Evaluering med slagside

Det er Norges forskningsråd som står for evalueringa av norsk samfunnsvitenskap. Evalueringa, også kalt SAMEVAL, viser at det står bra til i norsk samfunnsvitenskap. Norske fagmiljøer vurderes som gode eller meget gode, de holder internasjonal standard, og noen er til og med eksellente og i verdensklasse. Dette er flott, og godt å få bekrefta.

Evalueringa ville imidlertid vært langt mer interessant om den hadde hatt mindre slagside. Evalueringa er nemlig ikke en evaluering av alle sider ved norsk samfunnsvitenskap, men en disiplinevaluering av fagene sosiologi, statsvitenskap, økonomi, sosialantropologi, geografi og økonomisk-administrative fag. Disiplinene er evaluert av hver sine fagpaneler, sammensatt av eksperter fra de samme fagene. Og panelene har primært vurdert den vitenskapelige kvaliteten på forskninga innen hver enkelt disiplin.

Ikke overraskende ender slike disiplinære paneler med konklusjoner om at disiplinene må styrkes, og at det som måtte utfordre disiplinene er problematisk.

I evalueringa er det særlig to forhold som diskuteres som utfordringer for disiplinene, nemlig tverrfaglighet og utfordringsdrevet forskning.

Rapporten understreker at norske samfunnsvitere i stor grad jobber tverrfaglig. Evalueringa anerkjenner at tverrfaglig forskning kan gå bra. Rapporten viser at det er tverrfaglig forskning i Norge av høy kvalitet, den har stor gjennomslagskraft, og noe kan også bli verdensledende. Rapporten legger imidlertid langt sterkere vekt på hvordan tverrfaglighet kan være et problem enn hvordan kvaliteten kan fremmes. Det er en risiko for at tverrfaglig forskning som fokuserer på praktiske problemer genererer mekanistiske analyser, heter det. Særlig problematisk er det dersom forskere jobber i tverrfaglige team over lang tid. Da risikerer de å miste kontakten med sine disiplinære fellesskap.

Tverrfaglighet er ikke enkelt, og det er utfordringer med tverrfaglig forskning som med all annen forskning. Nettopp derfor hadde det vært interessant om evalueringa ikke bare vurderte om tverrfaglig forskning utfordrer disiplinær forskning, men også vurdert nærmere hvordan norsk samfunnsvitenskap lykkes med tverrfaglighet – og hva som skal til for å bli bedre. Alternative spørsmål kunne vært: Lykkes institusjonene med å utvikle tverrfaglig forskning av høy kvalitet? Hva skal til for å få til tverrfaglig forskning som også bygger ny teori? Er det nok radikal tverrfaglighet (for eksempel mellom samfunnsvitenskap og teknologi)? Hva kan fremme mer tverrfaglig forskning på områder der dette trengs for å nå FNs bærekraftsmål?

For, skal vi møte store samfunnsutfordringer og nå FNs bærekraftsmål trengs kunnskap på tvers av disiplin. Da er det viktig at denne forskninga er god.

Samfunnsutfordringer som driver for forskning er imidlertid også problematisk sett med evalueringas disiplinære briller. For sterk vektlegging av strategisk og tematisk forskning kan alvorlig underminere(!) framtidig utvikling av de respektive disiplinene, heter det. Rapporten diskuterer ikke om norsk samfunnsvitenskap i tilstrekkelig grad bidrar til å løse samfunnsutfordringene, eller om det er mer å hente, men fokuserer altså på at dette kan utfordre disiplinene.

Alle er enige i at ikke all forskning skal være tematisk innretta mot å løse samfunnsutfordringer. Det er viktig med grunnforskning - og alle ønsker at det skal være gode åpne arenaer der både disiplinære og tverrfaglige prosjekter kan søke om finansiering. Et spørsmål er imidlertid om balansen er så gal som evalueringa skal ha det til? Grunnbevilgninga til universiteter og høgskoler er høyere i Norge enn i andre land. Fripro har økt de senere årene. Kan det være at nivået nå er riktig? Jeg har ikke svaret på det, men jeg savner en analyse som ikke bare gjentar gamle krav.

Så er det sånn at én evaluering ikke kan gjøre alt. Denne evalueringa har hatt et mandat om å undersøke fagene – og har holdt på det som sitt perspektiv. Det er et omfattende arbeid som er gjort (og de fremmer langt flere anbefalinger enn de jeg omtaler her). Det er lett å skjønne at panelene og evalueringskomitéen ikke har kunnet gape over alt.

Da er det desto viktigere å være klar over evalueringas begrensninger. Evalueringa ser bare på noen sider ved norsk samfunnsvitenskap. Når rapportene nå skal følges opp gjennom lokale planer og nasjonal forskningspolitikk er det viktig at anbefalingene vurderes i lys av det. Både forskningsmiljøene og norsk forskningspolitikk har breiere mål enn evalueringas disiplinære perspektiver. Disse er det viktig å ikke miste av syne.

Innlegget er basert på et innlegg Tanja Storsul holdt på Forskningsrådets lanseringskonferanse for SAMEVAL 19. juni 2018. Det er også publisert på hennes blogg.