Faget hans pleide å skjule seg i fremtiden. Nå ser han det overalt

Det blåser kaldt over Forskningsparken. Området som kan minne om et Norges Silicon Valley har vært miljøforskerens arbeidshjem i over tjue år.

— Jeg er en sånn gamling her, altså. Men som jeg pleier å si: Jeg behøver ikke oppsøke endring, for endringene kommer hit.

Jan Sigurd Fuglestvedt har jobbet ved Cicero siden 1992. Endringene har definitivt kommet.

— Effektene har rykket stadig nærmere og blitt mer og mer konkrete. Nå ser vi hva dette dreier seg om, og vi er på cirka 1,2 grader i gjennomsnitt over de siste ti årene i forhold til førindustriell tid. Med det vi har sett av effekter så langt kan man jo bare forestille seg hva det blir etter hvert som vi går mot høyere temperaturer.

— Det er fortsatt mer tid, sier han om klimatoppmøtet i Baku. Enten som en skjult kommentar til det internasjonale klimasamarbeidet, eller bare som et faktum.

Antagelig det siste. For han bruker sjelden sterke ord. Som en av lederne i klimapanelet forsyner han myndighetene med kunnskap, ikke meninger.

— Jeg bruker mye av tiden min på IPCC, som skal være policy neutral, og retter ikke fingeren mot enkeltland.

IPCC er den engelske forkortelsen for FNs klimapanel, der han ikke bare bruker mye tid, men er en del av ledelsen.

Drivhuseffekten

Foreldrene traff hverandre på Blindern og søsteren er professor i arkeologi.

— Og vennene deres, som jeg også vokste opp sammen med, kom også fra Blindern. Så det var jo …

— Et akademisk miljø?

— Det var kanskje det, uten at jeg tenkte over det. I ettertid så ser jeg jo det. Faren min var fysikk- og matematikklærer og kunne hjelpe meg hvis jeg satt fast med leksene. Vi hadde mange stimulerende samtaler hjemme, det hadde vi.

Hva var det som trakk ham mot å lære om miljø og klima?

— På slutten av 1970-tallet viste moren min meg en artikkel om økt drivhuseffekt. Det var første gang jeg hørte om det, på slutten av videregående. Fram til da hadde det vært snakk om lokal og regional forurensning. Kullos fra biler på tomgang, ikke sant? Trafikk, tungmetaller og sur nedbør. Men første gang jeg leste om forsterket global drivhuseffekt på grunn av bruk av fossile brensler, så var det noe nytt.

Dermed var den klimafaglige gnisten tent.

— Det syntes jeg var spennende, og tenkte jeg ville begynne på Blindern og studere noe som hadde med utslipp og forurensning å gjøre. Men jeg kom jo ikke inn på klimaproblemet før jeg kom til doktorgraden, da. Det var et nytt perspektiv.

Ozonfaget

Det var på slutten av åttitallet, da Erik Solheim vekket ungdommer til miljøkamp. Stikkordet var ozonlaget og noe hendte med engasjementet.

— Ja, da skjedde det. Og det skjedde noe for meg også, for jeg så Ivar Isaksen på TV, som fortalte om ozonlaget, og det syntes jeg var så interessant og viktig.

Isaksen var professor i geofysikk og leverte forskning som ble brukt til blant annet å beskytte ozonlaget. En «nestor innenfor norsk atmosfære- og kjemiforskning,» ifølge Fuglestvedt.

Etter en mastergrad i miljøkjemi jobbet Fuglestvedt i Miljødirektoratet. Men Isaksen og akademia lokket mer.

— Så jeg ringte ham og spurte hva slags kurs jeg kunne ta på Blindern. Etter hvert begynte jeg som doktorgradsstudent hos Isaksen og Hans Martin Seip, som også var viktig for min utdannelse.

Fra fokus på forurensning gikk han nå over til ozon og kjemi i atmosfæren.

— Metan og nitrogenoksider, hvordan de påvirker hverandre og ozon. Det var på en måte inngangen til et bredere klimafokus. Så tok jeg doktorgraden i 1995 på Kjemisk Institutt og tilknyttet Institutt for Geofysikk, som det het da. Så fikk jeg det globale perspektivet.

— Ikke så veldig mye på Twitter

I dag er tematikken langt fra ny. Lenge handlet debattene om hvorvidt det fantes global oppvarming i det hele tatt.

— Etter hvert ble det mer fokus på i hvilken grad det var menneskeskapt. Jeg føler at det har blitt mye mindre klimaskepsis på den tradisjonelle naturvitenskapelige siden. Vi har alltid forsøkt å skille mellom menneskeskapt oppvarming og naturlige variasjoner. De siste rapportene viser at så å si all oppvarmingen er menneskeskapt. Men det er en viktig diskusjon, for det er et samspill, og det er viktig å ta med seg naturlige variasjoner. Nå er det mer diskusjon om hvordan man skal forholde seg til klimaproblemet. Hvor mye penger vi skal bruke på det. Hvordan møte utfordringen.

Hva med den tilsynelatende store eller i hvert fall synlige gruppen med klimaskeptikere? De som foretrekker at alle hendelser er hva Fuglestvedt kaller «naturlig variasjon»?

— På 1990-tallet var jeg veldig aktiv i klimadebatten. Nå merker jeg ikke så mye til debatten. Jeg er ikke så veldig mye på sosiale medier, men jeg føler at det har stilnet litt. Men det er selvfølgelig noen som uttrykker skepsis. Mye av diskusjonen står nå om politikken og ikke vitenskapen.

De som lever mer i sosiale medier, opplever det kanskje annerledes. Men det han eventuelt mangler av algoritme-krigføring, henter han igjen i akademisk overbevisning.

— Generelt er det bra med diskusjon og kritisk holdning. Men jeg mener vitenskapen er godt etablert nå.

nytt utvalg

Førsteamanuensis fra NHH blir leder for naturrisikoutvalg

Mørkerødt

Klimasaken har ikke manglet oppmerksomhet på 2000-tallet. Men Fuglestvedt påpeker at den har måttet vike for andre store hendelser de siste årene.

— Det var en topp for et par-tre år siden, men klimaproblemet er ikke det som får mest oppmerksomhet nå, av ulike grunner.

Men klimaendringene forløper uavhengig av oppmerksomhet. På pulten står en stabel med blå klimapanel-bøker. Han åpner den ene og blar fram til en figur. Den viser oppvarmingen i moderne tid.

— De som er født i 1950 har opplevd så mye oppvarming, peker han, på en linje som går fra gult til oransje til rødt. 

— De som er født senere vil opplever mer over livsløpet. Og her er de som er født i 2020, de kan oppleve veldig mye mer oppvarming enn forrige generasjon.

Mørkerødt.

— Så vi må tenke på hvordan vi kan få oppvarmingen ned fra de høye scenarioene, samtidig som vi må tilpasse oss til klimaendringene. Og denne balansen er det også pekt på i Paris-avtalen.

Å bøye kurven

Vi ser det stadig i nyhetene. Tørke, hete og California som brenner. Flom i Spania. Går det inn på ham eller er det statistikk for nye modeller?

— Da jeg begynte å jobbe med dette her, da var effektene litt abstrakte og fjernt fram i tid. Nå er det veldig mye mer enn statistikk og fag. Det begynner å gjøre veldig inntrykk nå, sier han, og fortsetter:

— Vi bør ikke bare fokusere på oppvarming i enkelt-år alene. Vi må ha tålmodighet og beregne gjennomsnitt over ti-tjue år, fordi det er naturlige fluktuasjoner i klimasystemet. Men alt tyder på at vi er i ferd med å krysse 1,5-gradersnivået.

Som var Paris-avtalens målsetting fra 2015.

— Så da er spørsmålet, hva gjør vi da ..? Skal vi satse på å holde temperaturen under to grader eller skal vi satse på å prøve å bøye temperaturkurven ned igjen?

En oppadgående kurve som speiler temperaturen.

— Det er mye vanskeligere enn å bremse oppvarmingen, for da skal du sette inn store negative utslipp. Her har vi også avveininger mellom hvem som har vært årsaken til dette og hvem som tar støyten. Det er en romlig, altså regional dimensjon, og en tidsdimensjon: hvem skal gjøre hva og hvor mye overlates til fremtidige generasjoner?

Han taster fram en plansje på PC-en.

— Den viser oppvarmingen fram til 2020. Vi er her og ligger an til å passere 1,5 grader om ti år.

Hvis alle når målene i Paris-avtalen så holder temperaturen seg et sted på totallet.

— Med det som er implementert er vi er på vei hit, sier han og viser en kurve som går mot i tre grader.

En annen graf viser avstanden mellom hva landene gjør og hvor mye de må gjøre for å holde temperaturen nede ved to grader. Avstanden vokser.

— Dette er det som skal til. Så det er enormt gap, altså. Det er sånne ting jeg reiser rundt og formidler.

— En følelse

— Tror du gradsmålet må oppjusteres?

— Jeg tror ikke Paris-avtalen blir reforhandlet. Men det er jo et intervall, dette her. Noen ser det som at vi skal holde oss under 1,5 grader. Det ligger vi ikke an til å klare, så da er spørsmålet hvor ambisjonen er i intervallet mellom 2 og 1,5 grader. Men hvis vi ikke gjør noe mer, ligger vi an til å gå opp mot 3. Det er langt mellom det vi har lovet under Paris-avtalen og det som trengs, også teknologisk.

— Så hvor ble det av den teknologiske miljørevolusjonen, er den for treg eller legger vi bare ikke merke til den?

— Det er mange ting som peker riktig vei, altså. Kostnadene for fornybar energi har gått ned og det er mye mer i bruk. Samtidig så ser vi ikke en global reduksjon i utslipp fra kull, olje og gass. Det er langt igjen. Skalaen og hastigheten på introduksjon av fornybar energi er langt fra det som trengs.

— Og jeg har en følelse … jeg tror folk generelt ikke har innsett hvor sterk innsats som skal til for å klare ambisjonene i Paris-avtalen.

— Ikke ett fag

Og de som jobber med å klare det kommer fra stadig flere vitenskaper.

— Det er ikke ett fag som alene kan løse eller forstå klimaproblemet. I tillegg til geofysikk, kjemi, matematikk, statistikk, så trenger vi samfunnsøkonomi, andre samfunnsfag, og teknologifagene. Og jus. Vi har fått flere saker som er tatt til retten. Jeg synes også filosofi og etikk trengs.

Det kan ha vært nettopp denne kompleksiteten som brakte ham inn. Verktøyene som tillot ham å tegne opp ting vi ikke kan se med øyet.

— Jeg synes det var så spennende å modellere hva som skjer der oppe. Observasjoner er en viktig del, så er det modellering av hva som skjer i de ulike komponentene i klimasystemet. Havet, karbonsystemet, kjemien i atmosfæren, skyene … modellering i massevis.

Et grunnarbeid han for så vidt har lagt bak seg.

— Nå er det jo kollegaene mine som kjører modellene da. Så nå har jeg blitt mer sånn … jeg bruker tid på å skrive rapporter og artikler, samt holde presentasjoner om klimaproblemet.

Altså klimarapporter. Med det globale perspektivet han utviklet på slutten av studietiden.

Klimapanelet

FNs klimapanel ble opprettet av FN i 1988, og har produsert seks hovedrapporter med jevnlige mellomrom. I 2007 mottok panelet Nobels fredspris, som de delte med Al Gore.

Fuglestvedt var en av hovedforfatterne i den femte rapporten fra 2013. To år senere ble han valgt til en av nestlederne for den sjette, utgitt i 2021, 2022 og 2023.

— Når vi skriver disse rapportene, baserer vi oss i all hovedsak på artikler som har vært fagfellevurdert. Og vi har et forfatterteam som vurderer, sånn at det ikke er én forfatter som skriver konklusjon alene. Dette er et felles produkt som går gjennom grundige høringsrunder.

Runder der det er mulig å komme med innspill og spørsmål.

— Vi får tusenvis av kommentarer, og vi må svare på alle. 

Mer enn syttiåtte tusen, som de fikk til 2021-rapporten fra arbeidsgruppe 1.

— Alle får skriftlig svar, og de ligger på nettet, så folk kan lese det og se hva vi har tenkt og hva vi har respondert.

— Fordelt på noen hundre forfattere..?

— Ja, jo … ja, det blir ganske mange å svare på. Jeg tror jeg hadde noe sånt som 1600 kommentarer jeg skulle svare på da jeg var forfatter i en tidligere rapport. Så det … det er faktisk en masse jobb.

Åpenheten er sentral i arbeidet for å bygge troverdighet. Kanskje nettopp med tanke på de som foretrekker «naturlige variasjoner».

— Det er det vi legger fram for beslutningstakerne. Dersom skeptikerne er uenige, er det viktig at de publiserer, sånn at vi har det tilgjengelig i litteraturen.

— Jeg har lært veldig mye av å være involvert i den prosessen. Klimaproblemet ser veldig annerledes ut avhengig av om du kommer fra Norge eller Afrika. I IPCC jobber vi med folk fra hele verden, fra øystatene, fra Afrika, Asia, Latin- Amerika. Det har utvidet perspektivet mitt.

— Nok kunnskap

Globalt samarbeid og perspektiver. Men hva tenker han om det individuelle engasjementet, der noen for eksempel velger å fly mindre.

— Skal man klare ambisjonene i Paris-avtalen, trenger vi innsats i alle sektorer, også endret forbruk. Her trengs alle tiltak. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere det på den klareste mulige måten, men 1,5 og 2-gradersmålet … det er kjempeambisiøse målsettinger.

Han fortsetter:

— Jeg har ikke lyst til å være belærende, så folk kan heller tenke over sitt eget karbonavtrykk og hvor det er lettest å kutte. Det trengs en internasjonal dugnad, og da får man være med på den i den grad man føler er riktig. Det er ikke min rolle å si hva folk skal gjøre, men heller hva som trengs totalt sett gitt klimamålene landene har satt seg. Det holder ikke at vi som enkeltpersoner legger om, det trengs en bredere felles global innsats.

Han instruerer heller ikke statsministre eller myndigheter. Men vitenskapen er tydelig nok til at han er sikker på én ting.

— Det er selvfølgelig mye mer vi trenger å forske på. Hvordan klimasystemet oppfører seg i en varmere verden, teknologiske løsninger og hvordan få til endring i samfunnet. Men vi har nok kunnskap til å handle, det kan jeg trygt si.

Noen dager senere var det ikke mer tid. Delegatene fra klimatoppmøtet reiste hjem med en fersk klimaavtale. Om den innebar handling eller ikke var det derimot delte meninger om.

For faget hans har endret seg. Det som var nytt og fjernt har rykket stadig nærmere. Selv for en som jobber med tallene bak.