Samar Esmail (35) og Hiba Arabi (37) er to av mange syriske flyktninger som lykkes i det norske utdanningssystemet

Samar Esmail (35) og Hiba Arabi (37) var to av de 31.145 flyktningene som kom til Norge i 2015. De reiste fra et helt liv, etter at hjemlandet Syria ble rammet av krig.

De to kvinnene var, som mange av syrerne som kom hit, høyt utdannet - og de fortsatte å utdanne seg da de kom til Norge.

Tall fra Norsk senter for forskningsdata (NSD/DBH) viser at antall syriske studenter på universiteter og høgskoler i Norge har økt fra 35 i 2015 til 205 stykker i 2018.

Det er flest syriske studenter på NTNU, Universitetet i Agder (UiA), Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Stavanger (UiS). (Se tabell)

Fikk ingeniørjobb gjennom praksisplass

Hiba Arabi er utdannet sivilingeniør fra Syria og tok mastergraden sin i Frankrike i 2009. Da hun kom til Norge i 2015 fikk hun godkjent utdanningen sin av Nokut, men hun valgte likevel å ta et år med kompletterende utdanning på OsloMet, fordi det var vanskelig å komme inn i arbeidslivet og forstå det norske systemet uten.

— Det var veldig greit å ta den utdanningen, for jeg hadde bare teori fra før av, ikke arbeidserfaring, sier Arabi.

Utdanningstilbudet kompletterende utdanning er utviklet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Årsstudiumet hjelper studenter med fullført utdanning fra land utenfor EU/EØS å få brukt kompetansen sin og komme i relevant arbeid.

Gjennom dette studiet lærer studentene hvordan man kommuniserer som en ingeniør på norsk og engelsk, og om det norske arbeidslivet. Studentene får også praksis i bedrift eller laboratorieøvelser på OsloMet. Arabi fikk praksis i bedriften ÅF consult, og endte opp med å få fast jobb i samme bedrift seinere.

Strålende fornøyd med barnevernsstudie

Samar Esmail har både en bachelorgrad i oversettelse og en idrettslærerutdanning fra Syria. Hun har ti års erfaring som lærer i Syria. Men lærerutdanningen var bare to-årig. Derfor fikk hun den ikke godkjent i Norge. Esmail var heller ikke kvalifisert til å ta kompletterende utdanning.

— Hvis jeg skulle fått godkjent lærerutdanning her måtte jeg tatt minst fire år til med utdanning. Jeg skjønte at jeg ville trenge å ha formell kompetanse, men jeg begynte heller på en annen utdanning som jeg syntes virket spennende - barnevernutdanningen på OsloMet.

— Det siste året har jeg blitt mer og mer fornøyd for hvert emne jeg har bestått. Nå er jeg veldig glad for at jeg er ferdig med første året. Jeg får en slags gjenkjennelsesfølelse nå som jeg studerer igjen. Barnevernsfaget er veldig interessant, det er gode lærere og spennende pensum, sier Esmail.

Familien er igjen i Syria

Det er ubehagelig for kvinnen å snakke om tilstanden i hjemlandet. Hele storfamilien til både Arabi og Esmail er fortsatt i Syria.

— Det er krig, ikke trygt og det er mange som dør fortsatt, dessverre. Ingen vet når det vil være over, sier Arabi.

— Det er ikke bare bombene som gjør det utrygt i Syria, forteller Esmail.

Hun forteller at det er obligatorisk for menn å bli med i militærtjenesten, noe som er katastrofalt for dem som har barn.

— Det er check points hver femtiende meter, så hvis man vil slippe unna militærtjenesten er man i praksis fengslet i sitt eget hjem.

Det har også gått inflasjon i økonomien, selv om inntektene er de samme.

— Det er som at en nordmann tjener 30.000 kroner i måneden og en kilo kjøtt koster 6000 kroner. Hvordan overlever man på det, spør Esmail.

Måtte lære seg to nye språk

— I 2015 måtte jeg komme meg et sted hvor det var trygt for barna mine, sier Arabi.

Selv om Hiba Arabi og Samar Esmail flyktet fra katastrofale tilstander, hadde perioden da kvinnene først kom til Norge også sine utfordringer.

— Det var et sjokk. Jeg var deprimert den første tiden. Men jeg jobbet hardt og holdt meg travel. Jeg fikk god hjelp fra venner. Det gikk bra. De fire og et halvt årene jeg har vært her har gått så fort, sier Arabi.

— Mitt andrespråk er fransk, ikke engelsk. Så jeg måtte lære meg både engelsk og norsk da jeg kom hit, fordi man må kunne engelsk for å ta høyere utdanning her, sier Arabi.

Identitetskrise

— Det er en stor forskjell på mitt første år i Norge og mitt første år på studiet. Det første året i Norge var nok det tøffeste året i mitt liv. Jeg hadde ingenting, jeg kunne ikke språket, sier Esmail.

Esmail forteller at hun fikk en slags identitetskrise.

— Jeg var ikke vant til å bli sett på som en som trengte hjelp - en det var synd på. Jeg pleide selv å være en støttespiller for andre i Syria. Denne overgangen var ikke så lett, sier Esmail.

Esmail ble sendt til Bardufoss, og ble plassert sammen med folk som hadde fått avslag på søknaden sin om opphold i Norge. Dette var i desember. Det var mørkt og kaldt.

— Jeg var jo trygg der, men det var ikke nok, sier hun.

I Oslo hadde Esmail blitt kjent med noen nordmenn, som hjalp henne med å komme tilbake til Oslo, og skaffe seg jobb og sted å bo.

— Etter dette måtte jeg klare meg selv. Jeg har ikke vært gjennom introduksjonsprogrammet. Det gikk for sakte for meg, sier hun.

Esmail hadde fortsatt gratis norskopplæring tre timer tre ganger i uken. Samtidig kjøpte hun mange norsk-bøker selv, og søkte om å få ta Bergenstesten. På andre forsøk sto hun.

— Norge er et bra sted å være kvinne

Esmail og Arabi tror det er mye vanskeligere å klare seg godt i Norge for de som ikke har høyere utdanning fra før av.

— Det går saktere for dem å lære seg språket, for eksempel. De vil virkelig, og får masse hjelp, men det er ikke lett, sier Esmail.

— Det er spesielt vanskelig for kvinnene, sier Arabi.

Esmail forteller at de siste årene gjorde økonomien det nødvendig for en husholdning å ha to inntekter i Syria.

— De fleste kvinner tok derfor høyere utdanning og hadde de samme jobbene som menn, men kulturen er fortsatt litt gammeldags. Det er forventet at kvinner gjør husarbeidet, er hjemme med barn og så videre. Syriske kvinner bærer med seg denne holdningen, selv om de sikkert ikke er klar over det selv. Derfor er det nok ekstra vanskelig for kvinnene, sier Esmail.

— Det er fint at alle er likestilte her. Det er ikke sånn at sjefene skriker til deg. Det er en ordentlig samarbeidskultur der jeg jobber, sier Arabi.

— I Syria er arbeidsmarkedet mye mer mannsdominert. Man kan fort være eneste kvinne på jobb, og lett bli utsatt for trakassering og så videre, sier Esmail.

— Norge er et bra sted å være kvinne. Man har lov til å si sin mening, sier Arabi.

Tenker ikke på framtiden

— Hva tenker dere om framtiden?

— Jeg tenker ikke på framtiden lenger. Jeg prøver å ta en dag om gangen. Jeg er bare opptatt av at mine barn skal ha det bra. Da vi bodde i Frankrike kunne jeg og mannen min drømme om å kjøpe hus i Syria en dag. Nå vil jeg ikke tenke på framtiden, sier Arabi.

Esmail sier hun ikke vil flytte tilbake til Syria nå.

— Jeg er glad for at datteren min får vokse opp i Norge. Det er et godt sted å være for barn. Her kan hun få bli den hun ønsker å bli. Og så har jeg en drøm om å bli forsker, sier Esmail.