Forskningen ut med badevannet

Universitetene er i disse dager blitt bedt om å kommentere på den nye forskningsstrategien til Norges Forskningsråd (NFR). Selve innspillsrunden er ikke ment å føre til store endringer. Den overordnete strukturen er basert på Langtidsplan for forskning og høyere utdanning og Regjeringens mål for Forskningsrådet og ligger relativt fast. Vi føler derfor behov for å uttrykke en mer prinsipiell bekymring for NFR sin retning, fra et forskerperspektiv.

Det underliggende spørsmålet som gjennomsyrer NFR sin nye strategi er egentlig «hva skal Norge tjene penger på i fremtiden?» Dette spørsmålet er selvsagt et vanlig innslag i norsk politikk og i norske medier, men det er et veldig kortsiktig og snevert utgangspunkt for det direktoratet som skal være drivkraften i norsk forskningsutvikling.

Strategien lider av det man kan kalle dobbeltkommunikasjon. På den ene siden gis det inntrykk av at hovedføringen i strategien er at FNs bærekraftsmål skal nås innen 2030. På den andre siden skal strategien handle om næringsbasert innovasjon hvor målet er å sikre at vi har noen norske produkter å selge i fremtiden. Bærekraftsmålene og det grønne skiftet er altså først og fremst et skalkeskjul for å fremme norsk økonomi.

FNs bærekraftmål i Agenda 2030 omfatter 17 områder hvor det fra FN sin side legges vekt på at alle målene er knyttet sammen til ett globalt helhetlig problemfelt. Målene retter seg mot fattigdom, sult, helse, utdanning, likhet mellom kjønn, billig og tilgjengelig energi, rett til arbeid, redusert ulikhet, vern om miljøet i både havet og på land, fred og rettferdighet og internasjonalt samarbeid. Det er verd å merke seg at ut fra det helhetlige og globale fokuset til FN, som i hovedsak handler om sosiale og politiske forhold som rettferdig fordeling, reduksjon av klimagassutslipp og felles tilgang til naturens allmenninger, så har i hovedsak NFR valgt seg ett av bærekraftsmålene: det niende målet om å skape bærekraftig «industri, innovasjon og infrastruktur». Dette er det som minst av alle bærekraftsmålene gjenspeiler grunntonen i 2030 agendaen. Strategien med forskning og innovasjon som skal skape fortrinn for norsk industriutvikling kan ikke sies å være annet enn en tilsiktet misforståelse av hva bærekraftagendaen handler om.

Strategien til NFR for de neste fire årene er organisert rundt fem områder: «Hav», «Grønt skifte», «Helse og veldferd», «Teknologi og digitalisering» og «Samhørighet og globalisering». Dette skal forenes i et «Velfungerende forsknings- og innovasjonssystem». Disse områdene er ganske spesifikt definert, tidshorisonten er kortsiktig og gevinsten er først og fremst målt i salgbare produkter. La os ta en kort gjennomgang:

For det strategiske området «Hav» leser man mellom linjene et fortsatt fokus på blant annet industrielt fiske og oppdrettsnæring. Dette vil innebære instrumentalistiske bestillinger til forskning innenfor de kjente industriene. Forskning på relasjonene mellom mennesker og hav, som har tusenårige tradisjoner og som kan gi oss viktige innsikter — synes å ha liten interesse. Under området for «Helse og velferd» skal det investeres i forskning «som kan bidra til at folk står lengre i arbeid og til å redusere tidlig uførhet, redusere sykefravær, redusere deltid, og hindre frafall i skolen». Forskningen skal altså hjelpe staten i å gjøre befolkningen mer produktiv og effektiv. Dessuten skal det underveis utvikles produkter innenfor medisinsk teknologi.

Dette siste er også hovedpoenget med det strategiske området «Teknologi og digitalisering». Kunstig intelligens, big data og algoritmer, nanoteknologi og bioteknologi skal gi nye muligheter for næringsutvikling. «Grønt skifte» henvender seg på samme måte til etablerte forskningsmiljø, som biologi, klima, og energiomstilling. Dette er bra, men likevel vil bestillingene til disse miljøene bli så spesifikke at de knapt kan føre til grensesprengende eller innovativ, tverrfaglig forskning. I det siste strategiske området, «Samhørighet og globalisering», fortsetter den ensidige oppmerksomheten på det norske samfunn. Målet er et «robust demokrati» med tillit, samhørighet og legitimitet. Når man først kommer inn på det globale feltet, så er det som en trussel mot det norske, noe som «medfører usikkerhet og risiko for alvorlige hendelser» i Norge. Fokuset til FN på et helhetlig globalt perspektiv for bærekraftsmålene er altså totalt fraværende.

Det er påfallende hvor lite innovativ denne strategien er. Hvorfor ikke oppfordre til nye koblinger mellom vitenskapene og på tvers av landegrenser? Hvorfor ikke stimulere til langtidsperspektiver på relasjonen mellom mennesker og naturmiljø? Det er vår oppfatning at denne strategien, hvor fortsatt vekst i norsk økonomi er et hovedprinsipp, ikke vil bringe oss nærmere den reelle globale bærekraftomstillingen vi trenger. Vi trenger å tenke helt nytt, og da kan ikke forskningen være så instrumentelt styrt. Målene er fullstendig preget av et kortsiktig blikk på økonomisk vekst, og NFR har tydeligvis blandet sammen ideen om helhetlig bærekraftige utvikling med en snevert definert nasjonal utvikling av bærekraftig industri.

Denne strategien vil sette ganske klare rammer og begrensinger på fremtidige utlysninger av forskningsmidler. Vi har stor forståelse for at vi må ha næringsdrevet forskning og innovasjon i Norge, men NFR skal vel ikke bare være et direktorat for næringsutvikling? Til dette har vi vel Innovasjon Norge?

Det vi reagerer mest på er forståelsen av hva forskning er. Forskning handler ikke i utgangspunktet om å utvikle produkter for salg eller nytte. Dette kommer ofte i andre rekke, som et resultat av forskning. Grunnforskning er premisset for all ny kunnskap. Denne forskningen begynner med å behandle helt abstrakte problem gitt av fagets egenart, være seg i matematiske tallsett, i genetikk, i økonomiske modeller, tendenser i et språks fonetikk, utvikling av religiøse forestillinger eller demografisk utvikling over tid. Det er kun gjennom «oversettelse» fra dette abstrakte feltet at noen kan nyttiggjøre seg grunnforskning i teknologi eller styring av samfunn. Man kan rett og slett ikke begynne i andre enden, med det oversatte produktet, og kreve at grunnforskning skal foregå kun med sikte på dette.

Her biter faktisk NFR seg selv i halen. Et sted i strategien nevnes det at: «Forskningens søken etter innsikt er grunnleggende og verdifull i seg selv. Fri kunnskapsutvikling er en forutsetning for et fritt og åpent samfunn som bygger på grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig er den akademiske friheten under angrep i mange land og tilliten til vitenskapen utfordres. Det er behov for å kjempe for respekten for kunnskap, for forskningens uavhengighet, og for sterke, uavhengige akademiske institusjoner.»

Men er ikke strategiens instrumentelle tolking av hva bærekraft er en reell styring av forskningen? Er ikke denne strategien nettopp et angrep på akademisk frihet? Hvor blir det av respekten for forskningens uavhengighet? Er det slik at forskning i fremtiden kun skal begrenses til temaer som et statlig direktorat oppfatter som nyttig? Vi vet at NFR sin strategi vil ha føringer ikke bare på hvilke midler som bevilges fra NFR sine budsjetter, men også på hvordan universiteter og forskningsinstitutter «rigger» forskingen sin, for å kunne hente inn eksterne midler.

Dersom det er bedre forskning for en bærekraftig fremtid som er målet, er NFR helt på feil kurs.