The 2018 Per Fugelli Lecture

I «Per Fugelli – siste resept» følger vi legen, professoren, vennen, samfunnsrefseren og det moralske fyrtårnet på hans siste reise. Det handler selvfølgelig også om kreftsykdommen, som til slutt viste seg å være det eneste som kunne stoppe den aldri hvilende mannen.

I denne filmen beveger Fugelli seg mellom det som ser ut til å være hans tre viktigste arenaer. Oslo, med basen på Grønland og dessuten er rekke andre møteplasser for samtaler med folk i hverdagen. Røst, der han og kona har hatt et hus i mange år. Og Orre på Sør-Vestlandet, der et annet hus representerer en base som viser seg å bli viktig ved slutten av livet. Det er her han vil dø.

Det er vanskelig å anmelde denne filmen uten samtidig å ta stilling til mannen. Det er synd, fordi regissør Erik Poppes kunstneriske verk fortjener å bli sett som seg selv, ikke som et slags livets vitnemål over mannen det handler om. Derfor insisterer jeg på nettopp dette; at det er filmen som er mitt tema.

Poppe følger Fugelli tett med kameraet. Og Fugelli forteller, resonnerer og undrer seg. Bildene av mannen veksler med bilder av situasjoner der han opptrer blant andre mennesker og vakre landskaper som er egnet til å gi oss refleksjonsrom.

At det er Erik Poppe som står for regien i filmen om Fugelli gjør at den er et profesjonelt stykke utført arbeid. Han deltar ikke selv med spørsmål, bortsett fra i to korte sekvenser. Det er et godt valg. Vi får oppleve Fugelli som seg selv, ikke som intervjuobjekt.

Fugelli snakker. Og snakker. Så mye snakker han han at jeg har tatt meg friheten å antyde i tittelen at denne filmen er hans siste forelesning. Og det er nettopp gjennom språket hans bidrag til å forstå våre liv er tydeligst.

For meg blir det sterkeste ikke å møte polemikeren Fugelli. Ham visste jeg om fra før. Nei, det er den døende mannen jeg setter mest pris på å møte. Han deler generøst av sine erfaringer som døende, som redd og samtidig søkende mot glimt av lykke. Fugellis mot er gripende. Poppe lar ham fortelle denne delen av fortellingen. Han gir god plass til dette.

Men her ligger også Poppes problem. Det blir en spagatøvelse å fortelle fram både polemikeren og den dødsdømte. Kanskje skulle han latt polemikeren få litt mer fri i denne filmen. Ham kjenner vi jo så godt fra før.

Vi får være med på noen gripende situasjoner underveis, som det lille kirkekoret på Røst sin sang til ham, som den unge studenten som vil gi ham en klem – som kona Charlottes tilbaketrukne men likevel emosjonelle tilstedeværelse.

Når vi nå en gang får så mye av Fugellis polemikk, kunne det vært fristende å ønske seg et alternativt blikk på mannen i det som kommer til å bli stående som det filmatiske hovedverket om ham. Kunne vi få lyttet til noen andre stemmer? Og hva med tvilen? Fugelli har tenkt mye, men han må jo også ha tvilt – underveis. Kunne vi fått vite mer om dette – hva han tvilte på og hvordan han tvilte?

Men selve situasjonen, den døende mannens siste tid, inviterer kanskje ikke til det.

Jeg skulle likevel ønsket at Poppe hadde våget å bevege seg noen centimeter bort fra mannen han portretterer. Jeg tror Fugelli hadde tålt det. At vårt bilde av ham hadde tålt det.

Dessuten tror jeg filmen hadde tjent på det. Ikke minst fordi den er i lengste laget.

Vi ser flere gode eksempler på kreative billedkomposisjoner i filmen. Den beste er kanskje der den døende mannen mot slutten av livet står bak sin livsledsager og kysser hennes nakke. Delvis uskarpt. De er begge kledd i blått. Det er vakkert. Og det utdyper bildet av mannen som snakker og snakker.

For hvordan er kjærlighet når den ene deler av et par skal bli borte, og den andre skal bli igjen?

Fugelli har mye på hjertet. Helt til det siste. Så meddelsom er han at han slipper til også etter at filmen er slutt. Da kommer den trygge og gode stemmen inn og legger igjen sine siste betraktinger om menneskene og altet. Kanskje skulle han fått hvile i fred her, i de par minuttene vi sitter og summer oss – og kanskje tørker en tåre før lyset i kinosalen slåes på.

​

Fakta

Per Fugelli - siste resept

Norgespremiere: 26.01.2018

Sjanger: Dokumentar

Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli

Regi: Erik Poppe

Produsent: Stein Kvae og Finn Gjerdrum

Foto: Martin Otterbeck

Språk: Norsk

Lengde: 1 t. 50 min.

Aldersgrense: Tillatt for alle