- den elskede?

Det er varmt og nært. Men det er også kaldt og stygt, skriver vår filmmelder Jan Storø om dokumentarfilmen om Amy Winehouse. Død av alkoholforgiftning 27 år gammel.

Publisert   Sist oppdatert

Denne uka slippes dokumentaren om Amy Winehouse for et norsk kinopublikum. 

Når Amy Winehouse’ korte liv rulles ut på kino i den nye dokumentaren Amy, gir det mening å kikke på navnets betydning. Navnet Amy er en avledning av det franske Amée, som opprinnelig betyr den elskede. Vi ledes til å spørre: var hun elsket? Var dette et tema i hennes liv? Filmen gir ikke svaret på dette, men den stiller noen spørsmål som leder i en slik retning.

Amy Winehouse er medlem av 27Club. Den svært eksklusive, men ikke svært hyggelige konstruksjonen: populærmusikkutøvere som døde brått da de var 27 år. Gjerne koblet til rus - for Amy Winehouse sitt vedkommende; en blanding av alkohol, crack, antidepressiva og annet. Hun ble revet bort, som følge av det livet karrieren innbød til. Midt i en skapende prosess, og i en meget lovende karriere. Hver gang denne typen dødsfall skjer, og de inntreffer ofte nok, inviteres vi til å se på de sidene av det moderne mediesamfunnet som dreper sine unge og lovende. Hva det er ved idoldyrkelse som noen ganger er så destruktivt?

Amy Winehouse ble beskrevet som en gammel sjel i en ung kropp. Her lå også hennes kunstneriske grunnlag. Hun lyttet mer til musikk fra femti- og sekstitallets artister enn dagens hitmusikk. Billie og Ella og Dusty nevnes. Likeså Nina, med etternavnet Simone. En tung arv å bære. Hennes karriere strakte seg over omtrent 10 år. I løpet av denne tiden ble hun i svært ung alder en ledende utøver innen sin sjanger, med de gjeveste Grammy-prisene (2008) som et høydepunkt.

And I question myself again: what is it 'bout men?

Amy Winehouse

Dokumentaren er befriende i formen, vi slipper for eksempel de ellers alltid nærværende «talking heads» – ansikter som snakker til oss i en evig ordstrøm i en dokumentar. Denne fortellerformen er så velbrukt innenfor sjangeren at regissør Asif Kapadias grep i Amy føles friskt. Han har da også hatt tilgang til en annen type materiale enn mange andre dokumentarfilmskapere. Gjennom at familie og venner har forsynt ham med materiale – blant annet filmklipp - kommer vi nærmere Amy enn vi vanligvis opplever i en dokumentar om en artist.

Den lille jødiske jenta fra Nord-London, a girl in the block, utvikler seg til kvinne i løpet av filmen. Vi følger jenta som vil synge, og som formes til en verdensartist. Det er varmt og nært. Men det er også kaldt og stygt. Kapadia klarer å fortelle om mennesket Amy Winehouse. Familien, særlig faren, og ektemannen, Blake Fielder-Civil, kommer ikke spesielt godt ut av det hele. Der hvor det tøffe jet-set livet som feiret artist krevde store offer, burde hun kunne forventet full støtte og god veiledning fra sine nærmeste. Det ville være en løgn å hevde at hun fikk det.

Vi får også et innblikk i hennes tekstlige verden, for eksempel i «What is it about men» fra debutalbumet:

It’s bricked up in my head, it’s shoved under my bed

And I question myself again: what is it ‘bout men?

My destructive side has grown a mile wide

And I question myself again: what is it ‘bout men?”

Sammen med den vakre «Love is a losing game» og «You know I`m no good» tematiserer hun et ungt kvinneliv i utvikling, et liv hun førsøker å forstå og håndtere:

I cheated myself

Like I knew I would

I told ya I was troubled

You know that I’m no good

I løpet av filmen følger vi et menneske som mer og mer knipes fast i et forløp som – det vet vi i dag – endte tragisk. Kanskje måtte det ende tragisk. Og nedturen var godt synlig, for den som ville følge med. Det ligger mange klipp på nettet som viser noen av de siste konsertene hennes, for eksempel den tragiske siste konserten i Serbia – bare noen dager før hun døde. La de være nevnt, ikke glemt. Jeg husker at jeg selv så fram til å høre henne på Øya i 2007, og min tilsvarende skuffelse da vi fikk vite i køen inn til festivalen at hun hadde avlyst. Bandet hennes var på plass, og hadde allerede gjennomført lydsjekken da meldingen kom. Men ved det fornyede fokuset på hennes karriere som følger av den nye dokumentaren er det likevel mer rettferdig å se på noe av det beste hun gjorde. For eksempel hennes konsert på Glastonbury-festivalen i 2008.

Spørsmålet gjenstår: Den elskede? Som artist var hun elsket. Men enhver med hodet på plass – der øverst på kroppen – vet at det er en type kjærlighet som i det minste må rammes inn av et sett ubarmhjertige anførselstegn.

Idolkjærligheten er annerledes enn kjærligheten. I Amy får vi et innblikk i paparazzi-fotografenes utrettelige pågåenhet. De må ha representert en mare i hennes siste år. Det ville likevel være for enkelt å påstå at de tok livet av henne. Riktigere vil det kanskje være å sette søkelyset på om det menneskelige kan overleve i mediestormen. Er det mulig å være menneske og idol på samme tid? I den kollektive behandlingen av enkeltmennesket i møte med beundrerne, ser det ut til å ligge krefter som er svært vanskelige å kontrollere.

Den elskede har et fortrinn i de fleste av livets henseender. Men når «kjærligheten» ledsages av anførselstegn, settes andre krefter inn. Koblet med en annen type kapital, den monetære, utsettes «den elskede» for uhåndterlige orkaner. Ikke alle overlever.