Høyreekstrem politikk i ferielandet

Publisert - Sist oppdatert

Film. Regissør Håvard Bustnes sitt prosjekt ser ut til å være å fortelle om den politiske utviklingen i Hellas, men også å åpne opp nordmenns forestilling om et land vi først og fremst kjenner gjennom strender, ouzo og fetaost.

I juli er mange nordmenn i Hellas. Eller de skal dit snart, eller de har nylig kommet tilbake. Da kan det være interessant å se en av de dokumentarene som graver i noe av det urovekkende som foregår i dette landet. Denne filmen er ikke helt ny. Den gikk på norske kinoer i april. Men nå er den tilgjengelig på nrk.no den neste måneden. Derfor – en forsinket anmeldelse.

Bustnes stiller innledningsvis i «Hatets vugge» spørsmålet «Hva har skjedd med Hellas?». Han sier videre: «For meg har det vært vindsurfing, blå himmel og hyggelige folk. Et sommerparadis for oss fra det kalde nord». Opp mot dette viser han fram det høyreekstreme partiet «Gyllent daggry». Slik etablerer han sitt tema.

De kvinnene som intervjues viker ikke en tomme. De har bestemt seg, og vil fortsette det de mener er en rettferdig kamp.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Over en periode på fire år har Bustnes fulgt noen av kvinnene bak de sentrale folkene i «Gyllent daggry». Partiet ble bygget opp av Nikolaos Michaloliakos. Da han og andre ledere i partiet ble fengslet i 2013 mistenkt for delaktighet i et politisk motivert drap, ble den daglige driften overtatt av datteren Ouriana. Vi følger henne og to andre kvinner – en mor og en ektefelle av de arresterte - som holder skansene og formidler meldinger fra de fengslede lederne på nett-tv sendinger og i valgmøter.

De kvinnene som intervjues viker ikke en tomme. De har bestemt seg, og vil fortsette det de mener er en rettferdig kamp.

De neste scenene handler om valgkampen i 2015. I dette valget ble «Gyllent daggry» det tredje største partiet i Hellas. Kvinnenes vikarjobb ga altså solide resultater. Da mennene slapp ut av fengsel og husarrest, trådte de likevel tilbake.

Bustnes viser bilder fra demonstrasjoner, politiske møter og gatekamper. Men de viktigste bildene er de der vi møter de kvinnelige representantene fra «Gyllent daggry» hjemme hos seg selv. De er mistenksomme når filmskaperne dukker opp med kameraene og lydutstyret sitt. Men de åpner hjemmene sine, tilsynelatende for å vise at de er vanlige mennesker, ikke de fascistene de ofte oppfattes som av meningsmotstanderne. Så nær kommer Bustnes med sitt team at vi er tilstede ved de sentrale familienes felles barnedåp.

Men i partiets hovedkvarter får filmteamet ikke slippe inn.

«Gyllent daggry» presenterer seg som en motstandsbevegelse mot et feilslått demokrati, og som et nasjonalistisk parti. Men de nekter, mer eller mindre eksplisitt, for å være et nazistisk parti. Gjennom filmen styrkes likevel bildet av et parti som i det minste flørter med nazisme. Partiet har for eksempel valgt et symbol, en logo, som ligger tett opp til hakekorset. Vi vet også at partiet knyttes til gjentatt bruk av vold mot blant annet innvandrere.

Bustnes velger en personlig stil for sin tilnærming. Han inkluderer seg selv som spørrende aktør, og refererer gjennom fortellerstemmen til samtalene med de han intervjuer som personlige samtaler («Hun fortalte meg at…» og «Jeg ble overrasket da hun viste meg….»). Noen ganger vendes kameraet også mot ham selv, mens han - bærende på lydutstyret - diskuterer politikken deres med intervjuobjektene. Her blir vi vitner til fast overbevisning fra de involverte og vi forstår at «Gyllent daggry» ikke er en døgnflue.

En så personlig involvering kan by på problemer. Hvis vi ser dokumentaristen som journalist ligger det en fare i at det utvalgte materialet som det rapporteres om ikke behandles ut fra et rimelig objektivitetshensyn. Bustnes er tydelig i en av diskusjonene på at han er humanist og dermed kritisk til «Gyllent daggrys» budskap. Det er likevel her vi møter filmens sterkeste budskap. De kvinnene som intervjues står fast ved sitt syn. De har bestemt seg, og vil fortsette det de mener er en rettferdig kamp. Den innebærer blant annet å bagatellisere de mest negative utslagene av politikken.

Filmens tittel spiller på at Hellas er demokratiets vugge, og paradokset i at dette partiet utvikler seg i rekordhastighet nettopp der. Jeg synes tittelen ødelegger noe for denne filmen. Det er problematisk at et parti som «Gyllent daggry» får så stor oppslutning, men det leder i seg selv ikke til at den høydramatiske tittelen blir legitimert.

«Hatets vugge» er en film som gir et dykk ned i hvordan en del politiske aktører tenker om seg selv. Det er en nødvendig film, og den forteller fram sitt budskap på en nær og forståelig måte.

Fakta

Hatets vugge

Norgespremiere: 06.04.2018

Sjanger: Dokumentar

Manus og regi: Håvard Bustnes

Produsent: Christian Falch, Håvard Bustnes

Nasjonalitet: Norge

Språk: Gresk/Norsk

Lengde: 1 t. 32 min.

Produksjonsår: 2018

Aldersgrense: 12 år