Open Access: Vi må starte i den riktige enden

Som forsker sitter jeg og skriver en oversiktsartikkel for The Lancet Neurology om vannkanaler og hjerneødem. Samtidig foregår det en debatt om Open Access i Forskerforum. Dette er en debatt jeg som rektor bidrar til gjennom dagens innlegg. Det slår meg at problemstillingen rundt open access ser ganske så forskjellig ut, avhengig av hvilket utsiktspunkt man står på.  

I mitt arbeid med Lancet-artikkelen jeg er invitert til å skrive, vekker det irritasjon hver gang det i mitt litteratursøk kommer opp en betalingsmur som skiller tastetrykk fra tekst. Og dette skjer så alt for ofte. Til tross for at UiO abonnerer på 30 588 elektroniske tidsskrifter (ja, du leste riktig!) så finnes det langt flere tidsskrifter enn disse som er av interesse for UiOs forskere. Hos meg vekker betalingsmuren irritasjon før jeg eventuelt betaler og klatrer over. For forskere i land med svak økonomi kan betalingsmuren være uoverstigelig.

Kostnad på kunnskap bidrar til å opprettholde og forsterke ulikhetene i det globale samfunnet. Det er stor enighet om at åpen tilgang er løsningen. Dette ble bekreftet gjennom den høringsrunden vi nettopp hadde om rapporten fra Brekke-utvalget (Arbeidsgruppen for nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater).  

Rapporten foreslår insentiver og retningslinjer som tar sikte på å styre forskerens valg av publiseringskanal. Intensjonen er god, men dette er en farlig vei å gå. At forskeren selv velger hvor forskningen skal publiseres er en grunnleggende del av den akademiske friheten, slik vi understreker i vår høringsuttalelse. The Lancet Neurology har ikke åpen tilgang til alle sine artikler. Som forsker ville jeg ha satt liten pris på å bli «styrt bort» fra dette tidsskriftet. Om styring skjer ved insentivering av publisering i Open Access-tidsskrifter eller ved å fjerne eller redusere insentiver for publisering i andre tidsskrifter, er to sider av samme sak.

Jeg mener at Brekke-utvalgets rapport begynner i feil ende. For å få en rask utvikling i retning av åpen tilgang er ikke forskersamfunnet stedet å starte. Brekke-utvalget burde ha konsentrert seg mer om de store, internasjonale forlagene. Det er disse aktørene som sitter med nøkkelen til Open Access. 

Oppmerksomheten burde rettes mot å følge opp og implementere initiativet Open Access 2020. Grunnideen bak dette initiativet er å gjøre de eksisterende abonnementsbaserte tidsskriftene åpne for allmennheten. Forutsetningen – eller skal vi kalle det håpet - er at dette kan skje innenfor dagens økonomiske rammer. Det er altså ikke snakk om å «ta knekken på» forlagene, men å samarbeide om en ny forretningsmodell.

De store forlagene er mektige, og det er naivt å tro at de vil endre sin strategi over natten. Men forlagene må være en del av løsningen. Det trengs et politisk trykk og en koordinert innsats fra akademiske institusjoner for å få nødvendig endring. Vi må jobbe på tvers av landegrensene for å få dette til.    

Sammen med en rekke andre institusjoner har UiO undertegnet Expression of Interest in the Large-scale Implementation of Open Access to Scholarly Journals. Det vil si at UiO støtter opp om arbeidet med å endre måten tidsskriftene finansieres på. Fra å være abonnementsbaserte, skal tidsskriftene ha åpen tilgang til alle artikler. Vi skal fortsatt betale tidsskriftene og forlagene for den jobben de gjør, men ikke i form av abonnement på tidsskriftet. Vi ønsker heller å betale for publisering av artikler «i forkant», slik at artikler fra UiOs forskere blir åpne for alle. De som gjennom skatteseddelen har betalt for forskningen, må også få tilgang til den.

Kunnskap som fellesgode

Det er i samfunnets interesse – og også i vår egen interesse som forskere – at det vi publiserer faktisk kommer fram til dem som trenger kunnskapen og som har nytte av den. Kunnskap bør være et fellesgode.

Åpen tilgang til forskning er langt ifra en ny tanke. Vannevar Bush mente at alle burde kunne drikke fritt fra “the pool of knowledge”. Hans rapport Science – the Endless Frontier fra 1945 – en rapport som var med på å bane veien for USAs forskningshegemoni etter krigen - var tydelig på at universitetene måtte bidra til en kunnskapsallmenning tilgjengelig for alle. Dette ville være til det beste både for næringslivet og for samfunnet i stort.   

Over 70 år etter Vannevar Bush følger EU opp. Meldingen Transition Towards an Open Science System handler om åpen tilgang til kunnskap og forskning som artikler og forskningsdata. Meldingen kommer etter møtet i Competitiveness Council (COMPET), der ministre med ansvar for forskning og innovasjon møter.  

Det er et ambisiøst vedtak som skal gjennomføres. Rådet ønsker at alle europeiske vitenskapelige artikler skal være åpent tilgjengelig fra 2020. At offentlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig for alle er også en målsetning for Forskningsrådet og norske myndigheter.  Med sin plan går EU enda lengre.

Vi vet ikke hvordan EU tenker å implementere de nye kravene. Det som er sikkert, er at det vil kreve en innsats fra våre egne institusjoner. Vedtaket handler ikke om å publisere i rene Open Access-tidsskrifter, men om at artikler skal gjøres åpent tilgjengelige, uansett tidsskrift.

Initiativet er arbeidet frem i den nederlandske lederperioden i Det europeiske råd. Nederland har de siste årene gått i bresjen for Open Science og har fått på plass nasjonale Open Access-avtaler med store forlag som sikrer at nederlandsk forskning blir åpent tilgjengelig for alle.

EU etablerer nå ekspertgruppen Open Science Policy Platform (OSPP). Gruppen består av interessenter fra ulike deler av forskningssektoren. Gruppens funksjon vil være å gi Europakommisjonen råd og anbefalinger ved policyutvikling relatert til åpen tilgang, samt bidra til gjennomføringen.  Gruppen vil se på dagens insentivordninger for forskningsevaluering, alternative modeller for Open Access-publisering og retningslinjer for håndtering og gjenbruk av forskningsdata.

Utsiktspunkt

Det skjer altså mye rundt Open Access, nasjonalt og internasjonalt. Intensjonen om åpen tilgang er god, og jeg synes utviklingen går alt for langsomt. For å fremskynde prosessen må vi begynne i den riktige enden - med forlagene og deres forretningsmodell. Dette krever politisk vilje og akademisk samarbeid over landegrensene. Vi må ikke risikere at prosessen stopper opp. Dette kan fort skje dersom tiltakene som settes inn, oppleves av forskerne som en innskrenking av deres frihet til selv å velge publiseringskanal. Når vi skal utvikle en strategi for Open Access må vi se prosessen fra flere utsiktspunkt – og fra forskerens utsiktspunkt, ikke minst.

Les også: Mitt innlegg i Forskerforum i dag

Her oppsummeringen i UiOs høringsuttalelse:

UiO at følgende bør være sentralt i Regjeringen strategi for å fremme åpen tilgang til forskningsresultater:

• Klart politisk mål om at alle vitenskapelige artikler skal være åpent tilgjengelig innen 2020, i tråd med vedtak fra EUs Transition Towards an Open Science System
• Politisk vilje til å forhandle frem OA-avtaler med de store internasjonale forlagene
• Økt samarbeid om forhandling av avtaler med forlag og leverandører og at dette forankres på ledelsesnivå ved de enkelte institusjonene
• Støtte opp om nasjonale og internasjonale OA-initiativ
• Sikre finansiering og infrastruktur for eksisterende norske OA-tidsskrifter
• Videreføre NFRs Stimuleringstiltak for åpen publisering (STIM-OA)

(Innlegget er først publisert på bloggen til rektor for Universitet i Oslo, Ole Petter Ottersen.)