«Ansiktet»er estetisk ambisiøs, klarer tidvis å innfri - men ikke hele veien.
Film: Polsk selvransakelse
Film. Dette er en film som handler om mennesker i et lokalsamfunn og om hvordan de reagerer når en ung mann får ansiktet vansiret i en ulykke. Og det er en film som kommenterer på polske forhold.
Publisert
Oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Vi blir kjent med en bygd som egentlig kunne vært hvor som helst i innlands-Norge. Landskapet likner. Typegalleriet er også ganske nært det vi kunne sett i en norsk film. Likevel er noe annerledes. Dette er nemlig ikke Norge, det er «naboland» som på noen måter er ganske ulikt.
To av de unge i dette samfunnet stikker seg ut: Jacek og Dagmara. De er et par som lever livet og har det bra i hverandres selskap. Han er heavy-rocker, hun er bygdas babe. Og når han spør om hun vil gifte seg med ham, ser det ut til at lykken skal smile.
Fakta
Ansiktet
Norgespremiere: 17.05.2019
Skuespillere: Mateusz Kosciukiewicz, Agnieszka Podsiadlik, Malgorzata Gorol
Regi: Malgorzata Szumowska,
Manus: Malgorzata Szumowska, Michal Englert
Lengde: 1 t. 31 min.
Aldersgrense: 9 år
Jacek er arbeider på bygdas store prestisjeprosjekt, de skal sette opp en Kristus-statue som er en kopi av statuen i Rio, men enda høyere. Den blir dermed verdens høyeste når den er ferdig (statuen eksisterer for øvrig i virkeligheten, i byen Świebodzin).
Men så blir Jacek skadet i en arbeidsulykke. Han overlever et fall, men får så store skader i ansiktet at han mister sitt utseende og delvis talen. Han blir avhengig av medisinsk hjelp, antagelig resten av livet. Den kule Jacek er blitt den hjelpetrengende Jacek.
Hovedtemaet i filmen er hvordan samfunnet reagerer når Jacek kommer tilbake. Det viser seg at familien stiller opp for ham uten å blunke. Mens andre ikke finner det like naturlig å støtte ham. Samfunnets ordninger for den som er skadet i en arbeidsulykke ser heller ikke ut til å være særlig gode.
Regissør Malgorzata Szumowska har laget en film som trekker meg i to retninger. Jeg har lyst til å like den, men får det ikke helt til. Jeg er altså mindre enn entusiastisk enn fjorårets Berlin-festival var. Der hentet denne filmen hjem selveste Sølvbjørnen.
I denne filmen er en relativt ny visuell effekt brukt ganske mye. Det dreier seg om den såkalte diorama-effekten. Man kan skape den enten gjennom bruk av spesielle objektiver og linser, eller gjennom digital manipulering av de ferdige bildene. Bilder manipulert på en av disse måtene gir forskyvinger i hva som er i fokus i bildene, og den fører ofte til at det som er i fokus framtrer som mindre enn det er.
Jeg skulle ønske denne filmen hadde mer Polen og mindre estetisk effektmakeri. Da kunne den blitt riktig fin. For den har avgjort sine øyeblikk.
Jan Storø
Szumowska forteller i intervjuer at hun i samarbeid med fotografen Michal Englert valgte denne effekten for å vise en deformert verden der den deformerte mannen tar seg fram.
Slik bruker hun det ikke. Effekten er ikke brukt hele tiden, ei heller i et bestemt utvalg scener. Tvert i mot er effekten brukt slik at det er vanskelig å finne begrunnelsen for den i mange av scenene – selv når man kjenner regissørens intensjon. Dessuten er den brukt altfor mye, slik at den skaper en estetisk helhet som blir forstyrrende. Rett nok kan vi observere noen enkeltscener der den fungerer svært godt, som en oppvåkningsscene på et sykehus, en kollektscene i en kirke, og en kort, men vakker scene mellom Jacek og Dagmara i et bryllup.
For meg blir summen likevel at dette effektmakeriet ødelegger mye for det visuelle helhetsinntrykket. Det er synd, fordi Szumowska har til rådighet – og ganske ofte viser – kraftfulle iscenesettelser gestaltet av flotte karakterer. Det er altså også mye å glede seg over i denne filmen. Enkeltscener fra «Ansiktet» vil bli husket fordi de er godt laget, og fordi de forteller fram en kultur på den polske landsbygda der for eksempel familie og religion er blant de mest sentrale verdiene
Jeg savner en tydelig fortellerstemme i den innledende delen. Helt fram til ulykken er hovedinntrykket at miljøene og personene har mye å gi, og at enkelte scener er svært gode. Men også at vi ikke får nok hjelp fra regissøren og klipperen til å skape tonen i dramaet i vårt eget hode. Etter ulykken henger fortellingen bedre sammen. Da er grunnen beredt for Szumowskas prosjekt.
Malgorzata Szumowska, som er en av ytterst få kvinnelige polske regissører, er opptatt av å skildre et samfunn som så til de grader preges av religion. Og ikke en hvilken som helst religion, den handler selvfølgelig om katolisismen. Hun beskriver den som en sterkt konserverende kraft, men samtidig en viktig tradisjonsbærer i positiv forstand.
Noen av de mest interessante scenene i «Ansiktet» foregår i skriftestolen. Der kommer menneskenes innerste fram. Der kommer dessuten kirkens svar på det som er presserende for de som oppsøker den. I disse scenene blir vi konfrontert med en kirke som har noen utfordringer – er det ikke det det heter?
Jeg skulle ønske denne filmen hadde mer Polen og mindre estetisk effektmakeri. Da kunne den blitt riktig fin. For den har avgjort sine øyeblikk.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!