Debatt ● Jarle Aarbakke
Fare for forvitring av fremragende forskningsmiljøer
Uten finansiering og ekstraordinære tiltak kan unge, lovende forskere og verdensledende forskere forsvinne fra forskningmiljøene, skriver tidligere rektor Jarle Aarbakke.
Publisert
Sist uke ble Forskningsrådet tilført 1,64 milliarder for å slette gjeld, samt bli i stand til å lyse ut midler til fri, åpen forskning i 2023 (FriPro). Dette betyr at Forskningsrådet nå er tilnærmet tilbake til normal drift igjen, etter et halvår med til dels store kutt i bevilgningene.
Men dette betyr også at det programmet som fortsatt lider størst tap etter disse kuttene, er Sentre for fremragende forskning (SFF), som lyses ut kun hvert 5. år og som tilfeldigvis skulle tildeles akkurat denne høsten.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som kjent ble alle tildelingene i SFF-programmet redusert med 20%, og to sentre som var innstilt av den internasjonale komitéen ble ikke finansiert i det hele tatt. Dermed har man skuslet bort en unik sjanse til å frembringe forskningsresultater i verdensklasse fra disse to fremragende forskningsmiljøene, noe som har konsekvenser i 10 år fremover.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Jeg mener, som tidligere universitetsleder og medlem av de øverste styrende organer i Forskningsrådet, at dette er en alvorlig ripe i lakken for forskningsnorge. Jeg vil i det følgende utdype dette etter å ha fulgt suksesshistsorien om SFF i Norge på nært hold de 20 år de har vært i funksjon.
De to forskningsmiljøene som ble rammet av disse kuttene representerer det ypperste vi har av norsk forskning i dag innen henholdsvis geologi/klima og flerspråklighet.
Søknadene om ACT Centre for Arctic Climate Transitions (UiO) og C-LaBL Centre for Language, Brain & Learning (UiT sammen med NTNU) har gjennomgått den mest omfattende evalueringen Forskningsrådet har, i to runder og av flere paneler. De ble begge vurdert til å ha potensial til å produsere banebrytende forskning, og gjøre Norge verdensledende på sine fagfelt.
Fremragende forskning i Norge rammes også spesielt hardt fordi sentermidlene lyses ut så sjelden. Dermed er det slik at disse søknadene ikke kan gjenbrukes, siden forskningsfronten innen begge disse fagfeltene beveger seg raskt, og sannsynligvis vil se ganske annerledes ut om bare noen få år.
Man kan naturligvis si at de som ikke fikk forskningsmidler gjennom FriPro-programmet i 2022 også ble rammet hardt. Men disse vil ha mulighet til å søke på nytt i 2023, med det samme eller et litt omarbeidet prosjekt.
Dette er ikke mulig for SFF-søknadene. I stedet er det fare for at disse fremragende forskningsmiljøene faktisk vil forvitre uten solid finansiering.
Det er allment kjent at mange forskningsmiljøer i Norge er svært sårbare, med et stort antall forskere på kortsiktige kontrakter. Ved å ikke finansiere miljøer som har bygget seg opp til SFF-nivå, er det en risiko for at både unge lovende forskere og verdensledende seniorforskere forsvinner og miljøene blir redusert.
Ved å finansiere disse sentrene vil man derimot utløse et potensial som er «gryteferdig». Disse miljøene står parat til å ta fatt på den store forskningsoppgaven de har satt seg fore, og det er derfor viktig å finansiere dem nå, ikke om fem år.
Situasjonen er ekstraordinær, og bør kunne forsvare at man ser etter litt uvanlige løsninger som sikrer de to sentrene. De kan for eksempel finansieres med oppstart for ett år, og deretter innpassing i de kommende budsjetter.
Jeg vil sterkt oppfordre NFR til å finne finansiering for ACT og C-LaBL. Etter mitt syn har forsknings-Norge ikke råd til å la være.
