Tina er annerledes, og lever på sett og vis på siden av samfunnet. Hun vet godt om sitt utenforskap.

Et filosofisk skrekkdrama

Film. «Grensen» bør sees, av den som vil opplyses - og opprøres. Filmene var en av de helt store snakkisene på årets Cannesfestival.

Publisert
Fakta

Grensen

Norgespremiere: 19.10.2018

Originaltittel: Gräns

Sjanger: Drama, Thriller

Skuespillere: Eva Melander, Eero Milonoff, Viktor Åkerblom

Regi: Ali Abbasi

Nasjonalitet: Sverige

Språk: Svensk

Lengde: 1 t. 41 min.

Produksjonsår: 2018

Aldersgrense: 15 år

Copyright foto: Another World Entertainment

Dette er en av de filmene det blir helt feil å gi et handlingsreferat av. «Grensen» skal sees fra begynnelsen, helst uten å vite noe særlig, og deretter videre gjennom en del hendelser, til en avslutning som du kanskje kan gjette deg fram til etter over halvparten av filmen – men som du ikke helt tror kan være mulig før den inntreffer.

Nok en gang leverer en svensk regissør film på et nivå som vi i Norge bør applaudere og lære av.

Vi møter Tina, som bor i et slitent hus ute i et skogsområde utenfor Stockholm. Hun har ikke mye sosial omgang med andre, men snakker noen få setninger i det daglige med sin leieboer. Dessuten besøker hun faren på aldershjemmet.

«Grensen» er en ubehagelig film. Den passer kanskje ikke for alle. Men den som utsetter seg for den vil ikke gå uberørt hjem - i en positiv forstand av ordet.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent OsloMet

Hun er annerledes, og lever på sett og vis på siden av samfunnet. Hun vet godt om sitt utenforskap. Og idet vi møter henne har hun på mange måter akseptert det.

Tina har jobb, og i den kan hun bruke sin spesielle kompetanse. Hun er toller der Finnlandsbåtene kommer inn. Tina er uhyggelig (ordet er ikke tilfeldig valgt) god i sitt arbeid. Hun kan lukte seg fram til de som smugler. Hun lukter skam, skyld og vrede, som hun selv sier. Derfor slipper ingen forbi henne dersom de forsøker seg på å smugle.

En dag møter hun Vore, en underlig fyr som hun føler samhørighet med. Og hun blir involvert i en kriminaletterforskning etter at hun har avslørt en reisende med barneporno.

Regissør Ali Abassi lar oss oppleve fortellingen i et tempo som han suverent har definert – for det meste er det ganske langsomt. Her er det bare å sette oss til rette i kinostolen og la fortellingen bringe oss gjennom begivenhetene. Og i deler av filmen utsettes vi for intense spenningsekvenser.

Den visuelle stilen er røff, men likevel på et vis finstemt. Dette bidrar til å menneskeliggjøre de to hovedkarakterene, Tina og Vore.

Filmen bygger på en novelle av John Ajvide Lindqvist, som også skrev manuset til «La den rette komme inn» (2008). Som den filmen behandler også denne sitt tema i en blanding av hyperrealisme og overnaturlige elementer. Dette skaper et helt eget filmunivers, og vi utfordres hele tiden av denne vekslingen. Alt vi ser må veies opp mot spørsmålet om hva som er virkelighet.

De to hovedrollene spilles av Eva Melander og Eero Milonoff. De leverer et finstemt spill seg imellom. Og det på tross av at de rent kroppslig har måttet gå gjennom store forandringer for å gestalte disse karakterene. Dialogen er ofte mer nonverbal enn verbal. Faktene er ofte heller små. Vi får mange nære bilder av ansikt og mimikk. Spillet og dialogen setter seg i mellomgulvet på oss som bevitner dem.

«Grensen» er en ubehagelig film. Den passer kanskje ikke for alle. Men den som utsetter seg for den vil ikke gå uberørt hjem - i en positiv forstand av ordet. Den handler på ett plan om noen mennesker i utkanten av samfunnet. På andre plan inviterer den til en rekke tolkningsmuligheter, der politiske, etiske og filosofiske spørsmål legges på bordet.

Ali Abassi har laget en film om mennesker, og om – vel – de andre. Den vil bli snakket om. Lenge.