Barneskjebner i forblåst landskap

I denne filmen møter vi søskenparet Eydis og Kári, som havner på barnehjem. Eydis er storesøster på seks år, og Kári er lillebroren på fem.

Filmen starter med at søskenparet reiser med bussen til det avsidesliggende barnehjemmet Arnartangi. Moren sender dem på sommeropphold på barnehjemmet. Hun vinker farvel med spor av et blått øye. På barnehjemmet blir de tatt i mot av noen voksne som iallfall i den norske oversettelsen går under betegnelsen «pleiere». De er kvinner og de er ikke særlig hyggelige.

På barnehjemmet er noen av barna «sommerbarn», de skal hjem etter at sommeren er slutt. De andre, vinterbarna, bor der på mer permanent basis. Eydis og Kári installeres i overkøye og underkøye på sovesalen for sommerbarna.

Etter hvert får vi vite at pappa har vært sint, og at mamma har havnet på sykehus. Det er dette som er forklaringen barna har fått. De er også blitt fortalt at pappa bygger et slott i utlandet, og at mamma må hvile.

Regissør og manusforfatter Guðrún Ragnarsdóttir velger å legge fortellingen for sin debutfilm til hjemlandet Island. Scenen er satt til 50-60-tallet. Brynhildur Guðjónsdóttir spiller den ledende voksenrollen, som barnehjemmets styrer.

Fra første stund skal det vise seg at oppholdet ikke inneholder mye glede. Her skal barna innordne seg, og styreren passer på som en smed så ingen bryter de reglene som er satt opp. Jeg faller litt av på dette punktet. De ansatte, og særlig styreren, er stort sett så gjennomført uvennlige at jeg mister litt troen på måten de framstilles på. Her hagler det med setninger som «kle på deg selv, det gjør alle her», «slutt å syte» og «ta dere sammen».

Samtidig snakker alle de barna som deltar i dialogen om mamma, og de sier til hverandre at de lurer på når mamma kommer.

Så kan man tenke over om dette er et bilde på situasjonen i islandske barnehjem på 50-60-tallet eller ikke. Jeg tok meg i å kjenne på et snev av tvil. Men her kan det være jeg tar feil. Ragnarsdóttirhar selv erfaring med det islandske barnevernet. Manuset bygger i stor grad på situasjoner vi har sett mange ganger før; den uforsonlige styreren med håret i en knute i nakken, de strenge måltidene der alle må spise maten selv om de brekker seg, sengevætingen som fører til at barnet får kjeft for å ødelegge madrassen og så videre.

For meg blir det likevel viktigere å reflektere over om den massive negativiteten fra de ansatte fungerer rent dramaturgisk. Og det synes jeg den bare delvis gjør. De ulike situasjonene blir stående som en rekke enkelteksempler på barnehjemmets måte å fungere på, og det trekkes i for liten grad tråder mellom dem. En slik rød tråd ville kunne skape en samlet stemning av fortvilelse og av manglende hygge og glede. Her er det for eksempel ikke lov å ha med egne leker, noe Kári får erfare idet ballen hans blir tatt i fra ham når han ankommer med søsteren. Samtidig har barna ingen ting å leke med i dagliglivet på barnehjemmet. Dette punktet er ett av flere som burde vært utnyttet bedre i manuset.

Scenen der potensielle fosterforeldre kommer for å plukke ut et barn de kan få med hjem er svært kort, og gir dermed ikke mer enn en antydning av den dramatikken slike situasjoner bærer med seg for barn som har opplevd dem.

Det sterkeste enkeltelementet i denne filmen er Ásgrímur Guðbjartssons foto. Han gir oss flotte bilder av islandsk natur der barnehjemmet befinner seg, forblåst og karrig. Disse bildene skaper grunnstemningen i filmen.

Utover i denne fortellingen velger Ragnarsdóttir å legge inn flere fantasi-elementer, eller kanskje vi skal kalle det islett av magisk realisme. Jeg synes ikke dette grepet fungerer optimalt, spesielt fordi det ikke er spesielt godt gjennomført.

Ragnarsdóttir har laget en tankevekkende film. Barn som har opplevd, og kanskje til og med vokst under, slike forhold har ikke hatt det bra. Derfor er det fint at denne typen fortellinger fortelles. Men den lider under noen valg som gjør at den ikke hevder seg øverst blant filmer om og med barn. Her har nivået hevet seg skyhøyt de senere årene, og det skal en del til for å havne blant de helt gode.

Vil du lese flere av Khronos anmeldelser av film for et kresent publikum, se her.

FAKTA

Sommerbarn

Norgespremiere: 04.05.2018

Originaltittel: Sumarbörn

Sjanger: Drama

Skuespillere: Brynhildur Guðjónsdóttir, Kristjana Thors, Stefán Örn Eggertsson

Manus og regi: Guðrún Ragnarsdóttir

Produsent: Anna María Karlsdóttir, Hrönn Kristinsdóttir, Egil Ødegård

Nasjonalitet: Island, Norge

Språk: Islandsk

Lengde: 1 t. 24 min.

Aldersgrense : 9 år