Fransk opprør

Film. De har ikke gule vester i denne filmen. De har røde. Men de er like kampvillige.

Publisert

Film der handlingen utelukkende dreier seg om arbeidskamper er ikke hverdagskost. I enkelte historiske perioder har vi sett flere filmer med dette som tema, og 70-80-tallet var en slik periode.

Denne filmen forteller om en virkelighet som mange opplever i dag, og har levd med gjennom de siste elleve årene. De lever – i langt større grad enn nordmenn flest – på randen av personlig konkurs, og er fullstendig avhengig av tryggheten i en fast jobb. Det er for øvrig en gåte at «post-finanskrisen»-filmer ikke har svingt seg opp til å bli en egen sjanger. Her ligger det mye stoff, både av politisk og menneskelig interesse.

Fakta

Fransk opprør

Norgespremiere: 12.04.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere Vincent Lindon, Mélanie Rover

Regi: Stéphane Brizé

Manus: Ralph Blindauer, Stéphane Brizé, Olivier Gorce, Olivier Lemaire, Xavier Mathieu

Produsent: Philip Boëffard, Stéphane Brizé, Vincent Lindon, Ève Machuel, Christophe Rossignon

Foto: Eric Dumont

Musikk: Bertrand Blessing

Nasjonalitet: Frankrike

Språk: Fransk

Lengde: 1 t. 53 min.

Aldersgrense: 12 år

Nå har regissør Stèphane Brizé laget en film som går tett inn i en konflikt på en tyskeid bilfabrikk i Frankrike. Fabrikken skal legges ned, og 1100 arbeidere står i fare for å miste jobben. De godtar ikke nedleggelsen. Ikke minst fordi de to år tidligere inngikk en skriftlig avtale med ledelsen om å gå ned i lønn for å beholde jobbene i minst fem år. Derfor innleder de en streik og en blokkering av bedriften.

«Fransk opprør» er en film som fokuserer på det kollektive elementet. Alle involverte, og særlig de streikende arbeiderne, opptrer som kollektive aktører i felles anstrengelser for å nå sine mål.

Likevel er det en person som trer tydeligere fram enn alle andre, fagforeningslederen Laurent. Han spilles av Vincent Lindon. Og det er nettopp Lindon som bærer filmen på sine skuldre. Han er i bildet det meste av tiden. Han gir et svært inderlig og troverdig bilde av sin karakter.

For å nå fram overfor en bedriftsledelse som står hardt på sitt, organiserer arbeiderne en kompromissløs strategi. De er enige om å ikke gi ved dørene. Denne enigheten slår etter hvert sprekker.

I løpet av knappe to timer er vi med på en rekke mer og mindre formelle møter de streikende mellom, og mellom dem og representanter for bedriften og myndighetene. Det diskuteres og krangles så fillene fyker. Disse scenene blir kollektive tablåer som hver og en og samlet symboliserer avstanden mellom aktørene – eller partene, som de ofte kalles i slike sammenhenger.

For en språkinteressert person er dialogen i «Fransk opprør» interessant. Her forhandles det, men med to svært ulike språklige utgangspunkt.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent OsloMet

Vi blir i stor grad invitert til å være tilstede i hendelsene. Kameraet ligger tett på aktørene, og vi får følelsen av at fotografen må snike seg mellom de tilstedeværende for å få sine bilder i de ofte trange rommene. Dette skaper en fin og klaustrofobisk følelse.

Vi introduseres for de ulike rollene som gis i et slikt virkelighetsdrama; den makthavende, den tildekkende, den opposisjonelle, den fortvilede. Styrken i Brizés film, ut fra dette perspektivet, er først og fremst at vi involveres i følelsen av fortvilelse over at spillet har en fiksert løsning. Det fører ikke noe sted hen. Slutten skal selvfølgelig ikke røpes her, men underveis er iallfall fortvilelsen økende.

Men valget om å ta oss med på alle streikemøtene og forhandlingsmøtene gjør også filmen mindre tilgjengelig og engasjerende enn den kunne vært. Svært mange scener er støyende, opprivende og lite håpefulle. Dessuten er mange av dem svært like. Franske arbeidskamper har tradisjonelt vært tøffere enn de fleste av våre egne. Slik sett er støyen på sin plass. Men rent filmatisk skulle jeg ønsket en større bredde i virkemidlene.

Sidefortellingen om Laurents gravide datter er vakker, men utnyttes ikke skikkelig før mot slutten. Først da forstår vi hvorfor den i det hele tatt er med.

For en språkinteressert person er dialogen i «Fransk opprør» interessant. Her forhandles det, men med to svært ulike språklige utgangspunkt. Hverdagsspråket med tydelige islett av opprørsspråk kolliderer med maktspråket. Vi befinner oss i en av samfunnets virkelige konfliktsoner, og det er særlig i språket dette manifesteres. Her ligger en av filmens styrker.

Noen steder bruker Brizé musikk istedenfor lyden av de faktiske hendelsene. Det fungerer godt. Det forsterker følelsen av at vi er tilstede i et teater med ferdigskrevne roller og forhåndsbestemt slutt.

Originaltittelen på Brizés film er «En Guerre», altså «I krig». Denne tittelen kan man gjerne ta med seg inn i kinosalen