Den umulige situasjonen

(Se trailer fra filmen nederst i saken).

I filmen «Det er meg du vil ha» skildres en forelskelse mellom ungdomsskolelæreren Henriette og eleven Daniel. Et aktuelt tema på en høgskole, og kanskje særlig en høgskole som utdanner profesjonsutøvere som har som oppgave å hjelpe mennesker som er i nød, mennesker på søk etter mening med livet og mennesker som har mindre innflytelse fordi de er yngre enn profesjonsutøveren. Filmen har premiere til helgen. Den er regissert av Dag Johan Haugerud, som tidligere har vist seg som en meget habil filmskaper, sist med «Som du ser meg», en av mine egne favoritter fra 2012.

«Det er meg du vil ha» er annerledes og samtidig river den oss med seg. Dette kan nesten kalles en anti-film. Filmen byr ikke på en tradisjonell handling. Den har èn skuespiller og det meste av den foregår i ett rom, i karakterens kjøkken, over kjøkkenbordet. Her forteller hun, rett inn i kameraet, sin fortelling. Et par steder går også regissøren ut av filmens kontrakt med publikum idet han for eksempel inkluderer sin egen stemme som regissør. Filmen insisterer på et vis på ikke å være film. Og så langt kan det jo høres ganske kjedelig ut.

Men det er det ikke. Og det skyldes mye Andrea Bræin Hovig, som gestalter karakteren på en måte som gjør det umulig å ikke engasjere seg. Det tar litt tid før man merker det, men så rives man med. Det er så en føler at en sitter på den andre siden av det samme kjøkkenbordet og er en del av konversasjonen. Filmen er klippet slik at man får noen korte pauser i kjøkkenbordsamtalen, men ikke lenger enn at man får trekke pusten. Det dynamiske i å være tilstede mens en annen forteller noe viktig oppleves og setter oss i gang både som publikum og som lyttere. Vi blir ikke bare tilskuere, vil blir også deltakere.

Rammefortellingen, opprinnelig skrevet av Sonja Evang for Dramatikkfestivalen, handler om den kvinnelige ungdomsskolelæreren og hennes 15 årige elev som fatter interesse for hverandre, som oppretter en hemmelig kontakt og som etter hvert forelsker seg i hverandre. Men fortellingen er mer enn dette.

Den handler om å havne i en situasjon der man mister kontroll. Der det forbudte og spennende ikke bør utvikles, men utvikler seg likevel. Henriette forteller om et ras av hendelser, hun beskriver det som «brast». Et nærmest totalt sosialt fall. Hva er det man gjør i en slik situasjon, som gjør at man likevel beholder en fatning og en verdighet? Det skal ikke røpes mer om hva som skjer her.

Filmen etterlater en med noen refleksjoner på de evige spørsmål om en skal følge sine indre innskytelser. Om hva slags ansvar en har i situasjoner der en utøver makt. Om å være tro mot seg selv på tross av de omkostninger det måtte ha. Og hva med den svake part i en slik situasjon, i dette tilfellet; hva med 15 åringen?