School's out?

En kjent sangtittel fra mer enn førti år siden rinner meg i hu når jeg følger en av de hete diskusjonene i eget fakultet for tiden. Saken er at bygningen i Stensberggate 26 (S26) som i mange år har huset Norges forskningsråd, skal bli en del av Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) sitt campusområde fra høsten av.

Vi som arbeider på Institutt for sosialfag er en av de gruppene som er foreslått flyttet dit. Det er mange av oss sterkt i mot. Det er vi av mange grunner, og en av dem er at vi frykter for skolen i den virksomheten vi bedriver. Det burde være unødvendig å minne om det, men en høgskole er altså også skole.

Det sies at lokaliseringsdebatter er blant de mest konfliktladede her i landet. Mon det. Noe er det vel i det. Men hva i så fall? Sannsynligvis er det mer enn krysset på kartet; «varehuset skal ligge i vår kommune» eller «veien bør legges der».

Grunnen til at lokaliseringsdebatter ofte blir så hete er at de svært ofte bærer med seg helt andre debatter. Viktige verdispørsmål er i søkelyset. Som by versus land, eller kapital versus natur. Dermed er det ikke den fysiske plasseringen som er det viktige spørsmålet. Det er begrunnelsene for det valget som gjøres, og verdiene som ligger bak begrunnelsene.

Og nå er vi altså inne i en periode der vi har flere lokaliseringsdebatter i vårt eget system. Noen ser ut til å være mindre verdiladet, andre mer. Sett fra mitt ståsted er jeg for eksempel slått av den enstemmigheten som ser ut til å ligge bak forslaget om å flytte hele Kjeller-campusen til Lillestrøm.

Lokaliseringen av Institutt for sosialfag er mer komplisert. Inntil for et drøyt år siden var instituttet i samlet i Pilestredet 35 (P35). Plassproblemer i P35 ble den gang løst ved at noen deler av instituttet ble flyttet til P40 og et tilstøtende lokale i Stensberggaten. Mange advarte mot å splitte instituttet på tre lokaliteter. Allerede da ble det antydet fra ledelseshold at det på sikt ville være ønskelig å forsøke å samle instituttet igjen.

Når Forskningsrådet nå flytter ut, er det naturlig å se på dette på nytt. Nylig ble jo også forskningsinstituttene NOVA og AFI inkludert i HOIA, og det ble bestemt at disse skulle lokaliseres i S26. Med tanke på disse to aktørenes forskningsområder, er det naturlig å tenke seg samlokalisering med Institutt for sosialfag. Så langt, så greit.

Men så viser det seg at lokalene i S26 ikke på noen måte er egnet for en del av kjernefunksjonene i instituttets virksomhet. Det er knapt noen undervisningslokaler der. Og; det følger med et svært begrenset flyttebudsjett som ikke holder til mer enn å male noen vegger (lokalene er ikke pusset opp i de tjue årene Forskningsrådet har holdt hus der).

Det innebærer at det meste av undervisningsfunksjonene må utføres i andre hus i Pilestredet. At studentene ikke får tilhold i samme lokaler som lærerne. At det blir langt vanskeligere å skape et samlet studentmiljø på de fagene instituttet omfatter.

I enhver debatt der det står verdier på spill finner vi også kamper om forståelser og om språklige uttrykk for forståelser. Og man kan ofte se at den som vinner slaget om språket, også vinner krigen. Også her kan vi se konturene av et språklig spill som er interessant. De som gjør seg til talspersoner for flytting, har ett, og kun ett, argument: Institutt for sosialfag bør samles. Og det skal innrømmes, dette er det vanskelig, og lite ønskelig, å argumentere mot.

Problemet er at det er et falskt argument. En flytting vil ikke bidra til samling, men til splitting av instituttet. Rett nok vil det samle ansatte i èn bygning. Men det vil føre til at studenter og lærere/forskere vil holde til i hver sine bygninger. Primæroppgaven undervisning vil i liten grad kunne foregå i S26. Flytteplanenes sterkeste konsekvens vil være at skoletanken, tanken om et hus der læring pågår og der utveksling lærer og student er enkelt og naturlig, vil bli forlatt.

Et himmelropende paradoks etter at vi i seks år har holdt til i P35. Dette er et hus bygget/innredet for undervisningsformål (for første gang i sosialfagutdanningenes historie). Det har vist seg å fungere ganske bra (med unntak av at det er for lite). Dette risikerer vi altså å forlate, til fordel for et rent kontorbygg. En underlig strategi.

Rett nok skal det lages bibliotek, kantine og såkalte mingleplasser for studenter i S26. En enda mer underlig tankegang. Forstår man ikke hva mingling er? Å mingle er en spontan, sosial aktivitet. Den foregår der folk rent faktisk befinner seg. Jeg kan vanskelig tenke meg studenter som får sin undervisning i P35 utbryte etter undervisningen: «Skal vi stikke opp i kontorbygget til lærerne og mingle litt?»

Da den unge Alice Cooper sang om skolen, var hans tema et ganske annet enn mine betraktninger her. Likevel drister jeg meg til å låne refrenget og se om det ikke kan gi en slags mening.

School’s out for summer

School’s out forever

School’s been blown to pieces

Jeg satser på at gamle Alice kan godta at jeg vrir på betydningen av hans tekst. Han har vist seg å være en langt mildere mann en det vi trodde da han laget sangen.

Min uro er at en flytting av undervisningspersonalet vil bety at skolen i vår virksomhet, undervisningen, vil «be blown to pieces». Undervisning er en etter mitt skjønn en så spesialisert funksjon at det må legges spesielt til rette for den.

Vi trenger planer for å sikre at «school`s in». I første rekke innebærer det å bestemme at lærerstab i Institutt for sosialfag ikke flytter.

Det er nemlig viktig å holde instituttet samlet.