Svenske jævler og ville argentiske historier

I fjor ga Erlend Ropstad ut et album som han innledet med «Vise om Sverige». Fra Norge kommenterte han Sverige. Eller var det Norge han kommenterte? Han synger at han vil finne seg «et skikkelig åpent landskap, og så skrive ei spydig vise om Kristiansand». Slik kan man bruke det fremmede for å forstå det kjente – eller kanskje det kjente for å forså det fremmede. Når vi ser på tvers av samfunn «risikerer» vi å lære noe.

Denne helgen er det Norgespremiere på to veldig forskjellige filmer som begge kan si noe om de samfunnene de er laget i. Den første er Wild Tales, det argentinske bidraget til årets Oscarutdeling. Den andre er den svensk-norske Svenskjævel. Selv om begge filmene er langt fra å skulle gi sosiologiske eller politiske analyser i direkte form, er det spennende å se på hendelsene i dem for å forstå de landene hendelsene utspiller seg i. Regissørene av begge filmene er opptatt å behandle det politiske og det menneskelige i samme bevegelse, i samme åndedrag.

Vi begynner i Argentina. Damián Szifróns siste film er nettopp hva tittelen lover: den består av ville fortellinger. Morsomme fortellinger, der humoren er av den svarte typen. Dette er tidvis en film i slapstick-tradisjon. Wild Tales er egentlig en samling korte fortellinger som følger etter hverandre. Hver av fortellingene står på egne bein, og henger kun sammen gjennom at menneskene den beskriver opplever noe de mener er veldig urimelig – og som de (i de fleste historiene) bestemmer seg for å hevne.

Hevnen er søt, og dermed også morsom. Vi er med på en flyreise med en overraskelse, et restaurantbesøk der rettferdighet søkes gjenopprettet, en fatal krangel mellom sinte bilførere, en klage på et parkeringsgebyr som får noen spesielle konsekvenser, historien om en rik mann som forsøker å kjøpe sin sønn fri fra politietterforskning og et bryllup som tar av fordi en spesiell hemmelighet avsløres. Argentinas store filmyndling Ricardo Darin overbeviser som vanlig, i rollen som mannen som har fått parkeringsgebyr. En rekke andre av de sentrale argentinske skuespillerne bekler andre roller. Det hele er godt gjennomført. Vi får lyst til å se mer – fra hver eneste fortelling.

Selv så jeg den sammen med et meget lattermildt festivalpublikum på Tromsø Internasjonale Filmfestival, der den ble «talk of the town», filmen man bare måtte se – for å få smurt lattermusklene.

Likevel kan man se Wild Tales politisk, som en kritikk av det argentinske samfunnet, eller sosialt, som en film om den enkeltes vilje og kanskje også evne til enten å innordne seg det sosiale eller kynisk å ta skjeen i egen hånd for å rydde opp i det man frustreres av. I dagens argentinske samfunn diskuteres trygghet. Hva gjør et galopperende gjeldsproblem, en hurtig svekket valuta, økt kriminalitet, store forskjeller mellom fattig og rik og et utbredt narkotikaproblem med en befolkning? Hvor mye kan den stole på statens evne til å gjøre tilværelsen trygg? Man kan si mye om argentinsk politikk, men trygghet er ikke det første ordet som kommer opp. Slik sett kan hendelsene i Wild Tales sees som fortellinger om tillit. For nettopp tillit har magre kår i et samfunn der trygghet ikke kan tas for gitt.

Så til svensk-norske Svenskjævel, som Ronnie Sandahl har regissert. I denne filmen er det Oslo som er scenen for hendelsene. Kontrasten til forrige film er åpenbar, iallfall i utgangspunktet, ettersom vi er vant til å tenke på de nordiske samfunnene som preget av trygghet og tillit. Vi møter unge Dino, som er arbeidsinnvandrer fra Sverige. På sin søken etter jobb treffer hun den frustrerte familiefaren Steffen bosatt på Bekkelagstraktene og de innleder noe som likner på et forhold. På mange måter er Svenskjævel en sosialrealistisk film. Den, i flere betydninger av ordet, fattige ungjenta møter middelklassemannen med relativt bra tilgang på sosial og annen kapital. Vi skjønner liksom at dette ikke kan gå bra. Og forventer at fortellingen skal ta oss mot en slags undergang.

Så kan man spørre hva denne filmen sier om det tittelen lover; svensker som arbeider i Norge. Egentlig ikke så mye, iallfall mindre enn jeg hadde trodd og forventet. Det underligste med denne filmen er dens tittel. For meg handler den svært lite om svensker. Den handler også lite om svenske arbeidsinnvandrere.

Og det er jo underlig hvis man har fulgt med i forhåndsomtalene, som det har vært mange av. Allerede før filmen har hatt premiere har vi sett at flere medier har presentert bakgrunnsstoff. Mye bakgrunnsstoff. Hvor mange svensker arbeider i Norge? Hvem er de? Er de en ny underklasse? Hvor arbeider de? Hvorfor har ingen fortalt deres historie – før nå? Temaet er overmodent, og det er interessant at det som setter saken på dagsorden er en spillefilm. Og kanskje kan man si at det ikke er noe galt med filmen, men mer med den forhåndspressen som har gitt oss noen spesielle forventninger. For en gangs skyld fungerer faktisk den oversatte tittelen bedre. På engelsk heter filmen Underdog. For et internasjonalt publikum tones dermed Norge-Sverige aksen ned, og filmen får lov til å være «seg selv».

Henrik Rafaelsen og Bianca Kronlöf i SVENSKJÆVEL. Foto/Copyright: Euforia film/Hummelfilm

La oss derfor heller ta den på alvor som det den er. Et drama. En fortelling om mennesker som finner hverandre, og som likevel ikke finner det de vil ha, eller det de trenger. Sånn sett er filmen troverdig. Både Bianca Kronlöf som Dino, Henrik Rafaelsen som Steffen, og ikke minst Mona Kristiansen som hans tenåringsdatter Ida, leverer gode portretter. Selv om enkelte scener legges inn med en viss overtydelighet som framdriftsmotor, er fortellingen stort sett både medrivende og engasjerende. Svenskjævel bestemmer seg i grunnen aldri helt for hvilken fortelling den forteller. Og det er kanskje nettopp det som er dens sjarm.

Dette er altså en film som forteller mer om klasseskiller, om kjærlighetens kår, om det senmoderne samfunnets normer (eller normoppløsning, om du vil), enn om … ja, altså folk fra Sverige som jobber i Norge. Om Dino hadde kommet fra Bodø, eller fra Drangedal hadde det meste av fortellingen kunnet vært fortalt på samme måte. Å komme til en hovedstad fra en annen tilværelse, enten det er fra et annet land eller fra landet, skaper en situasjon av uforutsigbarhet. Da er man gjerne prisgitt krefter man ikke har full kontroll på, krefter man kanskje ikke helt forstår, heller.

Dermed står vi ved det som binder disse to filmene sammen. De er fortellinger om mennesker i to ganske ulike samfunn. Og de tematiserer hvordan man lever i sitt samfunn, hvordan klasseforskjeller kan slå ut – og hva man gjør for å finne seg til rette. Trygghet og tillit er satt i spill i begge filmene.

Med andre ord, Mrs. Thatcher. Du tok feil; samfunn eksisterer!