Krim-kammerspill i Black Metal-miljø

Film. Fiksjonsfilmen om dannelsen av bandet Mayhem og drapet Varg Vikernes/Greven utførte er en grei film for en vanlig tirsdagskveld - men heller ikke mer enn det, mener vår anmelder.

Publisert   Sist oppdatert

For snart tjuefem år siden var Norge på alles lepper på grunn av kirkebranner og drapet Varg Vikernes utførte på musikerkollegaen Øystein Aarseth. Mye av dette ble dekket i avisene og de som fulgte med på denne tiden fikk mange av kriminalsakens detaljer.

Men brannene og drapet var bare noe av det som skjedde i denne perioden. Historien inneholder mange flere detaljer. Og noe av det mest interessante er utviklingen av musikksjangeren Black Metal. Sjangeren preges av tøff musikk på høyt volum, og innslag av satanisme og okkultisme er ofte sentralt. Ikke en inviterende musikkform, heller en form som viser fingeren til alle andre enn de innvidde.

Fakta

Lords of Chaos

Norgespremiere: 22.03.2019

Skuespillere: Rory Culkin, Emory Cohen, Jon Øigarden, Jack Kilmer, Gustaf Hammarsten

Regi: Jonas Åkerlund

Manus: Dennis Magnusson, Jonas Åkerlund (basert på boka med samme tittel av Michael Moynihan og Didrik Søderlind)

Nasjonalitet: Sverige, Storbritannia

Språk: Engelsk

Lengde: 1 t. 57 min.

Aldersgrense: 18 år

Nå kommer filmen som forteller om noen sentrale hendelser i det som skjedde. Filmskaperne begynner filmen med tekstplakaten: «Based on truth…..Lies…..And what actually happened”. Black Metal er med andre ord blitt en så gammel sjanger at den har nådd historiebøkene – eller iallfall en historiefortellende fiksjonsfilm.

Åkerlund kunne gjort dette til en film om musikken, om sjangeren - eller om unge kunstnere og deres virke. Det ville kunne fungert uten å bli kjedelig.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

I «Lords of Chaos» får vi fortellingen om de første årene til Mayhem, bandet som ble startet i Oslo-regionen i 1984, og som har hatt stor betydning innenfor sjangeren. Dagens utgave av Mayhem er for øvrig høyt på de fleste lister over de beste utøverne. I filmen presenteres sjangeren faktisk som Norwegian Black Metal, noe som strengt tatt er historisk feil. Men la gå, norske musikere har hatt en helt spesiell innflytelse på sjangeren.

Vi er med på hva som hendte i den knappe tiårs-perioden fra bandet ble startet til drapet på Aarseth i 1993.

Regissør Jonas Åkerlund har gjort noen valg for denne filmen som trekker i ulike retninger. I begynnelsen er det et svært raskt glimt av sosialrealistisk framstilling av hva som skaper ungdomsopprør – her er det den velbrukte historien om villa og Volvo og kjedsomhet som presenteres. Dernest får vi en slags innside-fortelling fra den første tiden da bandet ble startet, og det livet guttene levde sammen da. Så kommer vi til det som ser ut til å være Åkerlunds egentlige prosjekt; et kammerdrama mellom de to hovedaktørene Øystein Aarseth/Euronymous og Varg Vikernes/Greven – med innlagte krimelementer.

Her ligger Åkerlunds problem. Han har ikke helt bestemt som for hva som er det viktigste å fortelle. Men jo lenger ut i filmen vi kommer, ser vi at det kriminelle kammerdramaet er hans viktigste prosjekt. Min forventning ut fra et slikt valg er at jeg kommer inn i karakterens liv, inn i deres psykologi. Dit blir vi ikke invitert i denne filmen. Karakterene blir stort sett beskrevet som ytre-orienterte. Riktignok åpner Åkerlund litt for deres indre liv i den siste delen, men da er det liksom for sent til at vi tror på det.

Dermed blir selve hendelsene i denne fortellingen viktigere i enn begrunnelsene for dem. Noen vil kanskje si at de ikoniske karakterene i de første utgavene av Mayhem skal beskrives nettopp slik, for at myten om dem skal leve videre. For meg blir dette grunt. Heller ikke knivingen mellom de to hovedkarakterene gir tilstrekkelig. De anklager hverandre for miljøets viktigste dødssynd; å posere. Men filmen pløyer ikke dypere inn i dette dramatiske elementet.

Mayhem og Black Metal er norsk kulturhistorie. Ikke bare «noe som hendte på åtti-nittitallet».

Hvorfor den tidlige vokalisten Per Yngve Ohlin/Dead begikk selvmord, får vi i grunnen ingen innsikt i. En vanskelig oppvekst antydes, men uten forklarende kraft. Ei heller får vi egentlig vite noe om hva det var som gjorde dette miljøet så ekstremt at kirkebranner og drap var tilforlatelig.

En annen side ved filmen er at den skildrer selvmordet og de to drapene på en innstudert og blodig måte. Vi vet at Aarseth ble drept av 23 knivstikk. Men er det nødvendig å vise dem alle sammen, i en lang og blodig scene? Alle disse tre scenene får et visst splatterpreg over seg. Resten av filmen gir egentlig ikke noen grunn til dette grepet.

Åkerlund kunne gjort dette til en film om musikken, om sjangeren - eller om unge kunstnere i opprør til det bestående, og deres virke. Det ville kunne fungert uten å bli kjedelig. Og vi ser små glimt innimellom av elementer som kunne vært brukt i en slik type film. De kommer for eksempel til syne i Aarseths drømmer. Her er lyd og bilde satt sammen på måter som antyder at filmskaperen tar musikken på alvor. Men faktum er at nettopp musikken blir mer og mer fraværende i de siste to tredelene av filmen. Det blir sånn at vi våkner litt ved en scene fra en plateinnspilling mot slutten av filmen: «Åja, det er musikken denne historien springer ut fra!»

Filmen er kun delvis innspilt i Oslo, men vi ser akkurat nok av byen til å koble den som stedet der historien spilte seg ut. Enkelte detaljer er helt feil, men det får vi kanskje godta. Skuespillerne er i all hovedsak ikke-norske. Det blir det opp til enhver å bestemme seg for å godta eller ikke. Noen vil nok hevde at Oslo-følelsen ikke helt er tilstede gjennom dette valget, men her tror jeg vi skal la Åkerlunds valg få være i fred. Dette er ikke en film laget kun for det norske markedet.

Filmen inneholder ellers masse «snacks» for fansen, som innredningen av Aarseths platebutikk «Helvete», klærne, plakatene - og at rollen som Atilla Csihar spilles av sønnen Arion.

«Lords of Chaos» oppnår ikke mer enn at den er helt grei tidtrøyte en vanlig tirsdag kveld. Kanskje mest for de som ikke kjenner bandet, sjangeren og fortellingen.

Den dedikerte delen av fansen kommer ikke til å like dette spesielt godt. Men det er kanskje ikke dem den er laget for heller.