Når terroren rammer langt borte

I de fire dagene 26. til 29. november 2008 ble Mumbai i India utsatt for en samordnet terroraksjon. Ti menn utførte angrepene, på 12 ulike steder i byen. De drepte 165 mennesker og skadet minst 300. Ni av de ti terroristene ble også drept. Dette er de nakne fakta i en terroraksjon som vi fikk ta del i gjennom nyhetene, men som kanskje er delvis glemt i vår del av verden i dag.

Denne filmen forteller om hva som skjedde, men er en dramatisering.

Hotel Mumbai er en spennende film. Den beskriver detaljert hvordan en samordnet terroraksjon kan foregå, og (antagelig) hvordan nettopp denne foregikk.

FAKTA

Hotel Mumbai

Norgespremiere: 14.06.2019

Sjanger: Drama, Thriller

Skuespillere: Dev Patel, Armie Hammer, Nazanin Boniadi, Tilda Cobham-Hervey med Anupam Kher,Jason Isaacs

Regi: Anthony Maras

Manus: John Collee, Anthony Maras

Nasjonalitet: USA, Australia, India

Originalspråk: Engelsk

Lengde 2 t. 3 min.

Aldersgrense: 15 år

Disse dagene er et mørkt kapittel i Mumbais historie. Byen som også tidligere har opplevd mange terroraksjoner. Over store deler av byen ble dens innbyggere utsatt for terroristenes grusomheter, og den frykten som følger slike hendelser.

Regissør Anthony Maras har valgt å fokusere på den delen av terroren som fant sted inne på luksushotelletTaj. De andre delene kommer i skyggen. Rent dramaturgisk er dette et forståelig valg. Kanskje til og med blant de beste. Dette var den mest omfattende delen av hendelsene, og den ble ikke avsluttet før på den fjerde dagen. Terroristene holdt i praksis mange ansatte og gjester som gisler, i tillegg til at de drepte mange her. Men det hadde styrket filmen om vi hadde fått ta litt mer del i redselen som må ha fylt gatene – der folk ikke kunne være sikre på hva som kunne skje i neste øyeblikk.

Mange av de som fulgte dramaet på direktesendte nyheter disse dagene må dessuten ha hatt slektninger og venner midt inne i det voldelige helvetet som spilte seg ut få meter unna.

Vi får innblikk i hotellets indre liv i begynnelsen av denne fortellingen. Det preges av den ytterste luksus, og av det interne slagordet «The Guest is God». Her lever de velstående gjestene et liv avsondret fra fattigdommen rett utenfor. Det viser seg å være i terroristenes interesse å innta nettopp et slik sted fordi de ønsker oppmerksomhet fra verdenssamfunnet. De er på spesiell jakt etter rike amerikanere.

Bildene av hotellets smakfulle interiører, og de ansattes totale dedikasjon til å ta vare på gjestene kontrasteres, etter hvert som terroren utvikler seg, mot voldens blinde meningsløshet som brøyter seg vei inn. Det fungerer stort sett godt rent filmatisk fordi det setter et tydelig fokus på grusomhetene. Men det ligger et paradoks i at en film om terror i millionbyen Mumbai med mange fattige handler om hvordan terroren rammet de rike. Rett nok fokuseres det også på de ansatte, som for øvrig utgjorde den største gruppen dødsofre. Vi følger særlig èn av dem tett.

«Hotel Mumbai» er ikke en politisk film. Hvem terroristene var, hvor de kom fra og hvilke begrunnelser de hadde for sine handlinger, kommer bare fram i små porsjoner her og der. Vi vet fra nyhetsdekningen at den faktiske terrorhandlingen filmen bygger på ble utført av en gruppe militante islamister fra nabolandet Pakistan.

Når Maras har valgt å nedtone terrorens politiske sider og heller fokuserer på voldens grusomhet og det menneskelige dramaet for den som blir utsatt for den, kan en spørre seg om noe vesentlig blir borte. Burde vi ikke få hjelp til å forstå, til å analysere det vi blir vitne til? Vil ikke en ensidig dokumentasjon av hendelsene bare forsterke avmakten og bidra til å bygge barrierer mellom (i dette tilfelle) muslimer og alle andre? Her vil nok meningene være delte. Noen vil se filmen som bevis for hva som kan skje i islams navn. Andre vil fokusere på fanatisme og grusomhet. Atter andre vil være mest opptatt av hvordan tapperhet kan fortone seg i ekstreme situasjoner.

Og kanskje er det nettopp filmens styrke at den velger bort oppgaven å gjøre politisk analyse. Da unngår den å fordømme definerte grupper. Den viser grusomheter, men tar ikke stilling til annet og andre enn de som faktisk utførte handlingene. Dermed blir denne filmens prosjekt mer humanistisk enn politisk. Slik kan en film der politikken nedtones også ha en politisk funksjon.

«Hotel Mumbai» er en voldelig film. Terroristenes kaldblodighet vises fram usminket. Det kan ikke unngås at nettopp volden spiller en stor rolle i en slik fortelling. Her spilles den ut mot tapperheten til mange av de som ble utsatt for den. Særlig utmerker en del av de ansatte seg i så måte.

En av filmens styrker som filmfortelling er at den bygger opp en spenningskurve som faktisk øker utover i handlingsløpet. Vi blir sittende og holde oss fast i stolene: hvordan vil dette ende? Og denne spenningskurven baserer seg på at vi etter hvert blir kjent med enkelte av de som gjennomlever dramaet.

Terroraksjonen i Mumbai i 2008 var stor, grusom og like uforståelig som alle slike handlinger alle andre steder også er. Vi har ikke vondt av å bli minnet om den.