Utøya – så nært det er mulig

FAKTA

Utøya 22. juli

Norgespremiere: 09.03.2018

Sjanger: Drama

Skuespillere: Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Aleksander Holmen, Ingeborg Enes Sorosh Sadat, Brede Fristad, Ada Eide mfl.

Regi: Erik Poppe

Manus: Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig Produsent: Finn Gjerdrum og Stein B. Kvae

Foto: Martin Otterbeck

Lengde: 1 t. 30 min.

«Utøya 22. juli» er vanskelig å anmelde. Det er omtrent umulig å gjøre det uten å forholde seg til de faktiske hendelsene den forteller om. Derfor er det særdeles tilfredsstillende å kunne konstatere at vi har å gjøre med en svært god film.

Regissør Erik Poppe og manusforfattere Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig har gjort et grunnleggende valg som synes som det eneste rette. De har valgt å fortelle historien slik den opplevdes av ungdommene på Utøya. Manuset bygger på intervjuer med overlevende, men er en fiksjonsfilm. Den er holdt i en stil som inviterer oss til å føle at vi er tilstede. Terroristen, på sin side, er kun tilstede i to svært korte glimt, på avstand.

Dessuten er han selvfølgelig tilstede ved at vi hører skuddene. Vi hører dem alle og sjelden har jeg hørt et mer kraftfullt lydbilde i en film. Selv om vi kjenner utfallet av hendelsene på Utøya, setter de mange skuddene en skikkelig støkk i oss. Eller kanskje heller en følelse av uutgrunnelig redsel. Så dette var hvordan det opplevdes, hvordan det så ut? Skrekken kan selvfølgelig ikke gjenskapes fullt ut i tekst eller bilder. Men dette må være noe av det nærmeste vi noen gang kan komme.

Det er altså ungdommene på Utøya som spiller den desiderte hovedrollen. De er der av ulike grunner. Noen er ivrige politikerspirer. Andre er på sommerleir for å treffe venner og for å sjekke. Atter andre fordi de er trukket med av en eldre søster eller bror som vil at de skal få oppleve gleden ved fellesskapet på sommerleir.

Etter en kort innledende sekvens som viser bilder fra bomben i Oslo sentrum på ettermiddagen 22. juli, settes scenen på Utøya. Vi møter Kaja, som er den jenta vi følger tettest gjennom filmen. Kaja, lillesøster Emilie, og Kajas venner forbereder seg til fredagskvelden. Det er grilling på gang. Men de har også fått noen vage nyheter om bombeeksplosjon i Oslo. Det er dårlig mobil-dekning på øya, og på dette tidspunktet var det vel egentlig ingen som hadde oversikt over noe som helst. Diskusjonen går om det kan være terror, eller kanskje bare en gasseksplosjon. Og hvis det er terror, hvem står da bak? Er det Al Qaida? Diskusjonen blant ungdommene på Utøya gjenspeiler det vi alle snakket om den kvelden.

Fra de første skuddene faller, og i de neste 72 minuttene, er vi med på marerittet. Ungdommene gjemmer seg, løper unna, holder sammen, diskuterer om de skal løpe andre steder eller bli der de er. De hører rykter om at det er politi som skyter, og at det er flere av dem. Noen forsøker å ringe nødnummeret, men når ikke gjennom. Senere får de kontakt, men ikke så mye hjelp eller trøst.

Kaja ringer foreldrene. Moren spør hvor Emilie er, og Kaja bestemmer seg for at hun både må overleve og finne søsteren.

Vi er altså med i sanntid. Vi får følelsen av hvor lenge dette varte, fordi denne delen av filmen spiller seg ut i løpet av de 72 minuttene der 69 unge mennesker mistet livet. I noen sekvenser er det roligere, antagelig fordi terroristen befinner seg på en annen kant av øya. Men så kommer han nærmere igjen.

Det er ikke mulig å skrive om denne filmen uten å nevne skuespillerprestasjonene. Her leverer unge amatører tolkninger som føles - ja, hva skal man si – ekte? For hvordan opptrer man ekte i en så ekstrem situasjon? Men, nok en gang, slik må det ha vært. Slik må det ha sett ut når ungdommene forsøkte å forstå hva som skjedde, og samtidig redde seg selv og sine venner. Andrea Berntzen, som Kaja, gjør denne rollen med en innlevelse som det nesten ikke er mulig å forvente. Fra redsel til den dypeste avmakt og tilbake til redsel. Flere andre kunne vært nevnt.

Martin Otterbecks foto bør også beskrives. Kameraet er tilstede omtrent som om en av ungdommene bar det gjennom hendelsene. Ofte er vi svært tett på ansikter. Naturen kommer inn i bildene ved at søle, kvister, vann og mygg fester seg på klær og hud. Det er ikke bare dyktig gjort, det er meget dyktig gjort. Bildene henger sammen i en lang tagning. Bare dette er et kunststykke å få til.

Denne filmen setter for alltid en standard for enhver som måtte ønske å lage film om hendelsene på Utøya. Det er umulig å ikke forholde seg til den. Den bør samtidig sette standard - langt inn i Hollywoods bakerste gjemmer - for å skildre ekte dramaer. Vi ser ingen blodsprutende scener. Filmen er helt fri for effekter som er ment å øke trykket. Denne filmen handler om mennesker. Og den er spennende selv om vi kjenner utfallet.

Å avslutte en film som denne er nok heller ikke lett. Her er det ypperlig løst.

Utøya 22. juli klarer noe jeg nesten ikke trodde var mulig. Den skaper et monument over de ungdommene som var der, både de som ble drept og de overlevende. Den plasserer terroristen på sidelinjen. Og den er blitt en meget god film. Min følelse er: Dette er ikke for tidlig. Det er tvert imot på høy tid.

Vi visste at Erik Poppe var en god filmskaper. Denne gangen brøyter han dessuten ny mark – sammen med sine manusforfattere.