Tror vi på dinosaurene?

Abstract

Filmer om dyr er populære. Den nye «Jurassic World: Fallen Kingdom» gir et bidrag til filmer om dinosaurer. Denne artikkelen tar for seg nevnte film og ser den opp mot utvalgte kilder. Den konkluderer med at filmen er underholdende, men ikke bringer vesentlig ny forståelse. Det gis forslag til videre (ut)forskning.

Innledning

Filmer om dyr er ofte populære blant filmpublikummet. Derfor er det interessant å se på hvordan dyr framstilles på film. Den kommende «Jurassic World: Fallen Kingdom» gir en mulighet til å stoppe opp ved en undring over om den femte filmen i det vi kan kalle «Jurassic-serien» gir et interessant bidrag.

Derfor er følgende to forskningsspørsmål valgt: Bidrar regissør Juan Antonio Bayona til fortellingen om dinosaurene, og gjør han det i så fall på en underholdende måte? Hva slags framstilling av dinosaurene har regissøren valgt?

Beskrivelse av feltet

Gjennom mange år, faktisk gjennom hele filmhistorien, har vi sett store dyr og uhyrer som på ulike måter har truet menneskene. Blant høydepunktene er Merian Coopers og Ernest Schoedsacks «King Kong» fra 1933, en stor suksess i sin tid (Thompson og Bordwell 2010). I denne filmen spilles dyrets krefter ut, men vi blir også vitne til en menneskeliggjøring av beistet, i det han forelsker seg i en kvinne av menneskeslekten – som han bortfører til jungelen. «King Kong» har på mange måter satt en standard for filmatiske framstillinger av dyr som truer mennesker. Dyrets egenart som selvstendig aktør med sitt utemmede levesett gir ofte utgangspunktet. Det plotet som velges er ofte det Tobias (1993) rangerer som nummer fire av de tjue mest vanlige plotene i filmfortellingen, nemlig «Rescue». Plottet konstruerer fortellingen om helten som redder menneskene ved å nedkjempe eller fange villdyret.

Som Burt (2002) viser, har fiksjonsfilmenes konstruksjon av dyr bidratt vesentlig og i økende grad til menneskenes oppfatninger av dyrene - gjennom hele filmens mer enn 120-årige historie. Både åpnende og lukkende krefter i våre oppfatninger av dyr er satt i spill. Men tendensen er likevel at temaene og scenarioene for dyreframstillinger på film er begrensede (Burt, 2002). Og selv om det kan identifiseres en tendens til tydelige forenklinger av dyr i tråd med menneskeskapte oppfatninger av dem, finnes det eksempler på det motsatte. Jean-Jacques Annauds «Bjørnen» (1988) er et slikt. Der forsøker Annaud etter eget utsagn å skape en fortelling ut fra dyrets eget perspektiv.

Filmer om store dyr har enten tatt på seg å skremme sine tilskuere ved å beskrive dyrene som monstre som vil menneskene til livs, eller de har forsøkt å forstå dyrenes verden, nærmest på antropologisk – og vennlig – vis. Til de første hører filmer som nevnte «King Kong», til de siste blant annet Simon Winchers «Free Willy» (1993), og altså «Bjørnen».

Men også små dyrs skremmende potensiale har vært tematisert, og her står Alfred Hitchcocks «Fuglene» (1963) i en særklasse. I hans filmer er det særlig spenning som står sentralt, Hitchcock nevnes gjerne som The master of suspence (Derry 2001). Selv små dyr kan altså skremme mennesket, og særlig hvis de opptrer i flokk, og hvis de oppfører seg på uvanlige måter. I «Fuglene» gjør de begge deler.

Vi finner forøvrig en parallell i sci-fi sjangeren, der filmskaperne ser ut til å elske å «finne opp» dyr, eller dyreliknende skapninger. Noen ganger opptrer de i dyreham, noen ganger tar de mer form av roboter, og noen ganger ser de ut som mennesker. Blant de mest kjente er «aliens», i Ridley Scotts «Alien» (1979) og flere oppfølgere - med variasjonene «Neomorph» og «Xenomorph XX121» i «Alien: Covenant» (2017):

De senere årene har tre regissører skapt et eget hjørne i dyrefilmsjangeren, gjennom å lage filmer som viser levende dinosaurer. Disse forhistoriske dyrene som mennesket aldri har sett, men som vi mange ganger har fantasert om. Dinosaurene er selvfølgelig ikke levende i egentlig forstand. De er levendegjort, med en tydelig ambisjon om å vise oss hvordan disse dyrene faktisk så ut og beveget seg. Den første av filmene, «Jurassic Park» fra 1993, ble regissert av Steven Spielberg. Filmen var en stor suksess, og det som spesielt vekket publikums interesse var nettopp hvor levende, i betydningen realistiske, dinosaurene var.

Etter dette har Spielberg regissert en oppfølger, «The Lost World: Jurassic Park» (1997). Ytterligere tre filmer er laget etter dette (av andre regissører), og den siste av dem er altså gjenstand for denne artikkelen. Spielberg og hans selskap er med i bakgrunnen, både i ånden og via dollaren.

Metode

Forskeren oppsøkte pressevisning av «Jurrassic World: Fallen Kingdom» to dager før premieren. Filmen ble vist i en god sal med få forstyrrende elementer, nemlig den nye IMAX-salen i Odeon kino i Oslo. Filmen ble vist i 3D. Briller for 3D-formatet ble delt ut - og levert inn etter visningen. En slik pressevisning er vanligvis annerledes enn de visningene de fleste kinopublikummere opplever. Den sosiale siden av kinopplevelsen blir mindre tydelig i en slik setting, fordi salen ikke fylles opp. På den annen side er det få forstyrrende faktorer, noe som blant annet kan illustreres av lav popcornfaktor. I dette tilfellet var det også gjester tilstede, slik at opplevelsen lå nærmere en vanlig kino-opplevelse.

Etikk

Det kan ikke anføres spesielle etiske problemer knyttet til dette metodiske valget. Forskeren har ingen bindinger til selskapet bak filmen. Han drakk en kaffe på selskapets regning før visningen, men dette må sees på en mindre ytelse som ikke bør ha særlig innvirkning på studien. Den aktuelle forskerens førforståelse er at det er spennende å se dinosaurer levendegjort på film, men at framstillingen må føles realistisk, og gjerne gi oss innblikk i disse store dyrenes verden, for at den skal fungere godt. Eventuelt kan den være så urealistisk at den fungerer som humor, eller så utpreget urealistisk at vi blir fanget i en vill fantasiverden.

Funn

Denne filmen er lagt opp som en redningsaksjon der menneskene, representert ved fire hovedpersoner, skal redde dinosaurene fra verdens eneste dinosausbefolkede øy fra en vulkankatastrofe. Øya er den etter hvert nedlagte Jurassic Park. En rekke komplikasjoner oppstår, blant annet et fullskala vulkanutbrudd, griske kapitalister som vil bortføre og selge dinosaurene og som dessuten driver med genmodifisering for å utvikle nye raser.

De fire redningspersonene, to av hvert kjønn, og en jente tidlig i ti-tolv års-alderen, er de gode og snille. Alle de andre, både dyr og mennesker, opptrer som motsatsen. To unntak er det likevel: Den delvis tamme dinosauren Blue, og en planteetende statist-dinosaur av langhalstypen.

Det hele utvikler seg via en rekke usannsynligheter som fungerer godt. Ingen dinosaurer får spist opp våre helter, selv om de er farlig nær en rekke ganger.

Diskusjon

I det følgende diskuteres forskningsspørsmålene på bakgrunn av utvalgte kilder fra filmlitteraturen.

Som Buckland (1999) viser er det skremmende i slike filmer ikke alene knyttet til fiksjonen, men like mye til at de viser «a possible world», altså at det vi ser kunne ha skjedd. Selv om vi strengt tatt ikke helt tror det. Vi vet godt at dataanimering kan skape de mest utrolige bilder. Samtidig tror vi ganske mye på deler av framstillingen, fordi vi går inn i fortellingen med et emosjonelt apparat som er åpent for nettopp det. Vi er villige reseptorer (Iversen 2016). Kirby (2003) hevder at filmer av denne typen påtvinger oss bestemte oppfatninger av for eksempel dinosaurer fordi vi kan «bevitne» fenomener som egentlig ikke eksisterer. Vi blir altså både påvirket og ikke påvirket.

På samme vis som i mange moderne filmer med ambisjoner om å underholde store publikumsgrupper, er også denne filmen utstyrt med et velkomponert lydbilde. Det gir en viktig del av opplevelsen. Dinosaurfilmene kan nærmest ikke tenkes laget uten slike elementer, der særlig dinosaurenes brøl er sentrale. Det er også filmens musikk, og her er det særlig stort anlagt orkestermusikk som anvendes. Sammen med bildene av de store dyrene utsettes vi gjennom filmens lyd for det Chion (2009) kaller audio-visuelle kombinasjoner. Dyret er stort, det framstår som et villdyr, og det brøler med stor lydstyrke. Det store dyret framstår på denne måten som farlig og lite påvirkbart, sett fra menneskets side.

Likevel er det påfallende hvor lite skremt vi egentlig blir. Virkemidlene er kraftige, og vi så å si hopper i stolen når vi utsettes for dem. Men de færreste av oss vil komme til å ta en ekstra kikk under senga når vi skal legge oss for å sjekke om det finnes et uhyre der, etter å ha sett denne filmen. Det handler nok om at vi etter hvert er vant til slike virkemidler. Men underholdningsfaktoren er høy. Skremmepotensialet er av her-og nå-typen, ikke av det mer snikende slaget. Bayona har valgt en relativt rett fram fortellermåte, og det gjør at publikum i mange land vil kunne forstå den. Samtidig; den vil ikke gi cineastene frysninger av lykke.

Denne filmen gir lite nytt om dinosaurene. At de spiser mennesker (iallfall de mest skremmende av arten) og brøler høyt, vet vi fra før. Men filmen er stort sett godt gjennomført, og fungerer altså som underholdning.

Dyreframstillingen kunne gjerne vært utviklet mer. Og gjerne ikke i den retningen som antydes ved portrettet av Blue. Vi lever i en tid der vi, iallfall noen av oss, begynner å øke vår forståelse av dyrenes verden og deres velferd. I denne fortellingen er dyrene stort sett framstilt som fiender, selv om det finnes unntak til dette. Kanskje kunne man tenke seg at nettopp en film med så stor publikumsappell ville kunne påta seg oppgaven å lære oss mer om dyr. Dette er nemlig Hollywood på sitt mest profesjonelle.

Det ligger noen politiske undertoner i begynnelsen og slutten av filmen. Men mellom der finner vi i hovedsak er to timer langt action-drama. Den mest spennende delen av den handler om kampen mellom dyr og mennesker, og mellom natur og kultur. Den minst spennende viser klassiske actionscener mellom mennesker – de gode og de onde.

Bayona bidrar ikke til at vi lærer mer om dyrene, og heller ikke om dinosaurene spesielt. Men han underholder med sin filmfortelling, der han gjenskaper narrativet om kampen mellom mennesker og (onde) dyr.

Implikasjoner for feltet

Ettersom produksjonsselskapet har laget en slutt som gir mulighet for nok en Jurassic-film (vi kunne ikke vente noe annet), vil det være i alle fall en teoretisk mulighet for at en videre utforskning av tematikken kan påregnes. Undertegnede forsker vil anbefale at denne går mer inn på forholdet dyr–menneske, og demper de mest ihuga actiongrepene.

Referanser

Buckland, Warren. (1999). Between fact and science fiction: Spielberg's digital dinosaurs, possible worlds, and the new aesthetic realism. Screen, Volume 40, Issue 2, 1 July 1999, Pages 177–192

Burt, Jonathan. (2002). Animals in film. London: Reaktion books

Chion, Michael. (2009). Film, a Sound Art. New York: Colombia University Press

Derry, Charles. (2001). The suspense thriller. Films in the shadow of Alfred Hitchcock. Jefferson: McFarland & Co.

Kirby, David A. (2003). Science Consultants, Fictional Films, and Scientific Practice. Social Studies of Science, Vol. 33, No. 2. (Apr., 2003), pp. 231-268.

Iversen, Gunnar. (2016). Den sosiale filmhistorien. I Jan Anders Diesen, Tore Helseth og Gunnar Iversen (red.): Den levende fortiden. Filmhistorie og filmhistoriografi. Oslo: Universitetsforlaget

Thompson, Kristin og Bordwell, David. (2010). Film History. An Introduction. New York: McGraw-Hill

Tobias, Ronald B. (1993). 20 Master Plots. And how to build them. Cincinatti: Writer's Digest Books

FAKTA

Jurassic World: Fallen Kingdom

Norgespremiere: 08.06.2018

Sjanger: Action, Eventyr, Sci-Fi

Skuespillere: Bryce Dallas Howard, Chris Pratt, Jeff Goldblum, Toby Jones,Ted Levine, James Cromwell

Regi: J.A. Bayona

Manus: Derek Connolly, Michael Crichton, Colin Trevorrow

Nasjonalitet: USA

Språk: Engelsk

Lengde: 2 t. 8 min.

Aldersgrense: 12 år