En sjanseseilas for barnevernspedagoger

I 1993 samlet barnevernspedagogene, sosionomene og vernepleierne seg. Fra å ha hvert sitt profesjonsforbund skulle de nå stå sammen i et felles forbund. Det var den gang et dristig trekk, men Fellesorganisasjonen (FO) viste seg å ha livets rett.

Nå kan det derimot se ut som det hele sprekker. En gruppe barnevernspedagoger har meldt seg ut av FO for å etablere en ny organisasjon som i større grad skal gi barnevernspedagogene en organisasjonsmessig autonomi. Foreløpig har dette resultert i et tilbud om individuelt medlemskap i Akademikerforbundet (Unio) og mulighet for å opprette en faggruppe.

Da de tre forbundene samlet seg i 1993, var dette en uvant konstruksjon. Tre profesjonsforbund skulle samles i ett, men likevel beholde sin autonomi. Skepsisen var størst blant det som den gang var storesøster i samarbeidet, sosionomene. Der var det mange som fryktet at et felles forbund ville svekke både det yrkesfaglige arbeidet og sosionomenes status.

Sammenslåingen ble likevel sikret med et nødskrik. En rekke garantier skulle sikre profesjonenes autonomi. Blant annet skulle de opprinnelige forbundene fortsatt eksistere innenfor rammen av den nye organisasjonen og i teorien skulle de kunne oppløse samarbeidet. Men integreringen skjøt fart fra første stund. De respektive fagbladene ble lagt ned og erstattet med ett felles blad, det ble etablert et felles yrkesetisk råd og de gamle forbundene ble oppløst og erstattet av seksjoner.

Det har hele tiden vært spenninger i FO; mellom kravet om profesjonenes selvbestemmelse og kravet om organisasjonsmessig effektivitet, og mellom vekten på det ordinære fagforeningsarbeidet der lønn og arbeidsforhold var sentralt og vekten på det yrkesfaglige arbeidet der profesjonenes og feltenes faglige utvikling var viktige. Det har også vært en spenning mellom profesjonene, i de senere årene særlig mellom barnevernspedagoger og sosionomer.

Det startet for alvor i 2008 da barnevernspedagogene i Fellesorganisasjonen (FO) gikk inn for at barnevernspedagogutdanningen måtte bli en femårig masterutdanning. Bakgrunnen var den tiltakende kritikken mot barnevernet og påpekingen av at de ansatte ikke hadde tilstrekkelig kompetanse til å møte de nye utfordringene som barnevernet sto overfor.

Utspillet vakte reaksjoner i FO, av to grunner. For det første oppfattet sosionomene forslaget som en trussel mot deres stilling i det kommunale barnevernet. Tradisjonelt hadde det vært deres arbeidsfelt, mens barnevernspedagogene hadde arbeidet i barnevernets institusjoner. Men fra 1980-tallet hadde det stadig blitt ansatt flere barnevernspedagoger også i det kommunale barnevernet og fra 1999 var de i flertall. En utvidelse av barnevernspedagogenes utdanning til fem år ville kunne medføre at sosionomene ville bli skjøvet helt ut av dette arbeidsfeltet.

For det andre ble utspillet sett på som et brudd med de interne retningslinjene i FO. Barnevernspedagogenes forslag brøt med den vedtatte utdanningspolitikken og kunne få konsekvenser for de andre yrkesgruppene i FO, i dette tilfelle for sosionomene. Dette kunne oppfattes som et angrep på den hårfine balansen i forbundet mellom profesjonsautonomi og behovet for enighet utad.

Utspillet fra barnevernspedagogene førte til en langvarig og opprivende strid i FO der også sterke personlige motsetninger har spilt inn. Ledere har gått av og flere av de topptillitsvalgte har trukket seg fordi de ikke orket å bruke tiden på krangel.

Et annet utviklingstrekk har også spilt inn. På tross av at FO helt siden det ble etablert har vokst i antall medlemmer, har forbundet organisert en stadig mindre andel av de utdannende barnevernspedagogene, sosionomene og vernepleierne. Organisasjonsandelen har skrumpet inn fra over 80 prosent i 1993 til nærmere 55 prosent i 2013. To diametralt motsatte tolkninger ble gjort av dette.

Mange hevdet at FO var for svake i det ordinære fagforeningsarbeidet – som dreide seg om lønn og arbeidsvilkår – og ville styrke dette blant annet gjennom en mer strømlinjet organisasjonsmodell der det profesjonsfaglige ville få mindre plass. Andre pekte på at det profesjonsfaglige arbeidet hadde fått for liten plass og ville derfor sikre profesjonenes autonomi innenfor FO.

Da ledelsen ved årets kongress fikk flertall for å svekke profesjonenes selvstendighet var det derfor en del, særlig barnevernspedagoger, som mente at FO utviklet seg i feil retning. FO hadde ifølge disse sluttet å være et profesjonsforbund og blitt et ordinært fagforbund som ikke var i stand til å møte de profesjonsfaglige utfordringene.

Konflikten ble ytterligere skjerpet ved valgene på den samme kongressen. Den sittende lederen, Mimmi Kvisvik, ville ikke fortsette som leder dersom barnevernspedagogen Ellen Galaasen ble valgt inn i ledelsen. Galaasen hadde i mange år vært den mest framtredende representanten for barnevernspedagogenes linje og hadde sittet i FOs ledelse siden 2010. Da den forrige FO-lederen trakk seg midt i sin periode, hadde Galaasen stemt for en annen kandidat enn Kvisvik som ny leder, noe som Kvisvik oppfattet som mistillit til seg. Ultimatumet til Kvisvik fikk gjennomslag på kongressen, men det var et betydelig mindretall som likevel stemte på Galaasen.

At en del barnevernspedagoger nå prøver å danne en organisasjon i opposisjon til FO har med andre ord en lang forhistorie. Det dreier seg både om en ren profesjonsstrid mellom sosionomer og barnevernspedagoger, der den evige kritikken av barnevernets utilstrekkelighet gir bensin til bålet, og en strid om hvordan et forbund som FO skal finne balansen mellom det ordinære fagforeningsarbeidet på den ene siden og profesjonenes behov for egne markeringer og fagutvikling på den andre, aksentuert av forbundets stadig reduserte oppslutning.

Om utbryterne når fram med å etablere en landsomfattende og slagkraftig ny organisasjon, står igjen å se. Det spørs om det er mange nok som er så pass misfornøyde med det eksisterende organisasjonstilbudet at de kaster seg på en slik sjanseseilas. Som en liten faggruppe i Akademikerforbundet, som i seg selv er et lite forbund med om lag en sjettedel av FOs medlemsmasse, er det vanskelig å se at de vil ha en profesjonspolitisk tyngde. En sterk forhandlingsorganisasjon som kan betjene medlemmene lokalt og sentralt er det kanskje enda lengre fram til. Oddsene for at utbryterne skal lykkes, er derfor etter min mening ikke gode.

(Jan Messel er forsker på Senter for profesjonsstudier (SPS) ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har også skrevet boka I velferdsstatens frontlinje. Barnevernspedagogers, sosionomers og vernepleieres historie. Universitetsforlaget, 2013)