Knuser myter om forskningsformidling

Kronikken som sjanger er skjerpende for tanken, og derfor nyttig i forskning, skriver førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg har lenge trodd at den fremragende forskningsformidlingen utelukkende foregår i vitenskapelige kanaler på nivå 1 og nivå 2. Nå vet jeg bedre.

Høsten 2014 startet kommunikasjonsavdelingen ved HiOA Program for fremragende forskningsformidling. Jeg er en av de heldige forskerne som fikk delta på programmet, som kun hadde tolv plasser. Med bakgrunn i denne erfaringen vil jeg knuse noen utbredte myter om forskningsformidling:

  • Det er bare skriving mot vitenskapelige kanaler som driver forskningen fremover.
  • Kronikker er bortkastet tid.
  • Journalister er upålitelige og bare ute etter å skape overskrifter.

Kronikker er bortkastet tid, hører jeg av og til enkelte si. Forskere bør konsentrere seg om å publisere i vitenskapelige tidsskrifter. Påstandene er jeg helt uenig i, og jeg mener de representerer en myte. Å skrive kronikker handler om mer enn å få dem på trykk i Aftenposten, slik noen ser ut til å mene. Kronikken som sjanger er skjerpende for tanken, og derfor nyttig i forskning. Dessuten finnes det mange andre publiseringsmuligheter enn Aftenposten. Forskning.no, Bergens Tidende, lokalaviser, Dagsavisen og Khrono, bare for å nevne noen.

Selv starter jeg gjerne med Aftenposten, men etter avslag gir jeg meg helst ikke før jeg har fått kronikken publisert et annet sted. Ofte innebærer det revisjoner som jeg lærer mye av. Underveis kan jeg for eksempel plutselig oppdage at overskriften er helt feil. Avslag, som det som oftest blir i Aftenposten, betyr ikke nødvendigvis at teksten er dårlig eller mangler potensiale.

Å skrive populær-vitenskapelig eller snakke med journalister er, slik jeg har erfart det, aldri bortkastet tid. Tvert imot er dette nyttige bidrag til forskningen.

Anne Birgitta Nilsen

Men det handler altså ikke bare om å få kronikken på trykk. Kronikken representerer en sjanger som stiller strenge krav til skribenten, da den er begrenset til 4000-6000 ord. Her må man fatte seg i korthet med presise formuleringer. Det er ikke rom for avsporinger eller andre sidesprang.

Kronikkskriving mener jeg derfor er svært nyttig for å opparbeide skriveferdigheter, også innenfor den vitenskapelige sjanger. For meg fungerer dessuten kronikken av og til som en start på å utforske et nytt forskningsspørsmål, eller som en start på å se min kunnskap eller forskning fra et nytt perspektiv. På den måten bidrar kronikken til å utvikle forskningen min.

Kravene som stilles til denne sjangeren tvinger meg til å få frem tydelige poenger i løpet av få ord. Som forsker er jeg inspirert av Anders Johansen (Kunnskapens Språk, Spartacus 2012). Jeg skriver frem uklare tanker, for klare tanker oppstår i gode formuleringer. Når jeg skriver får jeg tak i det jeg vet uten å vite det. Til dette klargjørende forskningsarbeidet er kronikken nyttig.

En annen myte, som er forbundet med forskningsformidling utenfor vitenskapelige kanaler, sier at journalister er upålitelige, og at de bare vil bare skape konflikter og oppsiktsvekkende overskrifter. Påstanden kan muligens være sann for noen journalister, men det er i så fall ikke disse typene vi forskere som oftest møter. Selv kan jeg ikke vise til én eneste skikkelig dårlig erfaring med journalister. Dette til tross for mange møter med aviser, tv og radio.

Tvert imot opplever jeg intervjuene og samtalene som berikende og utviklende for meg. Det mest spennende er med andre ord ikke det å være i medienes rampelys, men å samtale med journalistene. Det hører med til historien at jeg forbereder meg godt, får spørsmål tilsendt på forhånd og at jeg er nøye med sitatsjekk. Jeg sier aldri noe til journalister som det ikke vil være greit å se på trykk.

I forskning er spørsmålene like viktige som svarene. Journalister stiller ofte både interessante og utfordrende spørsmål. Spørsmål jeg ellers ikke ville tenkt på. Ofte handler spørsmålene om sider ved min forskning som jeg tar for gitt. Det føles bra å tvinge seg til å tenke igjennom disse spørsmålene, selv om det ofte kan være vanskelig. Svarene på spørsmålene jeg tar for gitt, gir forskningen min en grundigere forankring, som jeg tenker er sunn.

Andre ganger får jeg spørsmål som jeg først tenker at jeg ikke kan besvare med bakgrunn i min forskning eller kunnskap, men som det etter hvert viser seg at jeg kan si mye om likevel. Det gjelder å legge an den rette vinkelen. Samtidig tror jeg det er viktig å være seg egne begrensninger bevisst. Samfunnet trenger ikke flere forskere som i sin medieiver uttaler seg om hva som helst.

Å skrive populærvitenskapelig eller snakke med journalister er altså, slik jeg har erfart det, aldri bortkastet tid. Tvert imot er dette nyttige bidrag til forskningen. Journalistene bruker ikke oss forskere i en skjult agenda for å skape konflikter mellom oss og for å skrive feilaktige overskrifter som selger. Tvert imot er kontakt med journalister både lærerikt og utviklende. Dessuten mener jeg bred formidling er en del av vårt mandat som forskere.

Jeg vil derfor rette en takk til medieavdelingen ved HiOA. Program for fremragende forskningsformidling har definitivt hjulpet meg til å bli en bedre forskningsformidler. I både skrift og tale er jeg blitt tydeligere. Jeg har fått større interesse for feltet og innsikt i flere formidlingskanaler. Dessuten er jeg kvitt mine fordommer mot journalister. Jeg har forstått den gjensidige nytten forskere og journalister kan ha av hverandre, og har opparbeidet meg et nettverk av journalister.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS