Rektor Berit Rokne ved Høgskulen på Vestlandet skriver sammen med prorektor for forskning at dersom utfordringene er så store som de internasjonale rådgiverne mener – da må det rett og slett mer til. Foto: Siri Øverland Eriksen
Rektor Berit Rokne ved Høgskulen på Vestlandet skriver sammen med prorektor for forskning at dersom utfordringene er så store som de internasjonale rådgiverne mener – da må det rett og slett mer til. Foto: Siri Øverland Eriksen

Mer tverrfaglig forskning krever endringer i forskningspolitikken

Tverrfaglighet. Vi vil bidra til å løfte den tverrfaglige forskningen samfunnet trenger og sørge for at den innfrir på mål om kvalitet, skriver Berit Rokne og Gro Anita Fonnes Flaten.

Publisert   Sist oppdatert

Det å ta spranget for å lage nye kunnskapssatsinger krever mot fra forskere, vilje fra ledere, men også evne til å tenke annerledes fra nasjonale myndigheter.

Det vi kan stille opp med er sterke kunnskapsmiljøer som kan bidra med svar.
Berit Rokne og Gro Anita Fonnes Flaten
Rektor og prorektor for forskning, HVL

De store samfunnsutfordringene gjør at vi må skape ny kunnskap. Forskningsrådets International advisory board peker helt riktig på at mye av kunnskapen vi trenger ikke finnes innenfor de tradisjonelle fagdisiplinene, men i møtet mellom fag og i nye fagkombinasjoner.

For de nye universitetene som er i ferd med å vokse frem i Norge og Europa er dette ikke noe nytt. I likhet med den høgskolen vi leder bygger de på en fagtradisjon hvor det å forstå samfunnets behov for ny kunnskap er selvsagt.

Et godt eksempel er helsevitenskap. Endringer i sammensetning av befolkningen og rask økning i tilgang på ny teknologi har skapt helt nye utfordringer i hvordan vi organiserer og tilbyr helsetjenester. Masterutdanninger i sykepleie, nye forskningsprogrammer og utvikling av ny kunnskap som kombinerer helsevitenskap og IKT, er noen av svarene.

De tradisjonelle universitetene har en annen fagtradisjon, og møter dette samfunnsbehovet annerledes. Tverrfaglighet oppfattes for eksempel av rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), gjengitt i Khrono 28. mars, som at «faglig utvikling og forskningsfronten utfordrer de tradisjonelle faggrensene. [...] For UiO er det likevel viktig å understreke at tverrfaglighet må være basert på dyp disiplinkunnskap».

Sett fra et forskningstungt og internasjonalt rettet universitet gir dette mye mening. Her handler det om å utvikle fagmiljøer som på strenge, veletablerte akademiske kriterier blir betraktet som å være blant de beste innenfor sine internasjonale nettverk. Dette er krevende, og vi trenger universiteter som dyrker en sterk prestasjonskultur og er i forskningsfronten innenfor sine fagdisipliner.

Betraktet fra oss som ønsker å bli det nye universitetet på Vestlandet med en profesjons- og arbeidslivsrettet profil ser dette annerledes ut. For Høgskulen på Vestlandet (HVL) er tverrfaglighet sterkt koblet til det samspillet vi har med omverden. Våre teknologimiljøer og ansatte som blant annet forsker på skole, helse og sosial; jobber innenfor områder hvor det som skjer i samfunnet beveger seg langt raskere enn forskningsfronten. Virksomheter og myndigheter ønsker svar på spørsmål som ennå ikke er blitt stilt i forskningen.

Det vi kan stille opp med er sterke kunnskapsmiljøer som kan bidra med svar. Av og til eksisterer det internasjonale nettverk og fagmiljøer som vi kan samarbeide tett med, men ofte må vi selv skape dem ved å drive frem ny tverrfaglig forskning. Når vi lykkes med dette og ønsker å publisere resultatene, eksisterer ikke alltid etablerte vitenskapelige tidsskrifter på nivå 2 som gir uttelling for våre ansatte. Kunnskapen som utvikles som et resultat av dette samspillet kan på den måten bli vanskeligere å publisere.

Vurderingene og forslagene fra Forskningsrådets internasjonale rådgivere er godt tilpasset det vi ved HVL ønsker å få til. Indikatorbaserte vurderinger med hovedvekt på publiseringer og siteringer og disiplinbaserte fagfellekomiteer gir liten mening i vurdering av nye tverrfaglige miljøer. Utdannings- og karriereløp bør knytte forskere til tverrfaglige kunnskapsutfordringer. Vår siste godkjente doktorgradsutdanning innenfor ansvarlig innovasjon og regional utvikling er her et eksempel, hvor vi kombinerer fagmiljøer fra helse- og samfunnsvitenskapene og teknologi. Med andre ord: Vi setter pris på den drahjelpen vi får fra Forskningsrådets rådgivere, men de kunne gått lenger.

Naturlig nok er de internasjonale rådgiverne minst tydelige i forslag som handler om implikasjoner for politikkutforming. Etablering av nye utvalg er sikkert relevant, og det er antagelig fornuftig å bygge ut utviklingsavtaler for å etablere bedre samspill mellom institusjonenes strategier og finansiering fra nasjonale myndigheter. Men altså: Hvis utfordringene er så store som de internasjonale rådgiverne mener – da må det rett og slett mer til.

Først av alt: Det er ikke sikkert at problemene er så store. Det handler om hva du ser etter, og hvor du ser. De nye universitetene i Norge er kjennetegnet av at de bygger opp sterke, tverrfaglige miljøer. Vi opplever at det er et ønske fra våre ansatte om å delta i forskningssatsinger på tvers av fagmiljøene, og både vårt styre og vi som leder institusjonen har ambisjoner om å få til mer. Vår utfordring er at vi møter et nasjonalt system for styring og finansiering som er tilpasset et tradisjonelt universitetssystem. Premiene og belønningene gis i all hovedsak til internasjonalt orientert, disiplinbasert forskning.

Vi har ingen løsning liggende klar. Imidlertid har vi noen premisser vi mener en løsning bør bygge på. Det første handler om anerkjennelse av forskjellighet. Vi skal belønne høy kvalitet i disiplinbaserte forskningsmiljøer, men vi bør også bidra til å løfte den tverrfaglige forskningen samfunnet trenger og sørge for at den innfrir på mål om kvalitet. Det er mulig at det tilsier mer differensiering enn det vi nå har i finansieringen av universitetene i Norge og Europa.

Det andre handler om likebehandling av ambisjoner. Det er minst like vanskelig å løfte nye tverrfaglige forskningsmiljøer, som det er å sørge for at disiplinbaserte fagmiljøer holder høy internasjonal kvalitet. Vi og våre ansatte trenger like mye drahjelp som tradisjonelle universitetsmiljøer.

Det tredje handler om samspill. For oss er det naturlig å delta i et nært samspill med viktige samfunnsaktører i og utenfor regionen, og våre ansatte samarbeider godt med kollegaer ved andre universiteter. Men vi burde vi få til mer sammen – på tvers av grensene mellom nye og gamle universiteter. Det handler om strategisk samarbeid på områder som er høyt prioritert, slik at samfunnet får det beste fra de fremste miljøene i Norge.

Siste fra Khronos forside: