5 prosent av norske forskere bryter ofte god forskningsskikk

Nær 7300 norske forskere har svart på spørsmål om sine holdninger til forskningsjuks og tvilsom forskningspraksis gjennom RINO-prosjektet, Research Integrity in Norway.

• Les også: Ny studie: 60 prosent av norske forskere har liten eller ingen opplæring i forskningsetikk

I delrapport 1, som ble lagt fram i juni, er andelen forskere som oppgir at de selv noen gang har drevet med fusk nede på promillenivå, mens en noe større andel mener å kjenne til at kolleger har begått overtramp. For eksempel oppgir 13,8 prosent å kjenne til kolleger som har begått plagiat.

Et annet resultat var at 60 prosent oppgir manglende opplæring i forskningsetikk.

Professor Johs Hjellbrekke ved Universitetet i Bergen står bak rapportene, sammen med prosjektleder Matthias Kaiser og Helene Ingierd fra De nasjonale forskningsetiske komiteene.

40 prosent har gjort noe diskutabelt

Mens delrapport 1 presenterte enkeltresultater fra undersøkelsen om diskutable praksiser og om alvorlig forskningsjuks, og så på forekomsten av alvorlige ting som Pfalsifisering, fabrikering og plagiat, så analyserer delrapport 2 forskernes holdninger til en rekke diskutable praksiser, og også deres egenrapporterte brudd på god forskningsskikk.

Slike brudd kan for eksempel være å tildele forfatterskap til noen som ikke har gitt noe vesentlig bidrag til forskningsartikkelen, eller å la være å varsle om alvorlige brudd på forskningsetiske retningslinjer.

Nesten 4 av 10 forskere svarer at de selv har utført en diskutabel praksis i løpet av de siste tre årene, som altså er noe annet og mindre alvorlig enn forskningsjuks som falsifisering, fabrikering og plagiat.

Omtales som urovekkende

Men ifølge rapporten er det en liten gruppe som står for en relativt høy andel av bruddene. Nesten 5 prosent rapporterer å ha utført en diskutabel forskningspraksis minst tre ganger de siste tre årene.

At nesten 1 av 20 forskere relativt hyppig har brutt med god forskningsskikk, kan kalles urovekkende, står det i rapporten.

— Dette er jo å bryte med allment akseptert forskningspraksis. At 1 av 20 gjør dette såpass ofte er bekymringsfullt. Tallet burde vært lavere, selv om det aldri blir null, sier Johs Hjellbrekke.

«De gavmilde»

Et av resultatene i delrapport 2 er at en gruppe på 13 prosent av respondentene, som bli omtalt som «De gavmilde», har høyere sannsynlighet for å svare at de selv har gitt gaveforfatterskap til noen som ikke har bidratt noe vesentlig til forskningen.

Forskere innen medisin/helse og matematikk og naturfag overrepresentert i denne gruppen, og ifølge rapporten kan det skyldes at i mange slike forskningsmiljøer er det en ikke uvanlig praksis at laboratorieleder tas med som medforfatter, selv om vedkommende ikke aktivt har bidratt til sluttproduktet.

At humaniora og samfunnsvitenskap er underrepresentert, er også som forventet, heter det.

Unge forskere utsatt for press

Ifølge rapporten er det mer urovekkende at aldersgruppen 30-39 år også er overrepresentert blant de som har en tendens til å gi gaveforfatterskap.

«Mange forskere i denne aldersgruppen vil være juniorforskere eller stipendiater, og følgelig i en underordnet stilling. Dette vil også kunne gjøre dem mer utsatt for press fra forskere i ledende stillinger, for eksempel press til å inkludere meritterte forskere som medforfattere», står det i rapporten.

Og fem prosent av respondentene utgjør det rapporten omtaler som en risikogruppe, ved at de har høyere sannsynlighet for selv å ha utført flere diskutable praksiser. I rapporten er disse omtalt som «De diskutable».

Ulike tradisjoner

Johs Hjellbrekke påpeker at funnene som presenteres i rapporten kan ha flere forklaringer.

— Blant annet er det til dels svært ulike forfatterskapstradisjoner på ulike fagfelt. Også forskningspolitiske forhold kan spille inn – strukturelle forhold i forskningen som man kan oppfatte som uetiske eller problematiske, men utenfor ens kontroll. I tillegg avdekket den første rapporten i RINO-prosjektet at mange forskere har fått lite eller ingen opplæring i forskningsetikk. Dette kan selvsagt gi seg utslag i ulike oppfatninger av forskningsetiske normer, sier han.

— Uansett er dette sammensatte problemer som ikke har en enkel løsning. Resultatene understreker behovet for kontinuerlig arbeid med, og bevisstgjøring rundt disse problemstillingene, avslutter Hjellbrekke.