Kina-kjenner Torbjørn Færøvik mener professor Bjørnar Borvik ved Universitetet i Bergen er for usynlig i Kina-debatten. Foto: Dag Hellesund
Kina-kjenner Torbjørn Færøvik mener professor Bjørnar Borvik ved Universitetet i Bergen er for usynlig i Kina-debatten. Foto: Dag Hellesund

Færøvik: Borvik bør delta i Kina-debatt

Kina. Professor Bjørnar Borvik bør være synlig i debatten om Kina og menneskerettigheter, mener Torbjørn Færøvik.

Publisert

«Uaktuelt og irrelevant å ta opp menneskerettar», er overskriften i en artikkel i På Høyden, også gjengitt i Khrono.

Avisens journalist har intervjuet professor Bjørnar Borvik, en ledende aktør i Kina-programmet ved UiB. Borvik forteller at han de siste årene har undervist i «europeiske menneskerettigheter» ved to kinesiske universiteter, Renmin-universitetet og Shandong-universitetet. Etter fire års arbeid har 84 studenter avlagt eksamen.

Dette er vel og bra. Likevel føler jeg grunn til å minne om at Kinas folketall nærmer seg 1,4 milliarder. Rundt 90 millioner av disse er medlemmer av kommunistpartiet – et parti som har som uttalt mål ikke å innføre vår menneskerettstenkning.

Borvik går i rette med dem som mener at norske akademikere ved enhver anledning skal måtte ta opp menneskerettighetsspørsmål med sine kinesiske motparter. Sant å si kjenner jeg ingen som har ment noe slikt. Men hvis det er sant, er jeg enig med ham. Vi kan ikke forvente at en norsk hjerneforsker skal kritisere sin kinesiske kollega for ugjerninger begått av partiet og staten.

Vi kan imidlertid forvente at rektor Dag Rune Olsen er orientert om forholdene ved de universitetene som UiB samarbeider med, og at han tilkjennegir sin uro når det er påkrevet. Like selvsagt er det at UiB stimulerer til debatt om sitt Kina-prosjekt i stedet for å kvele den.

Hvis vår hjemlige Kina-debatt er fattig på nyanser, burde Borvik se det som sin oppgave å berike den. Jeg forutsetter at professoren har mye å bidra med etter mange års nærkontakt med Kina. Men Borvik er fraværende.
Torbjørn Færøvik
Forfatter og historiker

Borvik hevder at den norske Kina-debatten er fattig på nyanser. «Den krinsar stort sett rundt et fåtall personar som gir deg svara som journalistane er ute etter. En enkel tilnærming til komplekse problemstillingar er sjeldan særlig fruktbar.»

Her får både media og kildene deres gjennomgå. Resultatet blir altså «fake news». Borviks utsagn minner meg om rektor Dag Rune Olsens pinlige irettesettelse av Khrono tidligere i år. Rektoren anklaget Khrono for å opptre som «mikrofonstativ» for et lite antall personer som stilte seg kritisk til UiBs samarbeid med Kina.

Jeg følger den norske Kina-debatten tett og deltar selv i den. I løpet av året har jeg holdt 68 foredrag om Kina i ulike forsamlinger over hele landet. Jeg opplever at de som ytrer seg, både verbalt og i andre sammenhenger, har høyst ulike oppfatninger. Det er slik det skal være. Mine erfaringer stemmer derfor ikke med professor Borviks.

Hvis vår hjemlige Kina-debatt er fattig på nyanser, burde Borvik se det som sin oppgave å berike den. Jeg forutsetter at professoren har mye å bidra med etter mange års nærkontakt med Kina. Men Borvik er fraværende. Som mange av sine kolleger ytrer han seg nødig i media, i hvert fall ikke om brennbare temaer. For Kinas ambassade i Oslo følger nøye med. Flere norske akademikere med Kina som arbeidsfelt, er de siste årene blitt nektet visum til det forjettede land fordi ambassaden har «noe» på dem. Slikt skremmer.

Dette er Borvik vel kjent med. Dermed faller hans utsagn på sin egen urimelighet.

Mitt råd er dette: Enten slutter Borvik å kritisere På Høyden eller andre medier for «mangel på nyanser», eller så deltar han selv i debatten på en konstruktiv måte.

Om sitt eget arbeid i Kina sier professoren: «Eg trur dét er eit meir effektivt bidrag til den langsiktige samfunnsutviklinga i Kina enn å skrive to lesarinnlegg som det norske heimepublikumet vil nikke anerkjennande til.»

Men, det ene utelukker vel ikke det andre? Det er prisverdig at mennesker engasjerer seg, særlig i menneskerettighetsspørsmål. Der mennesker lider, det være seg i Kina eller andre land, bør vi stille opp for hverandre. Skrive, informere, engasjere. Avisinnlegg har bare en «indremedisinsk effekt», blir vi fortalt. Ja, ofte har de nok det. Borvik har imidlertid en så sentral rolle at mange vil fatte interesse for hans vurderinger. Likevel velger han å ligge så lavt at han er bortimot usynlig.

Tilbake på skansen står altså en professor som synes å mene at bare han gjør det eneste rette. Vi andre er på villspor.