Henriette Steenstrup i «Kvinner i for store herreskjorter». Foto/Copyright: Motlys/Norsk Filmdistribusjon
Henriette Steenstrup i «Kvinner i for store herreskjorter». Foto/Copyright: Motlys/Norsk Filmdistribusjon

Klær som ikke passer

«Kvinner i for store herreskjorter» har premiere rett før 8. mars. Men er det en kvinnefilm?

Publisert Oppdatert

Om denne filmen hadde kommet for 40 år siden hadde den kanskje kunnet fått tittelen «Kvinneliv» (eller noe annet kjedelig). Nå har den fått en tittel som setter nysgjerrigheten vår på prøve. Ikke desto mindre handler den om, ja … kvinneliv. Og den er ikke kjedelig. Den kan fungere godt som bakteppe for en 8.mars helg – ta med partneren eller noen venner for å se den. Diskuter den etterpå. Finn både ettertanke og humor. Men er den vår tids Hustruer? Nei, det er den nok ikke. Dette er ikke en rebelsk film. Den bryter ikke ned noen tabuer, ei heller røsker den opp i vante forestillinger. Men en bra film, det er den.

Yngvild Sve Flikkes debutfilm viser at hun kan fortelle. Hun er ikke helt alene om å kunne ta æren dette, ettersom filmen bygger på Gunnhild Øyehaugs bok «Vente, blinke» (2008). Fortellingen skapes her likevel av Flikke. Og den finner sted i Trondheim, en by som sjelden eller aldri har dannet bakteppe for en spillefilm før. Hun forteller om mennesker i ulike aldre og ulike situasjoner. De er alle på leting, og jamen er de ikke alltid sikre på hva de leter etter. Den unge litteraturstudenten Sigrid finner den tjue år eldre, bejublede, men akk så desillusjonerte og ulykkelige forfatteren Kåre. Eller var det han som fant henne? Performancekunsteren Trine treffer vi i åttende måned, der det kommende og ikke planlagte barnet ser ut til å sette punktum for hennes kunstnerskap. Og så blir vi kjent med lagerarbeider Agnes, som selv presenterer seg som forfatter med førti års skrivesperre. Fortellingene er separate, men tangerer hverandre, noen mer enn andre. På elegant vis framforteller Flikke deres liv og deres håp.

Fortellingen er regissørens styrke. Underlig er det da at hun ikke helt stoler på sin filmatiske kompetanse. Bruk av fortellerstemme som forteller oss hva rollefigurene tenker er et dårlig grep. Og enda mer ugreit blir det når vi blir fortalt hva de sier. Det er kun èn regissør jeg kan tilgi når det gjelder «voiceover», og det er Woody Allen. Og det er fordi han har utviklet denne formen til å bli en integrert del av hans måte å fortelle historien på. Og fordi han makter å gi den muntlige delen av fortellingen en særlig Allensk lød. Skulle jeg ha ett ønske for Flikkes neste film, måtte det være at hun lar fortellingen drive seg selv framover. At hennes kontrakt med oss som publikummere mest mulig følger den klassiske dramaturgiske regelen: Show, don`t tell. Det blir så mye mer spennende.

Men så drives altså filmen videre, gjennom bilder, gjennom dialogen, gjennom hendelser som vi som publikum får ta del i. Vi tar oss etter hvert i å glemme føringen som ligger i fortellerstemmen. Da oppdager vi mange fine bilder, vi finner en rekke detaljer i spillet, i de interiørene og eksteriørene handlingen utspiller seg i. Og vi hører hvor godt Kåre Chr. Vestrheims musikk integreres i handlingen.

En annen sterk side ved denne filmen er skuespillernes bidrag. Særlig er debutanten Inga Ibsdotter Lilleaas sober og avdempet i sitt spill som Sigrid. Sigrid vender sitt blikk innover, men ønsker å snu det til å se utover, og til å handle i livet sitt. Dette er ikke det enkleste utgangspunktet for en rolle. Lilleaas står distansen.  Men også veteranene Anne Krigsvoll, Henriette Steenstrup og Hallvard Holmen leverer.

Filmens tittel fortjener en rask refleksjon. Den kan antyde stengsler, slik den gjør det i det diktet Sigrid framfører på Kvinnekvelden i Studentersamfunnet. Hun utroper herreskjorten til klisjé, men må senere godta å befinne seg inne i en. Ikke bare er det en herreskjorte. Den er også for stor – den passer ikke. Ikke egentlig.  Symbolikken har gode kår i dette plagget, i denne filmen.

Regissør Flikke er ikke med på at dette er en kvinnefilm. Det vil jeg støtte henne på. Kall det gjerne en menneskefilm. Selv om det ikke til å komme bort fra at den forteller fram kvinneliv mer enn manneliv. Og selv om symbolene på kvinneliv passerer forbi vårt betraktende blikk hele tiden. Men kanskje er dette et grep som gir henne muligheten til å gå inn i temaene om mening, autentisk kjærlighet og de vanskelige valgene på andre måter? Kanskje har vi alle godt av å se oss selv i dette lyset.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!