Nikab eller ikke nikab? 

Debattklimaet om bruk av religiøse plagg som hijab og nikab er blitt intensivert de seneste år – også i Norge. Særlig nikab – helt eller delvis dekkende ansiktsplagg – er omstridt, og land som bl.a. Frankrike og Belgia har valgt å forby disse. Tidligere i år sendte også den norske regjering ut et lovforslag omkring totalforbud av heldekkende ansiktsplagg i barnehage, skole, ved universiteter og høgskoler på høring. Dette forslaget ble behandlet av styret ved Nord universitet forrige uke, og etter ti minutter debatt vedtok styret ved Nord med 7 mot 6 stemmer å støtte departementets forslag. Med dette skiller Nord universitet seg fra alle andre av landets universiteter, samt de fleste høgskoler.  

For eller imot nikab er ikke en enkel sak. Det fins vektige argumenter på begge sider av debatten som ofte koker ned til spørsmålet om kvinneundertrykking versus religionsfrihet. Debatten om et forbud av nikab handler i tillegg om hva som er egnet virkemiddel for å redusere bruken av nikab og fremme integrering. Forskningsgruppa for kjønn, etnisitet og likestilling (KEL) ved Nord universitet er opptatt av og forsker på så vel kvinneundertrykkende praksiser som dilemmaer og muligheter knyttet til etnisk og religiøst mangfold. Selv om mange av oss ikke ønsker bruk av nikab i undervisningssituasjoner, er vi som forskernettverk likevel svært skuffet og betenkt over vår egen institusjons støtte til regjeringens forslag om forbud. Det er flere årsaker til dette: 

For det første er dette et prinsipielt brudd med de sentrale verdiene som et moderne universitet er tuftet på: Lik rett til utdanning, frihet og toleranse. Med dette vedtaket framstår Nord universitet som trangsynt, lukket og fremmedfiendtlig. Toleranse også for det intolerante eller fremmedartede, er faktisk et av de viktigste kjennetegn ved et demokrati. Forbud mot nikab må i så måte sies å være et tilbakeslag for demokratiet slik vi kjenner det og vekker fordums minner om tidligere fornorskningsprosessesser vi har all grunn til å skamme oss over.  

For det andre, finnes det ikke kunnskapsgrunnlag som tilsier at forbud er et godt virkemiddel for integrering, eller at nikab forhindrer kommunikasjon. Derimot vil den kunne ha negative effekter, for eksempel i form av økt trakassering og hatkriminalitet mot muslimer, som igjen vil kunne føre til en ytterligere polarisering i samfunnet. Dette vil være svært uheldig med tanke på økt risiko for fremvekst av så vel radikal islamisme som høyreekstremisme. Å integrere noen ved å fremmedgjøre dem, fremstår som en nokså risikabel og lite gjennomtenkt idé. 

Minst like viktig er det imidlertid å merke seg at et slikt forbud vil kunne føre til at en gruppe kvinner holdes direkte utenfor i det norske samfunn og gjennom dette bli ytterligere bundet til hjemmet og avhengig av sine menn. Selv om antall kvinner som bærer nikab i dag er uvisst, ble det i 2014 anslått av Tenketanken Agenda til å være mellom 50-100 i Norge. Et forbud kunne forverre situasjonen for disse kvinnene. All forskning tilsier at utdanning er en viktig nøkkel for kvinners frigjøring og likestilling. Likestillingsmeldingen til Stortinget fra 2015 sier for eksempel «Det å ha mulighet til å ta utdanning og forsørge seg selv, frihet fra vold og uønsket sosial kontroll, er ikke bare grunnleggende for integrering, men også for likestilling».  

I tillegg er det viktig å bemerke at for de som bærer nikab, symboliserer den ikke nødvendigvis kvinneundertrykkelse, men snarere at de har tatt et tydelig valg i sin religion, og viser motstand. I så måte kan et eventuelt forbud faktisk vise seg å bidra til ytterligere motstand, og dermed paradoksalt nok også til en økning av antall personer med nikab, slik vi har sett at utviklingen i Frankrike har vært. Uavhengig av hva man mener om bruk av nikab, er det ikke et universitet verdig å overse forskningsbasert kunnskap slik Nord universitet har gjort.  

For det tredje, er vi bekymret for hvilke signaler vedtaket, og særlig medieuttalelsene i etterkant, gir til ansatte og studenter som ikke er etnisk norske. Nord universitet har i dag en betydelig andel utenlandske og ikke-vestlige studenter og også mange ansatte med utenlandsk og ikke-vestlig opprinnelse. Vedtaket sender ut et signal om at institusjonen er opptatt at alle skal være like, og så norske som mulig. Dette inntrykket forsterkes ved at styremedlem Leirset i et intervju med NRK i etterkant av styrevedtaket, uttalte «Jeg tror at de nå får det argumentet de trenger for å kle av seg nikaben og ta del i det norske samfunnet på lik linje med alle andre» 

Slike uttalelser vil foruten å kunne støte de kvinner som bruker nikab, også kunne medføre at andre utenlandske og ikke-vestlige ansatte og studenter vil føle seg mindre velkomne og frykte at de ikke er norske nok «på linje med alle andre». I verste fall kan det føre til manglende følelse av tilhørighet til det norske samfunn og ikke minst sin egen institusjon. I så fall står vedtaket også i motsetning til den pågående debatten om betydningen av økt mangfold og likestilling innenfor høyere utdanning, et område hvor Nord Universitet igjen skiller seg ut som det eneste universitet som ikke har en egen handlingsplan. 

Vi i Forskningsgruppa KEL synes også dette sistnevnte er skuffende, og håper Nord universitet ser betydningen av å få på plass en handlingsplan og å benytte seg av den kompetansen som vi som nettverk faktisk besitter. Til tross for skuffelsene over både manglende handlingsplan for mangfold og likestilling i akademia, og ikke minst vedtaket om støtte til nikab-forbud som vi mener er dårlig forankret i forskningsbasert kunnskap, er vi glade for at vi har en rektor og en styreleder som henholdsvis innstilte og stemte for et annet forslag. 

I motsetning til journalist Anne Grenersen som for to dager siden skrev i AN at hun er skuffet over det splittede styret på Nord Universitet og over de andre universitetene og høgskolene for at «ikke flere sier nei til plagg som representerer æreskultur, kvinneundertrykking og manglende vilje til integrering», mener KEL at debatten om nikab er langt mer komplisert enn det Grenersen gir uttrykk for i sin kronikk. Veien til integrering og likestilling vil kreve noe helt annet enn et forbud. Vi tar rektors og styreleders synspunkt og et splittet styre som et tegn på at hele universitetet tross alt ikke stiller seg bak det aktuelle vedtaket, selv om det oppnådde flertall med knappest mulig margin. Dette er i våre øyne positivt.  

Vi håper vi som universitet kan bygge nettopp på dette, og at det blir tatt initiativ til en prosess der temaet integrering og toleranse settes på dagsorden. Vi ønsker en kunnskapsbasert debatt og belysning av saken. Kanskje kan en slik prosess lede til at Nord universitet i framtiden kan framstå mer åpent og inkluderende, og mer som et universitet i ordets rette betydning. En slik prosess vil vi gjerne bidra til.