Fra filmen Pride som har premiere første juledag. Foto: Arthaus
Fra filmen Pride som har premiere første juledag. Foto: Arthaus

Uventet støtte til gruverarbeiderstreik

Noen ganger, når en ser film, er plottet forutsigbart. Men ikke alltid. Noen ganger er det rett og slett overraskende.

Publisert Oppdatert

Pride, regissert av Matthew Warchus, har vært en av de store britiske filmene i år. Tre BIFA (British Independent Film Awards) fikk den med seg. Den fikk den gjeveste, for beste film, og dessuten for beste mannlige og kvinnelige birolle, den siste av dem til herlige Imelda Staunton.

Filmen har Norgespremiere første juledag.

I denne filmen gjenfortelles, mer eller mindre historisk riktig, fortellingen om da en gruppe homofile og lesbiske i London i 1984 startet initiativet «Gays and Lesbians Support the Miners». Bakgrunnen er den landsomfattende gruvestreiken som pågikk i nesten ett år, i 1984 og 1985. Streikeleder Arthur Scargill sto mot statsminister Margareth Thatcher. 

Dette var et slag Thatcher vant, og som gjerne regnes som en av hennes viktigste seire. Den britiske fagbevegelsen fikk en rett høyre, og har vel aldri siden gjenvunnet sin posisjon. I ettertid kan vi si at denne streiken og det politiske spillet knyttet til den, på mange måter markerte den store overgangen til den nye tiden, til dagens samfunn.

Den la særlig grunnen for nedjustering av statlig eierskap. Slik sett har den store britiske gruvearbeiderstreiken også bidratt til å endre det moderne Norge. Da Tony Blair tok over statsministerposten drøye ti år senere, med initiativet «New Labour» var individorientering og markedsøkonomisk tenking allerede godt plassert inn i politikken, også i Labour.

Dette er en film som engasjerer og underholder. Og så kan man risikere å bli litt klokere av den i tillegg

Jan Storø

Men Pride er på ingen måte en dokumentar. Den presenterer oss for seks-åtte homofile og lesbiske med tilknytning til bokhandlen «Gay`s the Word» i London. Dette er, i følge dagens eier, den første – og siste – bokhandelen i sitt slag i Storbritannia. I dette miljøet bestemmer Mark Ashton seg en dag for å begynne å samle inn penger til de streikende gruvearbeiderne.

Tanken var at de to gruppene hadde felles fiende: Margareth Thatcher. Han får med vennene på ideen, og de setter i gang. Litt tilfeldig plukker de ut den knøttlille walisiske landsbyen Onllwyn og bestemmer seg for å støtte gruvearbeiderne der. Fra dette tidspunktet i filmen blir vi med på den noe uvanlige solidaritetsaksjonen. Vi er med når de reiser til Onllwyn for å levere de første innsamlede midlene, og blir møtt med en kald skulder fra mange av gruvearbeiderne og deres ektefeller. Skepsisen til gjester med åpen homofil legning er åpen og tydelig. Og vi er med på senere møter, der isen langsomt smelter. Iallfall blant de fleste.

Pride er ikke en spesielt original film. Rent filmmessig er den ganske tradisjonelt skrudd sammen. Men poenget for regissøren har nok heller ikke vært  å gå inn i filmhistorien med et banebrytende verk. Han har nok heller rett og slett ønsket å fortelle denne historien. For det er en god historie han har fått fatt på. Noen ganger heseblesende med homser og lesber som vil vise seg fram. Andre ganger vart og sårt om de gråere sidene ved tilværelsen som utpekt minoritet.

Man kan nesten si at denne historien forteller seg selv. Samtidig er det åpenbart at regissøren og ikke minst skuespillerne driver historien fram på en måte bare de beste kan. Det filmen eventuelt måtte mangle i høyttravende kunstneriske ambisjoner, tar den i fullt monn igjen på andre måter. Dette er en film som engasjerer og underholder. Og så kan man risikere å bli litt klokere av den i tillegg, og da er det kanskje tilstrekkelig?

Homse møter gruvearbeider kan i seg selv høres som et dramatisk utgangspunkt. Man kan anta at det kan være underholdende, men like gjerne tragisk. Forhåndsantagelsen om den konservative og lite åpne gruvearbeideren vises tydelig fram her, på en slik måte at vi forstår at dette møtet ikke kan ha vært lett for noen av partene.

Utgangspunktet, slik det fortelles av en av London-homsene, var at de var vant til å bli banket opp av gruvearbeidere – i den grad de i det hele tatt møttes. Men så bygges det altså noe felles mellom de to gruppene, som ikke ante at de hadde noe felles. Og flere av dem, på begge sider, endrer – og må endre – seg. Her får vi være vitne til litt av hvert; vi får se de som er i skapet og de som kommer seg ut. Vi får se noen gripende reaksjoner fra venner og familie, og også hjerteskjærende avvisninger.

Det ender godt, iallfall stort sett. Det må det være lov til å si, selv om streiken altså ikke endte bra sett fra gruvearbeidernes side. Men det vet vi jo fra før. Hvordan de enkelte karakterene kommer ut av det hele, får den enkelte kinogjenger finne ut av. Men gruvearbeiderne og homsene og lesbene fant sammen i en forståelse av hverandres situasjon. Det er der vi forlater dem mot slutten av filmen.

Og det er et historisk faktum at da landsmøtet i Labour i 1985 vedtok et forslag om å arbeide for rettighetene for homofile og lesbiske (etter at slike forslag var blitt nedstemt flere ganger tidligere), var det stemmene fra gruvearbeiderne som sikret at saken endelig gikk gjennom. Dette var deres måte å takke på.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!