Internasjonalisering - hvor er det skoen trykker?

Det enkleste er å starte med tall, og med vår populasjon av professorer og 1. amanuenser. De fleste har norsk statsborgerskap, men  vi søker de beste til våre faste stillinger og universitetsverdenen er global. Så bildet er i endring. Andelen med ikke-norsk statborgerskap har nå bikket 20 prosent. Legger vi til internasjonalt rekrutterte, som har valgt å bli norske statborgere, stiger tallet betraktelig. 

Tar vi med forskere, post.docs og PhD-studenter blir bildet enda tydeligere. Jeg har ikke tallene presist, men jeg ba de administrative lederne for tre av våre sentere finne antallet nasjonaliteter de server; Senter for Materialvitenskap og Nanoteknologi (SMN), Centre for Ecology and Evolutionary Synthesis (CEES) og Centre for Earth Evolution and Dynamics (CEED). 

Tallene er 22, 35 og 20. Internasjonalisering på hjemmebane kan vel dette kalles? Ikke bare på hjemmebane dog. CEED lister 30 samarbeidspartnere over hele verden på sine hjemmesider.

Bildet er tydelig også på bachelor, master og PhD-nivå. På PhD-nivå problematiseres jo andelen internasjonale kandidater både titt og ofte. 42 prosent av kandidatene som ble tatt opp i 2015 har utenlandsk statsborgerskap. De siste 10 årene har vi faktisk gitt opptak til kandidater fra totalt 93 land!

Alle masteremner undervises standard på engelsk (dersom en student ønsker det), og selv under bachelor-graden møter engelsk de aller fleste av våre kandidater allerede fra femte semester.

Videre; våre forskere produserte i 2015 så mye som 1682 fagfelleevaluerte vitenskapelige arbeider. Hele 67 prosent (1135 stykk) av disse har internasjonale medforfattere.

Poenget mitt er ikke å være sjøltilfreds, men skal du bli bedre må du vite hvor du står. Jeg er helt sikker på at ulike institusjoner i Norge har ulike utgangspunkt. Vi må jobbe fra vårt eget utgangspunkt og de nasjonale strategiene må ta hensyn til de ulike «standardene».

For meg er det en selvfølge at internasjonalisering er bottom-up. Våre mange utmerkede forskere finner seg passende internasjonale partnere, og er på ingen måte isolasjonistiske. Det viser tallene over.

Dette kan vises på andre måter også. En type internasjonalisering, som ikke får veldig stor oppmerksomhet når temaet diskuteres, er den som finner sted gjennom internasjonal infrastruktur. Europeisk infrastruktursamarbeid gjennom ESFRI er f.eks. viktig for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Vi er aktive, og listen over internasjonale infrastrukturer vi har et forhold til gjenspeiler våre mange sterke forskere og deres vilje.

• Common Language Resources and Technology Infrastructure (CLARIN)
• European Next Generation Incoherent Scatter radar (EISCAT_3D)
• European Incoherent Scatter Scientific Association (EISCAT)
• Nordic Optical Telescope Scientific Association (NOTSA)
• European Organization for Nuclear Research (CERN)
• European Molecular Biology Laboratory (EMBL)
• European Spallation Source (ESS)
• European Synchrotron Radiation Facility (ESRF)
• Swiss-Norwegian Beam Line (ved ESRF) (SNBL)
• European Space Agency (ESA)
• European Plate Observing System (EPOS)
• Svalbard Integrated Artic Earth Observing System (SIOS)
• European infrastructure for biological information, supporting life science research and its translation to medicine, agriculture, bioindustries and society (ELIXIR)
• Biobanking and Biomolecular Resources Research Infrastructure (BBMR)
• European Infrastructure of Open Screening Platforms for Chemical Biology (EU-OPENSCREEN)
• Research Infrastructure for Imaging Technologies in Biological and Biomedical Sciences (Euro-BioImaging)
• Infrastructure for Systems Biology Europe (ISBE)
• European Marine Biological Resource Centre (EMBRC)

Og her er ikke samarbeidet vi oppnår via organisasjoner som feks Nordic Institute for Theoretical Physics (NORDITA) inkludert.

Men igjen, det er rom for forbedring. Ikke minst vet vi at vi må bli bedre på utveksling for våre «yngste».Vi jobber med utvekslingsavtaler på bachelor-nivå. 

Vi har i dag et stort antall slike, men de fleste avtalene er med ikke engelsk-språklige land. Her har vi en jobb å gjøre. Våre studenter har som oftest engelsk som sitt annetspråk. 

I våre nye studieprogram er dessuten et semester frigjort for å gjøre utenlandsopphold lettere. En grunn til at vi ønsker dette er det faglige utbyttet våre studenter får. Men vi skal utdanne mer enn fagpersoner. Det er et mål at våre studenter lykkes både faglig og personlig(link is external). Og effekten av et utenlandsopphold for den personlige utvikling skal på ingen måte undervurderes. 

Vi jobber for gode utvekslingsavtaler også for viderekommene studenter og INTPART-ordningen (Internasjonale partnerskap for fremragende utdanning og forskning) fra Forskningsrådet er viktig. Dette er en måte å bygge mer institusjonelle internasjonale samarbeid basert på gode bottom-up faglige relasjoner. Pest og fluid-rock vekselvirkninger er to eksempler fra vårt fakultet.

Informatikksamarbeidet med University of California San Diego gjennom vår utmerkede Oslo-partner SIMULA er en annen nylig suksess som viser vei. Det er selvsagt viktig at vi kopler oss mot svært gode internasjonale institusjoner.

Vi jobber videre aktivt for å understøtte ulike Marie Curie-muligheter. Vi er rimelig fornøyd med et antall nettverk vi har fått finansiert (NANOHEAL er et eksempel) , men ser vi kan gjøre det langt bedre i forhold til innreisende enkeltstudenter. Det at Kunnskapsdepartementet (KD), etter gode råd fra Forskningsrådet, har latt oss kombinere en noe underfinansiert EU-ordning med KD-stillingshjemlene, gjør dette til en mulighet som er underutnyttet.

Men egentlig handler dette mest om enkeltpersoner. Fakultetet er summen av disse. Hvordan understøtter vi mobilitet i så måte? Noe gjør vi. Vi har styrket vår lokale Kristine Bonnevie-ordning og deler nå ut 600 000 kroner til unge kvinner som vil ut. Viktig for internasjonalisering. Viktig for balanse. Men unge menn har også behov. Derfor legger fakultetet også inn penger for å hjelpe disse til internasjonal erfaring. 200 000 kroner i år.

Vi understøtter selvsagt også våre fast tilsatte professorer og førsteamanuenser. Bruker 1 million kroner årlig. 

Og da er den store utfordringen som gjenstår internasjonalisering for studenter i Kunnskapsdepartementes-stillingene. Det følger langt mindre ressurser med disse enn det følger med eksternt finansierte stipendiatstillinger. Derfor vurderer vi å bruke våre toppforskmidler (EU-premiering feks) til å bidra til å finansiere utveksling for denne litt sårbare gruppen. Samfinansiering med instituttene har vi tenkt her.

I tillegg bidrar vi gjerne på «science weeks» av ulik art. Jeg var i Boston i fjor høst, og i Japan i vår. Dekan Morten Dæhlen skal snart til Brasil, og nå kommer det jammen en science week med Sør-Afrika også. Vi er med, men baseres oss på at vi i hvert enkelt tilfelle skal understøtte egne forskere og egen strategi.

Her er fire relevante blogger som viser hvordan vi prøver å kombinere disse større arrangementene med å underbygge egne forskere eller satsinger.

• Boston
• Brasil
• Sapporo
• Tokyo

Hvor langt vi skal gå med slike top-down arrangementer må vi alltid vurdere. Og jeg innser selvsagt at dette handler mye om posisjonering, ressursflyt osv - norske institusjoner er proaktive her, for å si det sånn. 

Det er viktig at utenlandske institusjoner vil jobbe med oss - og når vil de jobbe med oss? Når det finnes tilgjengelige ressurser, selvfølgelig. Men også når de finner ressonans med våre gode forskere. Så institusjonelle samarbeid bør i det minste bygge på sterke forsker-til-forsker relasjoner. Ressurstilføring alene fungerer, men det blir mer effektivt om de sterkeste miljøene involveres.

Vi er opptatt av bottom-up initiativer, og prøver etter beste evne å bidra. En av våre største ønsker akkurat nå er å se effekten av arbeidet med helseinformasjonssystemer (HISP) for gravide kvinner i tredje verden (Institutt for informatikk) ved selvsyn. Dette handlingsrettede forskningsnettverket ble etablert i 1994 mellom UiO og University of Western Cape, og finansiert av NORAD.

HISP har utviklet seg fantastisk og er nå nasjonal standard i 28 land, mens det brukes i over 60 land. WHO er involvert. PEPFAR har bidratt økonomisk. Global effekt med andre ord.

I vår videre utvikling er internasjonalisering svært viktig, men vi har mange utfordringer og vi må prioritere. Akkurat nå er min konklusjon at selv om vi kan bli en mye bedre, så er det ikke her Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet har de største utfordringene. Men for all del; vi skal understøtte internasjonalisering i årene som kommer også. Angripe de delene hvor vi ikke er sterke nok.

Kanskje er gode utvekslingsavtaler for bachelor-studentene det aller viktigste i de nærmeste årene? Ikke minst utvekslingsavtaler med institusjoner i engelsk-språkelige land. Dette kommer, men som en del av vår lengre prosess med utvikling av nye studieprogrammer og en styrket kultur for læring og undervisning.