En avkledd maktpolitiker

Film. Regissør Adam McKay gir oss Dick Cheney i filmen Vice, og historien om den nesten ubegrensede makten visepresidenten til Bush tilranet seg etter 9/11.

Publisert   Sist oppdatert

Cheney er en konservativ amerikansk politiker med lang fartstid fra det republikanske partiet.

Men Cheney er også mannen som George W. Bush valgte til sin visepresident, og de vant valget sammen i 2000. Han var derfor den visepresidenten som fikk en av de aller mest utfordrende hendelser i moderne amerikansk historie i fanget, nemlig «nine-eleven» - altså Al Qaidas angrep på tvillingtårnene i New York 11. september 2001.

McKays prosjekt er dels å vise fram mannen, dels å vise fram den nærmest ubegrensede makten han tilranet seg og ble gitt under Bush. Men før vi kommer så langt: filmen gir glimt fra Cheneys voksne liv, i perioden fra 1963 og fram til han ble visepresident. Deretter følger vi ham i denne posisjonen.

Fakta

Vice

Norgespremiere: 01.02.2019

Sjanger: Biografi, Drama

Skuespillere: Christian Bale, Amy Adams, Sam Rockwell

Manus og regi: Adam McKay

Nasjonalitet: USA

Språk: Engelsk

Lengde: 2 t. 12 min.

Aldersgrense: 12 år

«Vice» forteller om en maktpolitiker uten moralske begrensninger. Og om at nettopp kombinasjonen George W. Bush og Dick Cheney ble en svært spesiell kombinasjon. Filmen gir oss et lite flatterende bilde av George W. Bush. Han framstilles som en fyllebøtte som etter hvert tok seg sammen og søkte presidentembetet for å imponere sin far. Og som en ubesluttsom og lite kunnskapsrik president. Dette skapte grunnlaget for Cheneys maktutøvelse. Han framstår som målrettet, som skruppelløs og som lite villig til å inngå kompromisser. Vi ser en president som er avhengig av sin nestleder for å ta avgjørelser. Med andre ord, Cheney er den sterke av de to.

Begrepet «Unitary Executive Theory» er sentralt for å forstå denne filmen, og for å forstå hva den kan si oss i dag. Det beskriver et sentralt element i amerikansk politikk. Teorien, som er nedfelt i artikkel 2 i konstitusjonen, tilstår presidenten den utøvende makten. Men styrken i denne ordningen, i hvor stor grad den skal gi presidenten personlig makt, er under stadig debatt. Den aksepteres mest i militære spørsmål, men ikke nødvendigvis på andre samfunnsområder. Cheney, og våpenbror Donald Rumsfeld (forsvarsminister under Bush), utnyttet sammen mulighetene i denne ordningen for hva den er verdt. Mye av Donald Trumps utøvelse av makt kan også knyttes til hvordan han bruker sin «personlige presidentmakt». Akkurat denne siden ved den amerikanske konstitusjonen er under heftig debatt under den sittende presidenten.

«Vice» forteller om en maktpolitiker uten moralske begrensninger.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Men tilbake til «Vice». McKays filmatiske grep er å ta i bruk en rekke virkemidler som gjerne kobles til svært ulike sjangere. En del av filmen er et fiksjonsdrama der vi møter hovedpersonen og hans nære familie i situasjoner som har hatt betydning i deres private liv. Som da kjæresten Lynne, som han senere ble gift med, i 1963 konfronterte den unge Dick med hans uansvarlige livsførsel og truet med å forlate ham. Eller da deres datter mange år senere kom ut av skapet som lesbisk. Andre deler av filmen er dokumentarisk. En fortellerstemme loser oss gjennom begivenhetene. Vi ser klipp fra tv-nyheter der reelle hendelser vises. Dessuten ser vi iscenesettelser av politiske situasjoner som har skjedd, som da George W. Bush ba Cheney bli visepresident, og hva som skjedde i de innerste kretser de aller første minuttene etter at flyene styrte inn i tvillingtårnene.

Slike grep er forførende. Vi føler at vi er med i hendelsene. Men de kan også være problematiske. Når det tydelige fiksjonelle blandes med det mer eller mindre tydelige dokumentariske blir det vanskeligere å vite hva en skal tro på. Og når filmen handler om en politisk kontroversiell person i en politisk turbulent tid, er dette mer problematisk enn om filmen skulle handle om for eksempel en kjendis fra kulturlivet eller underholdningsbransjen.

«Vice» er så kreativ i sammensmeltningen av sjangergrep, at den mister noe av sin brodd. Når en slik film gir publikum en følelse av at det er vanskelig å skille hva som har hendt fra hva som kanskje har hendt, blir det krevende å være dette publikummet.

McKay lister opp en rekke større og mindre hendelser, innimellom i et forrykende tempo. Noen av dem kunne kanskje vært utelatt. Som skyteulykken der Cheney skadet en jaktkamerat. Verken denne hendelsen eller de stadige hjerteinfarktene til Cheney anvendes som noe annet enn enkeltstående episoder. Dermed bidrar de ikke til å heve filmen. Det samme gjelder måten vi blir presentert for mannen som endte sitt liv ved å bli donor til Cheneys hjertetransplantasjon.

Christian Bale, som spiller Cheney bør også nevnes. Han framstiller sin karakter overbevisende. Men imponerende er også selve framtoningen. Man fristes til å hevde at "det er mye bra sminke på markedet i våre dager". 44 år gamle Bale spiller Cheney slik at vi tror på det.

«Vice» sin styrke er at den viser det indre livet i republikanske topp-politikeres virksomhet i en svært presset periode. Vi ser at en maktglad Cheney klarer å utnytte den i utgangspunktet ikke så politisk tunge visepresidentposisjonen til å styre store deler av landets politikk. Svakheten er at den legger inn for mange andre elementer i denne fortellingen, og bruker ulike sjangerelement på en slik måte at vi ikke helt vet hva vi skal tro.