ditsriktene og høyere utdanning
Færre studerer desentralt. Flere tar nettstudier
Tradisjonelle desentraliserte utdanninger har færre studenter enn før.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
«»De fleksible utdanningene vokser, men færre studerer desentralisert, heter det i NOU 15:2020 «Det handler om Norge.»
Det er den nettbaserte undervisningen som øker, mens det er blitt mindre desentralisert undervisning, heter det i NOU-rapporten.
Utvalget trekker fram at all den veksten som har vært, på omlag 3200 studenter, har kommet gjennom private tilbud, og i særlig grad hos Høyskolen Kristiania. Antall studenter på fleksible utdanninger ved statlige høyere utdanningsinstitusjoner har ligget stabilt på om lag 17.700 studenter, heter det i rapporten.
Fra desentralt til nettbasert
Med desentralt tilbud skriver utvalget at de henspeiler på at dette betyr at undervisningen blir tilbudt ved andre steder enn universitetenes og høgskolenes egne campuser.
De trekker fram tall som viser at det har skjedd en forskyving hos de statlige universitetene og høgskolene fra 2015 til 2019, og altså i kjølvannet av den store strukturreformen.
I 2015 var 42 prosent av studentene på fleksible studier knyttet til desentraliserte tilbud, mens det tilsvarende tallet i 2019 var 32 prosent.
De trekker også fram at ved institusjonene som har blitt fusjonert som følge av strukturreformen for forskning og høyere utdanning, har det i flere tilfeller vært en nedgang i antall studenter på fleksible utdanninger totalt sett.
Dette gjelder for Nord universitet, Universitetet i Sørøst-Norge, UiT Norges arktiske universitet og Høgskolen i Innlandet, som samlet hadde 1700 færre studenter på fleksible tilbud i 2019 sammenliknet med 2015.
Tatt opp på annet grunnlag
Utvalget mener å se at mange desentraliserte utdanninger ser ut til å ha blitt opprettet for å bøte på sviktende rekruttering til de ordinære utdanningene.
De trekker fram Nord universitetet som etablerte desentralisert sykepleierutdanning rettet mot dem som ønsket å kombinere jobb med videreutdanning som sykepleiere.
Det betød at pleiere som var ansatt i helse- og omsorgssektoren, og som i utgangspunktet var enten hjelpepleiere, helsefagarbeidere eller pleieassistenter, kunne søke og bli tatt opp på den såkalte realkompetanseklausulen.
Utvalget registrerer samtidig at søkningen til sykepleieutdanningen de seneste årene har vært sterkt økende og at det har blitt tøffere å komme inn.
«Konkurransen om plasser har fått noen utilsiktede følger, nemlig at ikke bare heltidsutdanningene, men også de desentraliserte utdanningene i Nordland nå tar inn stadig flere søkere som ikke kommer inn på ordinær sykepleierutdanning andre steder i landet. Disse konkurrerer ut de lokale søkerne på karakterpoeng. I den desentraliserte utdanningen ved studiestedet Stokmarknes i Vesterålen kommer i dag bare 23 prosent av studentene fra Vesterålen og Lofoten», heter det i NOU-en.
Krever vekst på desentrale tilbud
I kjølvannet av strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren, har regjeringen satt opp punkter for realisering av gevinster av reformen.
En av indikatorene for å måle dette er «antall studenter på nettbaserte og desentraliserte utdanninger». Den skal konkretisere målet om «god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet».
Bortsett fra for Nord universitet legges det opp til en vekst i antall studenter på nettbaserte og desentraliserte utdanninger. Til sammen er veksten på 4400 studenter.
Universiteter og høgskoler skal selv bygge opp desentrale utdanningstilbud, og det ligger ingen eksplisitt finansiering av disse innebygd i finansieringssystemet.
Direkte midler til desentraliserte utdanningstilbud kommer i stedet gjennom egne utlysninger fra Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning).
Diku lyste i 2020 ut inntil 90 millioner kroner til utvikling av fleksible og relevante utdanningstilbud som kan gis utenfor campus.
Mener Diku-organisering må avvikles
Utvalget trekker fram at mye av styringen av sektoren har skjedd gjennom felles nasjonale krav og standarder, og at det har sine fordeler, men at man også ser ulemper.
En slik ulempe mener de er styringen av det som kal bli vekst i desentrale utdanninger.
De trekker her fram at arbeidet med dette er organisert gjennom Diku, og at institusjonene må søke og deretter rapportere tilbake dit underveis. Ordningen ble tildelt 90 millioner kroner i 2019.
Utvalget mener slike midler kunne vært fordelt direkte til institusjonene og styrt gjennom oppdragsbrev i dialog mellom institusjonene og Kunnskapsdepartementet.
Utvalget mener derfor at det heller bør stilles krav i det årlige oppdragsbrevet og utviklingsavtalene med institusjonene i sektoren om hvordan det regionale oppdraget skal ivaretas.
Dette kan i tillegg innebære at Kunnskapsdepartementet i større grad tildeler enkelte institusjoner særskilte nasjonale utdanningsoppdrag, trekker utvalget fram.
— Praksis må bli mer distriktsbasert
Utvalget trekker fram at forskning og undersøkelser viser at det å ha erfaring fra distriktene under studietiden eksempelvis gjennom praksisarbeid i distriktskommuner, øker sjansen for å jobbe i distriktene etter endt utdanning.
Men de peker på at bruken av praksis i distriktskommuner er redusert, og at dette i stor grad skyldes økte utgifter til praksis og veiledning har, sammen med manglende kapasitet.
Utvalget mener at et tydeligere regionalt oppdrag til universiteter og høgskoler både kan øke kapasiteten i utdanningene som krever praksis, gi praksisplasser i små distriktskommuner og gi god læring i praksis.
Og dermed trekker de fram at det bør etableres ordninger for å kompensere for kostnader knyttet til praksisstudier med et stort geografisk nedslagsfelt.
Utvalget trekker fram at det kanskje særlig er helsefaglige utdanningers om har mye å hente her. Og at det bær etableres mer avansert og standardisert samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, helseforetak og kommuner.
Som et forslag mener de en ordning med ansatte praksisveiledere kan avlaste utdanningsinstitusjonene, gi kompetanse og kapasitet til å følge opp studentene i praksis og være faglig og praktisk bindeledd mellom praksisstedet og utdanningsinstitusjonen.
Forskningsmidlene går til Oslo
I desember 2019 kunne Khrono fortelle at 66 prosent av forskningsmidlene tildelt institusjoner lokalisert i Oslo.
Mange av de store forskningsinfrastrukturprosjektene som lyses ut i regi av Forskningsrådet, er så store at det blir umulig for mindre institusjoner å vinne fram.
«Dermed bidrar de i realiteten til en sentralisering og konsolidering av universitets- og høyskolesektoren gjennom at de største vokser fordi de er de eneste som har store nok ressurser, økonomiske og menneskelige, til å nå opp i anbudskonkurransen», heter det NoU-en.
Men de trekker samtidig fram at løsningen på et slikt styringsdilemma er ikke kan være å instruere Forskningsrådet om å drive med regional spredning.
— I stedet kan midler kanaliseres gjennom andre styringsverktøy til universitet og høgskoler, oppfordrer utvalget.
