En families hemmeligheter

«Thelma» er ikke en typisk Khrono-film. Men når en norsk film så til de grader får oppmerksomhet før den lanseres og når reklameplakatene rundt i byen bugner av femmere og seksere på terningen lenge før premieren, må den kunne betraktes som et mediefenomen - og dermed fange vår interesse uavhengig av innhold og gjennomføring. Dessuten er det hyggelig å rette oppmerksomheten mot norsk filmproduksjon.

Joachim Trier er i ferd med å etablere seg som en av de aller mest kompetente norske regissører.  Så solid har han levert tidligere – nærmere bestemt tre ganger - at vi forventer å møte ham på øverste hylle hver gang. Forventningen må han dele med mangeårig samarbeidspartner på manussiden, Eskil Vogt.

«Thelma» handler om en ung kvinne som kommer fra en beskyttet tilværelse i en troende familie fra sør-vestlandet med sterke familiebånd. Når hun begynner å studere på Blindern kommer en ny verden inn i livet hennes. Venner med andre levemåter og holdninger enn hun er vant til. Alkohol og marihuana ligger der som en mulighet, noe som kan og skal prøves ut. Sene netter som supplement til de mer prosaiske sidene ved studentlivet. Kanskje også kjæresteri. Thelma har aldri vært i nærheten av et ungdomsopprør, så her utsettes hun for krefter hun ikke kjenner fra før.

Så inntreffer flere hendelser som rykker oss ut av den realistiske fortellingen vi ble invitert til i begynnelsen av filmen. Thelma får noen anfall som ser ut til å være epileptiske. Men etter grundige legeundersøkelser får hun beskjed om dette ikke er tilfelle. Et tema som kan knyttes til overnaturlige krefter introduseres, uten at dette skal utdypes her.

Etter hvert er vi blitt ledet inn i et univers som kan likne på skrekkfortellingen. Det uforklarlige plassert inn i hverdagssituasjoner er ikke et nytt fortellergrep. Men en fornyet måte å fortelle dette fram på er blitt introdusert de senere årene. Hyperrealisme som bakgrunn for det uforståelige kan det svinge riktig bra av. Når rammen er vår egen tid og de uforklarlige hendelsene skjer med barn og ungdom, tvinges vi inn en runddans av tvil og tro i møte med fortellingens elementer. Den mest åpenbare parallellen i dette tilfellet er Thomas Afredsons ”La den rette komme inn” fra 2008.

Når vi begynner å forstå hvor Trier vil, etter å ha blitt holdt på pinebenken lenge, er vi likevel ikke i mål. Det er noe med denne familien. Men er det det vi tror?

Noe av styrken i Triers filmspråk er at han tar seg tid til å fortelle, og til å gradvis mane fram det narrativet og den stemmingen han ønsker å vise fram. Bildene er nennsomt komponert slik at vi trekkes med, i et tempo som ikke er for langsomt, ikke for raskt.

Eili Harboes hovedrolletolkning er allerede behørig presentert i mange medier. Det fortjener den. Hun utviser en sjelden musikalitet i sitt spill.

Denne godt gjennomførte filmen bryter litt, men kun litt, sammen mot slutten, der Trier faller for fristelsen til å overforbruke noen virkemidler som gir en sterkere symbolmetning enn filmen fortjener. Men såpass klok er han at han redder seg inn etter denne sekvensen. I en film som spiller på natur versus det overnaturlige inviteres gjerne vi som publikummere til en rad av tolkninger som drar oss i ulike retninger. Balansen mellom det lekne og det pådyttede er hårfin. Trier (og manusforfatter Vogt) mestrer balansen nesten hele veien, men kunne altså med fordel dempet symbolbruken i den nest siste scenen.

Såpass rik er «Thelma» på tolkningsmuligheter at den kan sies å handle om menneske versus natur, om å vokse opp og om skyld og skam.

Kanskje handler den om skrekk også.