Helen Mirren redder filmen Kvinnen i gull

Jakten på jødisk gull konfiskert av tyskerne under andre verdenskrig er bakteppet. Helen Mirren redder filmen fra å bli en iscenesatt dokumentar, skriver vår anmelder.

Publisert   Sist oppdatert

Jødeforfølgelsene under krigen har kommet opp på nytt de siste årene, særlig gjennom fokus på deportasjonen av norske jøder til Tyskland høsten 1942.

Ikke minst har Høgskolen i Oslo og Akershus’ egen professor Irene Levin bidratt til dette. Filmen Kvinnen i gull, som har premiere fredag, tar opp en annen side ved jødenes skjebne under nazismen, nemlig at tyske myndigheter i mange tilfeller konfiskerte deres eiendommer og verdier.

Les også: Uten en rød tråd

I denne filmen blir vi kjent med historien til Maria Altmann, som var østerriksk jøde, tvunget til å rømme fra Wien som en følge av nazistenes jødeforfølgelser. Hun bosatte seg i USA, og i godt voksen alder engasjerte hun en middels vellykket ung advokat for å få tilbake eiendomsretten til malerier som Hitlers menn konfiskerte i hennes unge dager – og som senere havnet hos den østerrikske staten, i Belvedere-museet. Dette er altså sant. Det er filmens styrke, men også dens svakhet. Dramaet preges av noe uforløst, selv om det ikke på noen måte er bortkastet å se det.

<<Kvinnen i gull>> er severdig, men ikke uforglemmelig. Helen Mirren til tross.

Jan Storø
Førstelektor og filmmelder i Khrono

Det hele er for så vidt fortalt på en måte som drar oss med. Vi aner (selvsagt) utfallet av fortellingen. Men likevel. En viss spenning knyttes til det hele, iallfall dersom man ikke kjenner til filmens «true story» grunnlag. Dette har altså skjedd. Og det er ikke så mange år siden. Likevel, noe mangler. Det er som om fortelleren – her er det tospannet manusforfatter Alexi Kaye Campbell og regissør Simon Curtis – har for små ambisjoner på vegne av fortellingen. Dette er en av hengemyrene i «ased on a true story»-landskapet. Man risikerer å bli sittende fast i en ren gjengivelse av hendelsene, som om fortellingen dermed forteller seg selv. Da blir det fort litt mindre interessant – som film.

I dette tilfelle er faktisk hendelsene såpass interessante i kraft av seg selv at det til en viss grad kan tilgis. Det er viktig og vesentlig å få vite om historiens overgrep mot en folkegruppe. Og at det fremdeles er mulig å skape forståelse og oppreisning for det som skjedde for lenge siden. Likevel – det når ikke helt fram til oss. Det har å gjøre med forholdet mellom hendelser og narrativ. I det virkelige livet er forbindelsen ofte sterk nok i seg selv. Det er fordi fortellingene fortelles mellom mennesker av kjøtt og blod.

Når fortellinger derimot løftes over i det kollektive og henvender seg til et større publikum styrkes behovet for en narrativ motor. Bare slik kan det almene gjøres synlig og betydningsfullt. Det almene må assistere det personlige. Og vise versa. Denne siden av saken har ikke skaperne av ”Kvinnen i gull” tatt tilstrekkelig inn over seg.

Helen Mirren gjør en nydelig jobb i sin framstilling av Maria. Mirren redder filmen fra å bli en iscenesatt dokumentar. Hun tilbakeviser dermed ethvert potensielt argument mot at godt voksne kvinner skal tildeles interessante roller på film. Her spiller hun ut psykologien til den som ble sviktet av sitt land. Et menneske som har erfart hendelser i sin og sitt folks historie som har tatt fra henne mye av det vi vanligvis setter høyt, som familie og trygghet. Dette er verdier som skaper sammenhenger i livet.

Det maleriet denne historien særlig dreier seg om, er Gustav Klimts verk «Portrett av Adele Bloch-Bauer» (bildet over), der Marias tante Adele i sin tid sto modell. Her ligger dramaets omdreiningspunkt. Kunstverket er blitt et av det Østerrikske folkets kjæreste eier, deres Mona Lisa, kjent som Goldene Adele. For Maria er det det mest personlige familiebildet av hennes kjære tante, som døde altfor tidlig.

For min del skjemmes filmen ellers stygt av en klam, underliggende USA-patriotisme. Det er som om alt det gode og sanne befinner seg på den andre siden av Atlanteren, og europeerne (her: østerrikerne) ikke har nådd samme nivå av kulturell innsikt. Hvis du ikke vet hva kulturimperialisme er; se denne filmen og søk dens metabudskap.

Vi har å gjøre med tre aktører: nazistene (som opptrer i tilbakeblikk, og som selvfølgelig bare er slemme), østerrikerne (som legger lite sympatiske hindringer i veien for at amerikanerne kan rydde opp etter nazistenes forbrytelser) – og til sist amerikanerne (som her – og sannsynligvis herfra til evigheten – ivaretar rettferdighet og rimelighet, ja, rent ut sagt; det gode i menneskene).

Det er underlig at så mange mainstream amerikanske filmskapere tilsynelatende må ha med elementer av denne både kjedelige og usanne selvforståelsen: det er vi som redder verden. Alle vi andre har sett hulheten i denne framstillingen for lenge siden. En annen sak er at østerriksk presse har påvist klare faktafeil i ”true story”-konseptet som styrker dette bildet.

Ett element hever denne filmen mange hakk i mine øyne. Det er tilbakeblikkene til førtitallets Wien. Glimtene fra Marias oppvekst, nazistenes hensynsløshet, og – ikke minst – hvordan familier ble splittet og fratatt verdighet. Og her har regissøren heldigvis holdt seg til dialog i tysk spåkdrakt. Dette er for meg det som er verdt inngangspengene. Ja – og så var det Helen Mirren da. Og Tatiana Gabrielle  Maslany, som spiller Maria i yngre dager, og Alan Corduner som gestalter hennes far.

«Kvinnen i gull» er severdig, men ikke uforglemmelig. Helen Mirren til tross.