Miljøthrillerkomedie fra Island

Film. Denne islandske filmen er hyggelig og småmorsom, men kunne gjerne vært tøffere i tonen, mener vår anmelder.

Publisert   Sist oppdatert

Kvinnen som er på krigsstien er Halla. Hun er 49, singel, kordirigent og tilsynelatende en dame som ikke gjør noen fortred. Hun ser ut til å passe sitt. Hvem skulle trodd at Halla kunne være en rebell?

Fakta

Kvinne på krigsstien

Norgespremiere: 25.01.2019

Originaltittel: Kona fer í stríð

Sjanger: Drama

Skuespillere: Halldóra Geirharðsdóttir, Davíð Þór Jónsson, Magnús Trygvason Eliasen

Regi: Benedikt Erlingsson

Manus: Benedikt Erlingsson, Ólafur Egill Egilsson

Produsent: Marianne Slot, Benedikt Erlingsson, Carine Leblanc

Foto: Bergsteinn Björgúlfsson

Musikk: Davíð Þór Jónsson

Nasjonalitet: Island

Språk: Islandsk

Lengde: 1 t. 41 min.

Aldersgrense: 6 år

Men hun har altså også en annen side. Over tid har hun drevet sin egen lille terrorcelle mot myndighetens miljøpolitikk. Når vi møter henne er hun i ferd med å lamme strømforsyningen over store områder med massive problemer for industrien og andre samfunnsfunksjoner som følge.

Halla har allerede gjort så mye at regjeringen, med hjelp av politiet, har satt løsning av saken som topp prioritet. De leter i blinde tross hyppig bruk av droner, varmesøkende kameraer, helikoptre og veisperringer.

En dag får Halla en påminnelse om et annet prosjekt hun har planlagt, men glemt. Hun har søkt om å få adoptere et barn. Fire år etter at hun søkte har nå ukrainske myndigheter klart å finne et barn til henne; fire år gamle Nika. Hun får bilde og invitasjon til å hente den lille jenta.

«Kvinne på krigsstien» kunne tjent på tydeligere karakterer og mer eksplisitt politikk, da ville filmen kunne blitt langt mer fokusert.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Filmen er en småmorsom komedie med thrillerelementer. Den handler om miljø. Men også om at vi mennesker har ulike veier til det vi oppfatter som våre livsprosjekter. Hallas søster, yogainstruktøren Åsa og gress- og sauebonden Sveinbjørn, en slags fetter av det stødige slaget, blir sentrale bipersoner. Særlig mot slutten forvikler det hele seg på en underholdende måte.

En spansk turist på sykkel blandes ufrivillig inn i det hele. Artig, men et velbrukt poeng fra andre filmer.

Vi kommer ikke inn på personene i denne filmen. De blir ikke hele mennesker for oss. Det er kanskje ikke heller det regissør Benedikt Erlingsson har villet. Han viser oss figurer som agerer med hverandre. Selve ideen bak Hallas terrorhandlinger blir heller ikke spesielt godt forklart. Vi hører om et miljøengasjement, men resten overlates til fantasien. Til publikums fantasi.

Dette er et helt greit valg, men «Kvinne på krigsstien» kunne tjent på tydeligere karakterer og mer eksplisitt politikk, da ville filmen kunne blitt langt mer fokusert. Nå blir den trygt plassert i feelgoodsjangeren. I et litt tannløst hjørne av den.

Halldóra Geirharðsdóttir gjør forresten både rollen som Halla, og som søsteren Åsa, og det fungerer.

Benedikt Erlingsson har valgt å framheve musikken i denne filmen på en spesiell måte. Musikerne er tilstede i bildet når de spiller. Enten det er midt på tundraen, i Hallas lille leilighet eller på flyplassen. Med ett unntak er de med i handlingen, men likevel stort sett utenfor. Vi snakker om en ukrainsk vokaltrio bestående av flotte kvinnestemmer, og et tremanns orkester som spiller tuba, trekkspill og trommer. Når de dukker opp første gangen er det morsomt. Etter hvert er det litt mer konstruert, men deretter blir det i grunnen helt i orden. Dette er et scenisk valg for denne filmen. I orden. Men mer et element som skaper et inntrykk enn at det gir et uttrykk (for noe spesifikt).

Se gjerne «Kvinne på krigssstien». Den er artig, og gir god underholdning. For oss nordmenn er det alltid morsomt å se det våre naboer holder på med. Island er blant våre nærmeste filmnaboer. Det er én av grunnene til å se deres filmer.