Sonja Henie - Isprinsessens fall

Film. Det er på tide at vi får en film om Sonja Henie. Hun var en av de aller mest berømte nordmann, både her og i USA. Hennes idrettsgren var kunstløp.

Publisert   Sist oppdatert

Regissør Anne Sewitksy har valgt å fortelle om Henies tid i USA – som strakk seg fra 1937 til 1956. Men la oss rekapitulere hva som skjedde før dette. Allerede som ung var hun en stor idrettsstjerne. Hennes idrettslige karriere ga henne en rekke utmerkelser - tre OL-gull, ti VM-gull, seks EM-gull og sju NM-gull. Da hun vant sitt siste OL-gull i Berlin i 1936, med blant annet Adolf Hitler som publikum, var hun så suveren at hun i realiteten ikke hadde noen konkurrenter.

Rett etter dette ble hun tilbudt å reise til USA for en ny utfordring; å gjøre isshow mot betaling.

Fakta

Sonja

Norgespremiere: 25.12.2018

Sjanger: Drama

Skuespillere: Ine Marie Wilmann, Pål Sverre Hagen, Eldar Skar, Valene Kane

Regi: Anne Sewitsky

Manus: Mette Marit Bølstad, Andreas Markusson

Produsent: Synnøve Hørsdal

Språk: Norsk, Engelsk

Lengde: 1 t. 53 min.

Aldersgrense: 12 år

Dette takket hun ja til, og raskt etterpå var hun på plass i Los Angeles, sammen med broren, moren og faren. Dermed var Hollywood neste post på programmet. Sonja Henie skulle på lerretet.

Filmens første del går summarisk gjennom hendelsene i Henies svært suksessrike karriere. I noen år pekte alle pilene oppover. Hun var den beste betalte skuespilleren i Hollywood i en periode. Men andre tider skulle komme.

I begynnelsen av filmen er Henie sjarmerende, ivrig pågående for at ting skal skje, for at kontrakter om spillefilmer skal signeres, for at de omreisende showene hun er stjernen i skal komme seg på veien. Hun smiler seg gjennom forhandlinger med noen av Hollywoods tøffeste produsenter. Hun mestrer det rå partylivet, alkoholen, dopet og et utstrakt sex-liv.

I denne første delen velger Sewitsky en relativt stakkato fortellerstil som i grunnen gir en følelse av at dette stoffet må gjøres unna før vi kommer det hun virkelig ønsker å fortelle om. Overgangene mellom scener løses med tekstplakater som forteller hvor vi er. Vi kommer ikke dypere inn i karakterene.

Det er først når det hele begynner å rakne for Henie at filmen begynner å leve. Men da tar den til gjengjeld fatt i oss. En stor del av filmen handler om denne tiden, og det ser ut til at det først og fremst er dette Sewitksy vil fortelle oss om.

Når vi kommer til denne delen av fortellingen ser vi hvilket godt valg Ine Marie Willmann er i tittelrollen. For mange vil hun være et relativt nytt navn, men mange vil vite at hun også spilte den kvinnelige hovedrollen i Sewitskys «De nærmeste» (2015).

Willmanns vilje og evne til å skildre sin karakters reise fra evig suksess via de første motganger og til et fall av dimensjoner er imponerende.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Fra dette øyeblikk får vi først se overgangen fra den alltid smilende og suksessrike Sonja til en mørkere karakter. Og vi får se hvordan Willmann framstiller en kvinne som nekter å innse at vanskelighetene begynner å ta grep om hennes tilværelse. Hun er ikke alene på tronen lenger og det ville livet setter spor.

Willmanns vilje og evne til å skildre sin karakters reise fra evig suksess via de første motganger og til et fall av dimensjoner er imponerende. Det er dette som denne filmens viktigste tilgang, og som gjør at den samlet sett er vel verdt å se. Her får også fortellingen styre fortellermåten mer enn i den første delen.

Særlig er èn scene der hun tar farvel med barndomsvennen Niels, og en senere scene på et hotellrom i Rio svært gripende. Her blir en stjerne kjent med seg selv, og vi får bivåne det.

Jeg skulle likevel ønske meg at Sewitsky hadde utforsket enkelte sider av Henies liv noe grundigere. Som kvinne i en svært mannsdominert og konservativ amerikansk underholdningsbransje har hun antagelig støtt på barrierer. Men dette ser vi lite eller ingenting av. At Henie utrettet ganske mye som forretningskvinne, blir delvis borte i denne fortellingen. Dermed blir portrettet av Sonja Henie til en viss grad en privat og personlig portrett, og vi får ikke se hennes opp mot et samfunn. Dette valget er Sewitsky og manusforfatterne Mette Marit Bølstad og Andreas Markusson selvfølgelig i sin fulle rett til å gjøre. Jeg vil bare antyde et savn etter et bredere bilde.

Sewitsky har gjort et utradisjonelt valg for musikk til filmen. Mye av soundtracket er tøff, nåtidig musikk. Dette fungerer overraskende bra.

Samlet sett er «Sonja» en god film, selv om jeg skulle ønsket at enkelte valg for manuset var gjort annerledes. Anne Sewitsky befester sin posisjon som regissør, og Ine Marie Willmann som skuespiller.