Ett av de mest kjente og brukte bildene fra den russiske filmen Leviathan som har Norgespremiere i dag. <span class="caps">FOTO</span>: Arthaus
Ett av de mest kjente og brukte bildene fra den russiske filmen Leviathan som har Norgespremiere i dag. FOTO: Arthaus

En kritisk russisk stemme

En russisk film noe utenom det vanlige har hatt Norgespremiere. Leviathan fikk prisen for beste manus i Cannes.

Publisert   Sist oppdatert

​Russisk film antas kanskje å være tung og lite tilgjengelig av mange nordmenn. Derfor kan det være verdt å se en av dem, og finne ut om det kan være noe for oss. 

Prisen for beste manus i Cannes, er for noen et tegn på at denne bør sjekkes ut. Dessuten er den nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film.

Leviathan, den siste filmen til regissøren Andrey Zvyagintsev, er en film som ikke på noen måte er tung i fortellerstilen. Den er tvert i mot innbydende, og den viser mennesker som på mange måter også kunne bodd i Norge. Men temaet er likevel ikke så lystelig. Det er ganske dystert.

Filmen handler om en liten familie, med familiefar Kolia i sentrum for fortellingens begivenheter. De bor i et fint hus, med utsikt over sjøen. Familien har bodd der i generasjoner. Kolia har arbeidet mye med huset for å få det slik han vil ha det. Derfor er det ikke til å bære når meldingen kommer om at ordføreren trenger tomten.

Ikke bare trenger han tomten, han har allerede ordnet med papirene slik at Kolia må flytte. Ordføreren svinger like godt innom Kolia for å fortelle ham dette - og hva for en drittsekk han er - når han likevel er ute på en kjøretur med lommelerken i baksetet, og sjåfør og livvakt i forsetet.

Vi blir kjent med familien og en del av de andre figurene i historien gjennom et blikk som tross alt inviterer til både latter og humring. Menneskene tegnes med humor. Men noen komedie er Leviathan ikke.

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av denne nordlige regionen i det store russiske riket etter mange besøk der gjennom det siste tiåret. Lokal maktutøvelse gjennomført av folkevalgte og deres – ja, hva skal vi kalle det – kumpaner. Jeg bærer med meg et minne av familien jeg besøkte og som jeg bodde hos en påske i en av Kola-halvøyas ytterste utposter. De hadde stiftet familie i ly av kollektivbrukets trygge ramme i Sovjetstaten. Det var her de skulle tjene til det daglige brød, og skape seg sin familietilværelse.

Nå, etter at landet deres på nytt het Russland, hadde formannen på kollektivbruket overtatt eierskapet for bruket. Uten godkjennelse fra den lille landsbyens innbyggere. Men med støtte fra sentralt plasserte politiske aktører. Familien, og resten av innbyggerne i landsbyen, var maktesløse. De eide ikke lenger det de alltid trodde de hadde eid. Og den tidligere formannen skaltet og valtet nå med deres tilgang til arbeid. Andre arbeidsplasser fantes ikke, utenom jakt og fiske.

Denne filmen griper rett inn i den moderne fortellingen om Russland. Et land som byr på utfordringer i møtet med makten. Den lokale ordføreren, i denne filmen en relativt tragisk og fordrukken type, er ikke en man kan gå utenom. Og når den samme ordføreren støttes av den russisk-ortodokse biskopen i regionen, er det lite den lille mann kan gjøre. Man griper seg i å tenke at dette er et kafkansk drama med uunngåelig tragisk utfall.

Leviathan er altså likevel filmen Russland nominerte til Oscar for «Beste fremmedspråklige film». Den ble også delvis statsstøttet. Dette er bemerkelsesverdig ettersom de sentrale russiske myndigheter nylig annonserte at kun patriotiske filmer skal få statlig støtte framover.

Regissør Zvyagintsev har i intervjuer både uttalt at temaet er globalt, og at filmen handler om dagens Russland. Han ser ut til å neddempe sin kritikk av myndighetene samtidig som han på mange vis også er tydelig. Det handler vel om dilemmaet mellom å bringe noe vesentlig til torgs og ikke samtidig skjære av den greina man sitter på. Han bor og virker i dette sammensatte landet.

Når han tydeliggjør, er hans beskjed at det er vanskelig å skape noe i et land der strukturene til de grader ødelegger. Og da er det maktens strukturer han har i tankene. Han etterlyser at loven faktisk anvendes og at prinsippet om like rettigheter for befolkningen etterleves. Selv kaller han dagens Russland føydalt.

For Kolia er det flasken som blir trøsten. Vi vet at det er en kortvarig trøst. Siden blir det verre. Flasken blir også begynnelsen på veien ned. Selvfølgelig blir den det.

Så da er vi vel tilbake til startpunktet.  Det tunge og triste. Jo, for så vidt. Men på mellomtiden er vi blitt kjent med noen mennesker det går an å like. Og vi har fått vite noe om et samfunn som både er våre naboer og som samtidig mange av oss ikke kjenner.