prosent cellekontorer. Som så forskjøv seg til nærmest det omvendte ved flyttingen.

— Dette skapte uro. Det var lite stemning for overgangen til kontor i landskap, kanskje med unntak av dem som allerede hadde det, sier Kristiansen.

Mye teamarbeid i Forskningsrådet

Cecilie Anita Mathiesen, seniorrådgiver nettopp i Forskningsrådets divisjon for innovasjon, er av dem som også jobbet i landskap før flyttingen i 2014. Hun forteller at man jobber mye i team i Forskningsrådet.

— Vi har faste plasser, men sitter nesten 20 personer i samme rom, fordelt på små øyer. Alle er veldig flinke til å ta telefoner eller kortere samtaler i møterommene rett ved. Samtidig blir det veldig lett å ta kjappe muntlige avklaringer med de du samarbeider med i det daglige. Jeg opplever ikke at vi har ingen støyplager, sier hun.

Mathiesen sier hun riktignok ikke er den beste til å uttale seg akkurat om det, da hun er «immun for støy».

• Les også: Opprør fra nord til sør mot åpent landskap

Øreklokker for fordypning

Mathiesen forteller at det var noe kontor i landskap i Forskningsrådet allerede da de holdt til i Stensberggata 26 i Oslo, og at hun satt i det også da. Før det igjen var hun forsker og postdoc på NMBU, på kontor som hun delte med en annen.

— Jeg kunne ikke tenke meg å gå tilbake til eget kontor, sier hun bastant.

Aktiviteten i hennes avdeling er mye rådgivning og saksbehandlingsarbeid ved PC, og mye, mye møtevirksomhet, eksternt og internt.

— Men tillater kontorlandskapet deres fordypning, om du tenker tilbake på tiden som postdoc?

— Ja, det synes jeg. Og hvis man er mer lydsensitiv fungerer øreklokker til å stenge verden ute. Jeg tenker åpent landskap gir en mulighet til å snakke mer fag og erfaringsutveksling med kollegaer, uten å være en hindring for selvstendig arbeid.

Regler om hvisking

Forskningsrådets lokaler er fordelt mellom byggets to blokker, der den ene blokken har sjøutsikt, mens den andre ser på E18. Arkitekturen betyr også at førstnevnte i tillegg til utsikten har bedre plass, med «pirer» ut mot sjøen.

I den andre blokken har kontorlandskapene stort sett åpne ganger gjennom seg. I hvilken grad denne forskjellen har påvirket tilfredsheten med kontor i landskap, er uvisst. Her holder divisjon for energi, ressurser og miljø til, hvor Inger Austrem og Janicke Giæver er seniorrådgivere.

— Det er fordeler og ulemper med det, sier Giæver.

— Vi er jo alle så forskjellige. Problemet er at man ønsker forskjellige regler og er uenige om hvordan ting skal være. Noen blir lettere forstyrret enn andre, og man kan bli anspent av begge sider av det, sier Austrem.

— Det var positivt da vi skulle flytte. Kontorlandskap har positive sider, selv om det for eksempel kanskje var enklere å banke på en dør enn det er å forstyrre noen nå.

I deres landskap er det for eksempel en regel om at man ikke skal måtte hviske. Det er distraherende for noen.

— Jeg har alltid villet ha kontor. Jeg blir mer vant til det, men noen dager savner jeg å kunne arbeide alene.

Konsentrasjon andre steder

De har to kontorer til disposisjon, selv om det ikke er helt sikkert om det vil fortsette. En usikkerhet som kanskje sier noe om at kontorsituasjonen adopteres?

— Det er ikke udelt negativt å sitte i landskap, men jeg tror man lettere kan bli sliten av det, av flere grunner.

De forteller om en kollega som finner det utmattende, og som ikke klarer å bli vant til det - fire år senere.

— Driver dere med typisk faglig fordypning her?

— Vi driver også med faglig oppdatering og skriving, der man virkelig trenger konsentrasjon. Og da må jeg sette meg et annet sted, sier Giæver.

— Men det er hyggelig også, og sosialt, selv om man fort må forflytte seg til et stillerom for å fullføre praten.

— Er ikke det disiplinerende da?

— Ja, så lenge det er nok folk til stede, sier Giæver og forklarer at terskelen blir lavere for bråk om færre er til stede.

Begge sider like militante

Hovedverneombud i Forskningsrådet, Ian Gjertz, forteller at det er flere som enten har besøkt eller på andre måter oppsøkt Forskningsrådet for å lære av erfaringene deres etter både flytting og konvertering til kontorlandskap i samme jafs.

— Det at vi både flyttet geografisk og inn i landskap gjorde nok saken mer opphetet, sier han, og legger til:

— Men på samme tid så var flytteprosjektet godt ledet.

Før flyttingen jobbet 30-40 prosent i felles kontorløsninger. Gjertz forteller at det ble gjennomført en brukerundersøkelse i forkant som viste ganske direkte at de som hadde cellekontorer sterkt ville beholde dem.

— Mens de i åpne kontorlandskap var akkurat like militante. Jeg tror folk er konservative og vil beholde den løsningen de har.

Må planlegges godt nok

Gjertz mener prosessen med Forskningsrådet ble gjennomført basert på den best tilgjengelige kunnskapen, der de aller viktigste momentene var å stykke opp landskapene, og ikke ha hele organisasjonen i én hangar, og å ha nok tilgjengelige fellesrom til å ha møter, telefonsamtaler eller jobbe i.

— Vi oppdaget imidlertid i etterkant at ikke alle deler av organisasjonen hadde satt ned like sterke planleggingsutvalg. Erfaringen vår er at dersom man planlegger godt nok så går det bra.

Han tror de fleste er tilfredse og «har bedre ting å bruke tiden på».

— Gi meg fritt valg så hadde jeg tatt cellekontor. Men dette fungerer greit.