Trenger storsatsing på europaforskning

EUs og Europas utvikling er blitt mer uforutsigbar. Etter finanskrisen i 2008, som ble etterfulgt av flyktningkrise, framvekst av populistiske og EU-kritiske bevegelser og nå sist Brexit, har det blitt betydelig mer usikkerhet i Europa. Brexit utfordrer de samarbeidsrelasjoner som er etablert på det økonomiske, politiske og rettslige området i Europa.

Brexit utfordrer Norges plass i det europeiske politiske landskapet og øker kunnskapsbehovet om europeiske endringsdynamikker, kriser og risikoer. Siden 1994 har EØS-avtalen vært en bærebjelke i Norges forhold til EU. Når det fremtidige forholdet mellom Storbritannia og EU skal organiseres, er avtalen utsatt.

Konsekvensene av Brexit kan bli dramatiske, for Norge som vel som for EU og for den globale orden. Norges forhold til både EU og Storbritannia vil bli påvirket, og EØS-avtalen vil kunne bli redefinert. Ingen ser i dag det fulle omfanget av Brexit.

Den politiske utviklingen i Europa er viktig for Norge, for vekst og velstand, så vel som for fred og sikkerhet. Norske myndigheter har ikke adgang til sentrale beslutningsarenaer og har derfor større problemer med å påvirke utviklingen.

Diskusjonene om EUs politiske utvikling foregår i all hovedsak utenfor det allmenne norske politiske ordskifte. Det gjør det vanskelig for norske borgere å skaffe til veie informasjon, som gjør det mulig å forstå hva som foregår og hva som står på spill. Dette gjør EØS-avtalen, med sine demokratiske svakheter, sårbar.

Selv om Norge har søkt et nært og tett samarbeid med EU på nær sagt alle politikkområder, har grunnleggende forskning på europeiske forhold hatt trange kår. I en periode der EU diskuterer omfattende reformer er det viktig å vite hva disse går ut på og hvilke effekter de vil få for EU og Norges rolle.

Det er nå viktigere enn noen gang å få fram kunnskap om utviklingen i Europa, om hvilke gjensidige avhengigheter som er utviklet, om hvilke gevinster som er høstet, så vel som om utfordringene og svakhetene i integrasjonsprosjektet.

Norge trenger derfor en økt innsats for å bygge kunnskap om EU og utviklingen i Europa. Det er et akutt behov for analyser om konsekvensene av Storbritannias uttreden av EU. Samtidig er det avgjørende at slike analyser tuftes på en faglig solid forståelse av hvordan EU fungerer: politisk, økonomisk, rettslig og kulturelt. Kompetanse og kunnskapsberedskap etableres og videreutvikles over tid, og krever langsiktig finansiering. Det trengs solide vitenskapelige fagmiljøer i Norge som:

• samarbeider med de beste forskerne internasjonalt,
• bidrar til å utdanne studenter og ph.d.-kandidater med høy kompetanse til jobber i offentlig forvaltning og næringsliv,
• kan levere oppdaterte og uavhengige analyser i tett dialog med norske beslutningstakere på ulike nivåer.

Ansvaret for finansieringen hviler særskilt på Utenriksdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Men EU og europaspørsmål handler ikke bare om utenrikspolitikk. Alle departementer og alle byråer, etater og tilsyn er berørt av EU. Dette gjelder ikke bare innen økonomi, handel og finans, miljø-, kunnskaps- og arbeids- og sosialfeltet, og justis- og beredskaps-feltet, men også de sektorene som er utenfor EØS-avtalen: fiskeri og jordbruk, samt forsvars- og sikkerhetssamarbeid.

Også en svært stor andel av sakene på den kommunal-politiske dagsordenen er EU-saker. Sektorprinsippet for forskning i Norge innebærer at hvert departement har ansvar for forskning innenfor sine ansvarsområder. Alle sektordepartementer har behov for kunnskap om utviklingen i Europa.

Regjeringen arbeider nå med å utforme en ny strategi for samarbeidet med EU for 2018-2021. Et hovedpunkt i denne strategien må være styrking av forskningsinnsatsen, hvor alle berørte departementer bidrar til å sikre ressurser til kunnskapsbygging om EU og utviklingen i Europa.

Det trengs en kunnskapssatsning på linje med innsatsen som gjøres for eksempel knyttet til forskning i nordområdene og arktis, om Russland, eller knyttet til bistand og utviklingshjelp. Bidrag fra Utenriksdepartementet til «europapolitisk forskning» har ligget på om lag samme nominelle nivået i ca 20 år.

Disse midlene har, sammen med bidrag fra Kunnskapsdepartementet, siden 2007 bidratt til et lite forskningsprogram i Norges forskningsråd, kalt Europa i endring. I fase 3 av dette programmet er det satt av om lag 10 millioner kroner årlig til kortsiktige prosjekter.

Med dette oppropet ønsker vi å få på plass ressurser til en markert større satsing. Vi ber om at innsatsen økes til 50 millioner kroner årlig gjennom forskningsprogrammet Europa i endring (EUROPA) i Norges forskningsråd.

Følgende institutter, sentre , enkeltpersoner og forskningsmiljøer støtter dette oppropet:

ARENA Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo, v/ senterleder Erik Oddvar Eriksen

CICERO Senter for klimaforskning, v/ direktør Kristin Halvorsen

Forskningsstiftelsen Fafo, v/ daglig leder Tone Fløtten

Fridtjof Nansens Institutt v/ direktør Geir Hønneland

Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen, v/ instituttleder Jacob Aars

Institutt for medie- og samfunnsfag, Universitetet i Stavanger v/ koordinator for bachelorprogrammet i statsvitenskap, professor Arild Aurvåg Farsund

Institutt for samfunnsforskning, v/direktør Tanja Storsul

Institutt for samfunnsvitenskap, UiT Norges arktiske universitet, v /instituttleder Marcus Buck

Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen, v/ instituttleder Jan Oskar Engene

Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag, Universitetet i Agder, v/ instituttleder Anne Elisabeth Stie

Professor Halvard Haukeland Fredriksen, europarettsforsker, Juridisk fakultet, Universitetet i Bergen

NUPI Norsk Utenrikspolitisk Institutt, v/ Europakoordinator Pernille Rieker

Masterprogram Europastudier, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, v/ programleder Carine S. Germond

Senter for europarett, Universitetet i Oslo, v/ senterleder Finn Arnesen

Sjefforsker Bjørn Olav Knutsen ved Forsvarets forskningsinstitutt

​