Legger Stockholm for sine føtter

Karolinska institutet. Lørdag ettermiddag, og Nobeluka er offisielt i gang. De tre prisvinnerne i medisin, May-Britt og Edvard Moser og John O’Keefe, møter pressen samlet for første gang. 

Edvard og May-Britt Moser kom riktig nok ti minutter for sent.

— Jeg får bare stå her og vente på de som skal beskytte meg mot rampelyset, sa en munter O´Keefe i blitzregnet i Nobel-forum tidlig lørdag ettermiddag.

Ekteparet Mosers vei fram til nobelprisen:

Grafikk: Sølvi W. Normannsen

Skepsisen gjort til skamme

Auditoriumet var fullpakket av presse og inviterte studenter.

Et av de første spørsmålene tok utgangspunkt i at herr og fru Moser er det femte ekteparet i historien som har fått en vitenskapelig nobelpris. Om de har møtt på skepsis når de går sammen i laboratoriet?

May-Britt medga at noen nok kan ha undret seg, men at skepsisen er blitt gjort til skamme. En forklaring på hvorfor det har vært slik, tilbød deres medprisvinner John O’Keefe:

— De to har veldig komplementære egenskaper, så de går ikke i veien for hverandre særlig ofte. Jeg tror det har vært viktig.

Hvilke råd har nobelprisvinnerne å gi til unge, ambisiøse forskere, var et annet spørsmål fra en australsk journalist. May-Britts svar var kort og konsist:

— Follow your passions.

Hennes mann Edvard la til:

— Om ambisjonen er å vinne Nobelprisen er jeg temmelig sikker på at du aldri vinner prisen. Motivasjonen, det som driver deg, må være at det er noe, gjerne ett spørsmål, som du vil finne ut av. Man må være villig til å våge, og til å tenke langt fram i tid. Tørre å ta risker, gå inn i det ukjente. Så er det viktig, som John har sagt, at du ikke er konvensjonell, ikke går i opptråkka spor.

Kom prisen for tidlig?

O’ Keefe (til høyre bildet over) ble spurt om hvorfor han valgte å gå inn i dette feltet da han var ung forsker. Handlet det om intuisjon?

— Da jeg kom inn i nevrovitenskap på sekstitallet kom nye teknologier og nytt utstyr som gjorde det mulig for oss å lytte til hjernens aktiviteter på cellenivå. Vi så at hjernen er organisert på en måte som gjør at man kan forstå hva som foregår i de områdene vi har vært interessert i, som er hippocampus.

Et spørsmål som gikk til alle tre, var timingen til Nobelprisen: Kom prisen for sent eller for tidlig, eller til rett tid?

Edvard svarte slik: — Den store endringen er hvordan vår forskning blir oppfattet utenfor fagfeltet, i opinionen. For de spesifikke forskningsspørsmålene vi arbeider med, tror jeg ikke prisen endrer på noe som helst.

Her brøt Hansson inn og sa at man fra komiteens side inderlig håpte at man ikke ødela for framtidige gjennombrudd ved å tildele denne prisen nå.

May-Britt: — Dette gir oss anledning til å fortelle vår historie til allmennheten, og det er viktig. Forhåpentligvis vil det inspirere andre til å anstrenge seg.

— Som å være jazzmusiker

— Hvilken rolle spiller intuisjonen for en nobelprisvinnende forsker?

May-Britt: — Intuisjon er som å være jazzmusiker. Man har mye kunnskap som man anvender i øyeblikket.

Edvard: — Intuisjon er å vite det du ikke visste at du visste.

May-Britt: — Vi er begge psykologer fra grunnen av, og vi har lest vår Freud. Det er så mye lagret i vårt underbevisste, som kommer til anvendelse gjennom intuisjonen.

Når kom de på tanken om at nobelprisen kunne være innen rekkevidde?

Edvard: — En stund etter oppdagelsen av gridcellene, som vi innså var noe spesielt, meldte tanken seg. Men igjen: Om vi gikk rundt og arbeidet ut fra et ønske om å få Nobelprisen, ville vi ikke sittet her i dag.

Edvard Moser pekte videre på en faktor som særmerker alle tre prisvinnerne.

— Vi har alle til felles en ikke-akademisk bakgrunn. Vi fant alle vår vei inn, vi fant en vei. Det viser at det er mulig for de fleste av oss. Såp lenge den grunnleggende drivkraften er er.

Til dette nikket May-Britt ettertenksomt, og la til:

— Du skal aldri jobbe med noe du finner kjedelig.