Det er langt fra Einar til Lili

Da jeg så bildene fra innspillingen av Tom Hoopers «Den danske piken», med Eddie Redmaynes ansikt sminket som kvinne, visste jeg at jeg måtte se denne filmen, skriver Jan Storø.

Publisert Oppdatert

Noen ganger skal det ikke så mye til for å bestemme seg for å se en film. Da jeg så de første bildene fra innspillingen av Tom Hoopers «Den danske piken», med Eddie Redmaynes ansikt sminket som kvinne, visste jeg at jeg måtte se denne filmen.

Filmen «Den danske piken» forteller historien om den danske maleren Einar Wegener, som var den første som gjennomgikk en kjønnsskifteoperasjon – på veien til å bli Lili Elbe. Vi møter Einar, etter hvert mer og mer Lili, og hans kone Gerda, også hun en betydelig maler.

Det er typisk for vår tid at vante forestillinger rives ned. Vi deltar alle i undersøkelse av tabuer. Mennesker som bryter normer og lever uvanlige liv interesserer oss. Og særlig interessant ser det ut til å være når vi møter slike fortellinger fra nær fortid. Den nære fortidens gjerne strengere moralnormer gir ofte et bakteppe som styrker intensiteten i den personlige kampen som vises fram.

Vi blir ikke bare vitner til gripende menneskelig strev, vi blir vitner med ståsted i en annen tid – vår egen – og dermed kan vi hviske fram et slags håp for protagonisten. Et håp om at vi har lært noe – på veien fra deres til vår tid. Vi så det i fjorårets Imitation Game, og på nytt nå i Den danske piken.

Da jeg så bildene fra innspillingen av Tom Hoopers «Den danske piken», med Eddie Redmaynes ansikt sminket som kvinne, visste jeg at jeg måtte se denne filmen.

Jan Storø

Begge gangene er det kjønn som tematiseres. Og denne gangen særlig; hvordan ulike kjønnsuttrykk provoserer, gjør mange usikre. Slik sett kan nok også dagens kinopublikum føle at det er uvant og utfordrende å se prosessen med at det motsatte kjønnet vokser fram i et menneske, så sterkt at det er nødvendig å legge fra seg det kjønnet kroppen uttrykker.

Gjennom denne fortellingen får vi vite, i fall vi ikke visste det fra før, at den som ikke føler seg hjemme i sin egen kropp har en lang vei å gå for å endre kjønn. Det er mye som skal falle på plass, og det indre arbeidet krever sin mann – eller kvinne.

En interessant side ved denne fortellingen er hvordan vitenskapen møter den kjønnsreisende. På veien til å bli Lili oppsøker Einar den ene spesialisten etter den andre. De foreskriver de medisiner de rår over og har tro på. Men det er åpenbart at de ikke forstår seg på hva som foregår. Realiteten er at vitenskapen ikke håndterer det den oppfatter som abnormalt, og dermed opptrer den normativt, altså uvitenskapelig. Legene er, ikke overraskende vil nok mange si, også innvevd i tidsbestemte forståelser med sterke moralbindinger.

Dette er en film der nesten hvert eneste bilde er gjennomtenkt, varsomt fargelagt og derfor en estetisk nytelse. Vi er i København i 1920-årene. Og vi ser hvor viktig det er at filmen er smykket med den københavnske arkitekturen. Den hadde ikke kledd å bli spilt inn andre steder. Mange nordmenn vil kjenne seg igjen i Nyhavn og gatene rundt. Scenene fra Paris og Dresden viser noe annet, vakkert det også.

Samtidig gir denne estetiske nytelsen i bildene et slags skinn av borgerlig velvære og vellykkethet som muligens stenger litt for at vi opplever avgrunnen i de menneskelige hendelsene. Einars utvikling henimot Lili er vakker. Selv om vi også blir vitner til tårer og kanskje også tar til tårene selv, er det som om det vakre likevel henter oss tilbake til en slags idyll. Den enkelte får selv avgjøre om dette er en svakhet eller en styrke ved denne filmen.

Spillet mellom ektefellene Einar og Gerda, mellom Eddie Redmayne og Alicia Vikander, bærer denne fortellingen gjennom sine to timer. For meg ble deres forhold, deres kjærlighet og de utfordringene som de begge utsettes for, filmens egentlige tema. Noen vil kanskje oppleve dette urettferdig, de ønsker kanskje å se den som en synliggjøring av flytende kjønn, av transpersonens kamp for å finne fram til seg selv. Filmen er det også. Og den forteller fram dette på en overbevisende måte.

Men jeg fattet altså vel så stor interesse for det intense spillet mellom de to ektefellene. Her blir vi vitne til svært godt skuespill, særlig imponerer Redmayne, men Vikander er jammen ikke langt bak i sin tolkning av hustruen. Gerdas situasjon som den som langsomt forlates av sin mann er gripende framstilt. Han er der, men likevel ikke.

Lili overtar mer og mer av hans person. Gerdas store lojalitet til sin elskede og på samme tid fortvilelse over at han glir inn i selvopptattheten, river henne nesten i stykker. Skulle jeg ønsket meg noe annerledes, måtte det vært at vi kunne dvelt litt mer ved hennes drama. Selv om det nok hadde brutt med det vakre i filmfortellingen, hadde det vært på sin plass at vi fikk ta mer del i det stygge i den menneskelige krisen.

(Bilder fra 1929/30 hentet fra wikipedia/wikimedia.)

Den som vil se en biografisk film om Wegener blir kanskje skuffet. Det er mange detaljer her som ikke «stemmer» med det som egentlig skjedde. Likevel gir filmen et inntrykk av å gjengi personene slik at vi føler at vi vet noe om det som faktisk skjedde for snart hundre år siden.

Uansett. Hvis du har lyst til å finne ut av hvem den danske piken egentlig er, og hvis du «tør» å la deg forføre av kjønn i bevegelse: Se den.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!