Er god nok forskning, godt nok?

OECD har foretatt en gjennomgang av norsk forskning og endelig rapport forventes å foreligge før sommeren. En forsmak på hva vi kan vente oss ble presentert under en konferanse i regi av Forskningsrådet nå i mars. Det er lite som tyder på at budskapet fra OECD blir vesentlig annerledes enn i en rekke andre rapporter de siste årene: norsk forskning er jevnt over god, men burde kunne forventes å ha langt flere fremragende miljøer.

Produktivitetskommisjonen konkluderte på samme vis; det gjorde også ekspertgruppen som under ledelse av Siri Hatlen foretok en såkalt områdegjennomgang av Forskningsrådets virkemidler for finansiering av norsk forskning. Ambisjonene må heves, skrev professorene Mats Benner og Gunnar Öquist i en kronikk i Aftenposten i forbindelse med at deres evaluering av norsk forskning ble lansert i 2014. En internasjonal evaluering av norsk teknologisk forskning samme år etterlyser høyere ambisjoner, særlig i lys av – etter deres mening – en fordelaktig finansiering, ressurstilgang og industriell interesse.

Tidligere denne måneden ble QS World University Rankings for 2017 lansert. Den bekrefter at norsk forskning er god, men med få fagmiljøer helt i verdenstoppen. Universitetet i Oslo er klart høyest rangert i Norge med fire fagområder blant de 50 beste i verden: antropologi, medie- og kommunikasjonsfag, odontologi samt teologi og religion. Ved Universitetet i Bergen (UiB) finner vi marine fag og geovitenskap blant de 50 beste i verden. NTNU har ingen blant de 50 beste, men til gjengjeld finner vi arkitektur og bygg- og konstruksjonsfag plassert blant de 100 beste.

Rangeringer bygger på en rekke ulike parametere, og i QS-rangeringen inngår blant andre omdømme og siteringer av vitenskapelig arbeider. Felles for fagområdene ved de tre universitetene er at siteringer trekker opp rangeringen og gir høyere skår enn omdømme. Det er på mange måter godt nytt da siteringer er et mål på vitenskapelig interesse for forskningen og reflekterer dermed hva det vitenskapelige miljøet anser som høy kvalitet.

Vi er med andre ord bedre på substans enn merkevarebygging. På den andre side er det viktig for institusjonen å få anerkjennelse for faglig kvalitet ettersom det kan påvirke internasjonal rekruttering til vitenskapelige stillinger og utenlandske studenters interesse for utdanning ved norske universiteter. Ved UiB skårer arkeologi, medisin, media- og kommunikasjonsfag svært høy på siteringer i tillegg til marine fag og geovitenskap. Men det er bare de sistnevnte som også skårer så vidt høyt på omdømme at det plasserer UiB på listen over de 50 fremste i verden. Det kan skyldes at UiB har store, synlige miljøer innen marin forskning og geovitenskap, mens vi innen de andre fagområdene snarere finner såkalte «pockets of excellence».

I et innlegg i Aftenposten uttaler rektor Curt Rice ved Høgskolen i Oslo og Akershus seg negativt til bruk av siteringer som mål på kvalitet. Han påpeker at det er mye bra forskning som sjelden siteres. Det er helt korrekt. Ofte har vitenskapelige tidsskrifter en begrensning på hvor mange sitringer som tillates. Da blir det naturlig nok kun plass til de aller, aller viktigste og mest sentrale arbeidene i litteraturen. Men dersom målet er å identifisere fremragende forskning så vil en hel del relativt god forskning uansett ikke finne plass på listen over siterte arbeider.

Et annet argument mot bruk av siteringer som mål på kvalitet er fenomenet «selvsitering». I vitenskapelig arbeider er det ofte nødvendig å vise til egne, tidligere arbeider for å sette den aktuelle artikkelen i kontekst, men kan naturligvis også misbrukes til å øke siteringshyppighetene av egne arbeider. Selvsitering viser seg mer utbredt blant mannlige forskere enn kvinnelige, og kollega Rice bekymrer seg for at bruk av siteringer forsterker karrieremessige skjevheter mellom kvinner og menn.

Bekymringen hadde vært berettiget dersom ikke akademia for lengst hadde erkjent problemet og korrigert for fenomenet «selvsitering». Et enkelt søk viser at også undertegnede har sitert seg selv. Det samme har kollega Rice, om enn i langt mindre grad. Tallene viser imidlertid en annen interessant forskjell knyttet til disipliner og fagtradisjoner. Mens jeg som realist i all hovedsak har publisert min forskning i form av vitenskapelige artikler i internasjonale, fagfellevurderte tidsskrifter vil humanisten Curt Rice i større grad formidle sine forskningsfunn og bidrag til kunnskapsutviklingen i form av bøker og monografier.

Bøker og monografier siteres i langt mindre grad, noe som gjør siteringer mindre relevant som indikator på kvalitet innen enkelte humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner. Derfor vektes også omdømme i større grad og siteringer mindre i QS sine rangeringer for disse fagene.  

Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning inneholder seks prioriteringer, og én av disse er verdensledende fagmiljøer. Det er en tydelig og riktig prioritering. Samtidig er universiteter og høgskoler masseutdanningsinstitusjoner som skal bidra med sykepleiere til primærhelsetjenesten, ingeniører til en olje- og energisektor i omstilling, kritiske og reflekterte samfunnsborgere og kompetente arbeidstakere i et fremtidig arbeidsmarked vi bare øyner konturene av.

Vi skal bidra med næringsnær forskning, kunnskap som transformerer offentlig sektor, råd til politikkutvikling og vi skal fostre forskere i Nobelprisklasse som løser kreftgåten og forklarer sorte hull. Oppgavene er mange og forventningene store. Om noen år kan Norge stå igjen med 11 universiteter. Alle kan ikke gjøre alt, ei heller være like fremragende på alle områder. Det vil forbause meg om ikke OECD-rapporten konkluderer med at det kreves tydeligere prioritering og en målrettet satsning dersom vi skal få flere verdensledende fagmiljøer.